Idédebatt

Gud som det kollektive logos

I Christian IIIs reformasjonsbibel fra 1550 ble det kollektive logos for første gang oversatt til dansk.

Bilde: Tomasz Sienicki, CC BY 2.5

Bibelen utgjør den samlede visdommen til generasjoner av mennesker, pakket inn mellom to permer.

Bibelen er derfor så mye mer enn bare en bok. Den er det etterlatte biblioteket til en hel sivilisasjon. Samtidig forløper den som en sammenhengende mytisk historie, møblert med visdom og poetisk og språklig briljans underveis. Kanskje har den sett sin like kun i Homer.

Hvor mange tenkere som står bak Bibelen, er umulig å vite. Det er uansett de mytene, de språklige vendingene, ligningene, reglene og observasjonene som hadde overlevd en lang muntlig tradisjon – overlevert fra generasjon til generasjon som levde dem ut i praksis – som ble valgt ut og skrevet ned.

De elementene ved religionen som deretter overlevde en kritisk tradisjon tusenvis av år etter dette igjen – mens andre idésystemer avgikk med døden – har ganske så mye akkumulert visdom bak seg.

Kristendommen er, for å destillere det i et positivistisk språk, en samfunnsmessig organisme: tradisjoner som har blitt satt under et knugende sosioevolusjonært press over mange århundrer, og erfaringsmessig vist seg levedyktige.

Tre ben å stå på

Kristendommens levedyktighet skyldes tre særskilte forhold:

Det første er troen på kristendommens sannhet, som har gitt systemet en viss overlevelsesevne (der man ellers ville ha kastet barnet ut med badevannet, så å si). Organismers kropper, skriver professor Richard Dawkins i The Selfish Gene (1976), er geners overlevelsesmaskiner, og det kan tenkes at religioner spiller en lignende funksjon for tradisjoner.

Det andre er innrømmelsen av at Bibelen er guddommelig inspirert snarere enn forfattet – som har åpnet et vindu for reform. Som en kontrast har alle forsøk på reformer – islah – i islam en tendens til å bli nullstilt. Uten de inkrementelle endringene stopper den samfunnsmessige utviklingen opp.

Det tredje er at kristendommen har vært treet som mye av den filosofiske diskursen i Vesten har grodd ut av. Selv om man leser opplysningsfilosofer, foregår utlegningene deres ofte godt innenfor den kristne teosofiens rammer – og gjerne med kristne argumenter, som dekorerer hver eneste side hos blant andre John Locke.

Vi ser mye av det samme i jødedommen, hvor Talmud fortoner seg som en lang faglig diskurs om livets hverdagslige problemstillinger. Som øvrige religiøse skrifter serverer den selvsagt ikke de endelige svarene, slik fundamentalistene innbiller seg, men er fremdeles en tradisjon man i høyeste grad står på skuldrene til, og som jødiske lærde stykkevis har bygget på.

Religionskritikere trår derfor feil når de for lett antar at religiøse tradisjoner og verdier er verdiløse og bør forkastes en masse, på basis av at de har et overtroisk fundament.

Guds død

Kristendommen er utvilsomt en av de viktigste søylene til den vestlige sivilisasjon. Det er vanskelig å overdrive den innflytelse den har hatt på nær sagt alle våre sosiale institusjoner. Derfor så 1800-tallstenkeren Friedrich Nietzsche, da han erklærte Gud død, skriften på veggen: Han så for seg en krig mellom ideologiene (arvtagerne til en kristendom som hadde temmet utopitrangen ved å kanalisere den over til det neste liv) i det 20. århundret, som verden ikke ville ha sett maken til, avløst av en nihilistisk krise utover i det 21.

Som enhver seriøs ateist så han vanskeligheten med å opprettholde et moralsk konsistent system i et gudløst univers, og fant et alternativ i en moralforståelse med ankerfeste i naturen (nazistene kom til å gjøre det samme, dog var de noe mer eh… identitetspolitisk orienterte).

I Moralens genealogi (1887) brer Nietzsche ut en analogi om ørner og lam – om hvordan de sterke rovdyrene gjør rett i å utnytte sin naturlige makt, mens de svakes skjebne er å være byttedyr. Det minner om den greske historikeren Thukydids bemerkning til en episode fra peloponneserkrigene, hvor athenerne massakrerte befolkningen på øynasjonen Melos, fordi de insisterte på å forbli nøytrale: «De sterke gjør det de kan, de svake lider det de må.»

Kristendommen preker på sin side hva Nietzsche kalte «slavemoral», overbevisningen om at de sterke skal tøyle sin makt for beskyttelsen av de svake. Som en antitese til Jesus, og de asketiske (selvbegrensende) idealene som han oppfattet som livsfiendtlige, rullet dermed Nietzsche ut sitt Übermensch i Also Sprach Zarathustra (1891).

Mer overfladiske ateister, bastante på at en kan leve moralsk uten Gud, ser ut til å miste hele poenget med de moralfilosofiske bestrebelsene til Nietzsche. Selvfølgelig kan enhver opptre moralsk, men hva skal samfunnets moral objektivt sett rotfestes i, om ikke i Gud?

Et alternativ?

Utilitarismen, proklamert av Jeremy Bentham med «den største lykke til det største antall», er den heteste kandidaten. Alexander Wedderburn, fremtidig rikskansler av England, angrep utilitarismen som et farlig prinsipp. «Dangerous it unquestionably is», svarte Bentham, for enhver regjering som søker den største lykke bare for de få.

Da Thomas Carlyle kritiserte utilitarismen for å være en grisefilosofi, slo John Stuart Mill vel så nådeløst tilbake:

«Når angrepet har epikureerne bestandig svart at det ikke er de, men deres anklagere, som representerer menneskenaturen i et nedsettende lys. Siden anklagen antar at mennesker ikke er kapable til andre nytelser utenom de som svin er kapable til.»

Bentham, i et av sine gylne øyeblikk, kunne til og med påvise at hans religiøse kritikere dypest sett egentlig selv var utilitarister, med håp om den største lykke (himmelen) og frykt for den verste lidelse (helvete) som sine ledende mestre.

Den sekulære moralens målestokker – lykke og ulykke, nytelse og lidelse – later imidlertid til syvende og sist til bare å være biologiske algoritmer som veileder organismers atferd i retning av overlevelse og reproduksjon.

Hvorfor skal man da egentlig avstå fra å maksimere sin egen lykke, om dette maksimerer en annens lidelse? Hvorfor er menneskemoralen, om vi så er kapable til de høyere nytelser, sannere enn grisemoralen, om de begge har en evolusjonær basis? Hvordan kan vi autoritativt si at sosialdarwinister – som opphøyer Thukydids observasjon fra peloponneserkrigene, eller Charles Darwins linje «from the war of nature» til et moralske ideal – objektivt sett tar feil?

Problemet, uten religionens mytologiske aksiomer, er umåtelig komplisert. I dag lever man i Vesten som en konsekvens stadig etter kristen etikk, men man sitter på en avsagd gren – som en tegneseriefigur som foreløpig ikke har oppdaget at det bare er luft under føttene, eller som en vakker blomst som er plukket fra bakken, og ennå ikke har visnet.

Den avdøde forfatteren Christopher Hitchens, en av de mer kultiverte moderne ateistene, mente at disse spørsmålene er noe man må arbeide mot med fornuften som verktøy, og slo fast i The Portable Atheist (2007) at religion i det minste skal ha for å være menneskehetens første forsøk på å forstå verden:

«Religion was the race’s first attempt to make sense of reality. It was the best the species could do at a time when we had no concept of physics, chemistry, biology or medicine.»

Han konkluderer derimot med at fordi religion var vårt første forsøk på alle disse tingene, så var det også vårt verste.

Sam Harris, en annen av den moderne ateismens såkalte fire apokalyptiske ryttere, har bemerket at det er mange naturlige fenomener vi tidligere hadde en religiøs forklaring på som nå er blitt erstattet av en langt bedre sekulær forklaring, men at det er vanskelig å oppdrive tilfeller der man har gått i motsatt retning.

De som mener religion er verdiløst, ser ut til å ha nokså rett i et naturvitenskapelig perspektiv. Men religioner er først og fremst sosiale systemer, som har vært gjenstand for et stort antall samfunnseksperimenter, ikke naturvitenskapelige. Der har de ikke bestått tidens test, og kan heller ikke i nevneverdig grad tas seriøst.

(Noen apologeter holder enda stand. Etter at min kristne fysikklærer filosofisk spurte om det var jorden som beveget seg rundt solen, eller om det egentlig var omvendt, snurret jeg som svoren ateist triumferende i luften med lillefingeren og spurte: «Er det lillefingeren min som snurrer rundt, eller er det egentlig universet som snurrer rundt lillefingeren min?»)

Metahelten

Det har kommet mange kritiske bemerkninger om at Bibelen låner tungt fra tidligere tradisjoner og religioner. Den antiteistiske kritikken består i at dette betyr at Bibelen er et plagiert verk, at Jesus bare er en kopi som stjeler elementer fra alskens tidligere guder, som Horus, Attis, Mithra, Krishna og Dionysos. Og går ikke mange av visdomsordene igjen hos tidligere filosofer, enten de heter Konfucius, Sokrates eller Buddha?

Overgangen fra polyteisme til monoteisme kan heller tolkes dialektisk. Dialektikk var, som Hegel presenterte det, en åndelig kamp mellom motstridende idéer. En tese utfordres av en antitese, som så resulterer i en syntese. Den kristne Gud kan i et slikt lys forstås som syntesen til de mange stridende guddommene og moralfilosofene som kom før ham – den idéen som kom seirende ut av blodbadet, og etterlot seg den massegraven vi nå kaller mytologi.

Jordan Peterson, for tiden i vinden med sin bestselgende bok 12 Rules For Life (2018), vinkler det på en litt annerledes måte: Jesus er en metahelt. Man har tatt alle heltene og slått dem sammen. Jesus er noen av de høyeste menneskelige idealene smeltet sammen i ett enkelt individ.

Mytos var blekket menneskene dyppet sine fjærpenner i, fordi det var det språket de hadde for hånd.

Peterson gjentar Buddhas «livet er lidelse»-maksime, og gir den intellektuelle giganten rett – livet er lidelse. Svaret er imidlertid ikke å falle ned i ressentimentets dype mørke, slik som så mange fortapte sjeler gjør, men å løfte sitt kors opp bakken, et skritt av gangen. Prøve å bli en bedre person, mens man bærer på sin lidelse. Det er en kollektiv menneskelig erfaring som kommer til uttrykk i metaheltens historie: Det er den beste måten å leve sitt liv på.

Kanskje er det sant at den som ikke følger Jesus opp Golgata, ender opp i helvete. Og med det menes ikke et helvete slik Dante malte det inn i vår fantasi i Den Guddommelige Komedie, men like fullt et helvete, både for seg selv og sine omgivelser. Et helvete av ressentiment, nihilisme og slette livsvalg.

Gud som det kollektive logos

A. C. Grayling, en kjent britisk ateist, for tiden mer opptatt av å rase mot Brexit enn mot Gud, presenterte i sin naivitet The Good Book: A Humanist Bible (2013) som utfordrer til Bibelen. Men når alt kommer til alt, var det bare nok en bok av mange som utkom det året.

Problemet med både ateister av støpningen til Grayling, og religiøse som er brennende opptatt av et personlig forhold til Jesus, er at de ser seg blinde på det overtroiske elementet ved religionen, og derav mister mye av verdien den har som et sivilisatorisk byggverk.

«Profeter er mennesker som fikk budskapet firet ned fra himmelen av Gud!» preker den religiøse, og vektlegger det bokstavelige i det. «Det er schizofrent og overtroisk!» kontrer ateistene.

Nei, profeter var, som Noam Chomsky pleier å formidle det, fortidens intellektuelle. Mytos var blekket menneskene dyppet sine fjærpenner i, fordi det var det språket de hadde for hånd.

«Gud straffer i flere generasjoner!» utbryter de kristne. «Det er ondskapsfullt!» tordner ateistene. Vel, hva med å skifte ut ordet «Gud» med «logos» – ordet? Som det også står i Johannes 1:1: «Og ordet var Gud.» Og kanskje er det ikke tale om en hvilken som helst logos, men om menneskehetens kollektive logos?

Kan det rett og slett være en kollektiv observasjon, som har holdt stikk over tid, at én generasjons synder (eller feiltrinn, for å ikle oss en mer moderne språkdrakt) også vil straffe seg for dem som kommer etter dem?

Man finner i så måte noe tilsvarende i andre sivilisasjoner. Irokeserne, en gruppe nordamerikanske indianerstammer, levde eksempelvis etter prinsippet om «den syvende generasjon». Høvdingene var forpliktet til å vurdere hva slags innvirkninger deres beslutninger ville få for de kommende syv generasjoner. Sivilisasjoner uten et slikt fremtidsperspektiv, må vi anta, er dømt til undergang.

Ingen tror at Homers verker befatter seg med virkelige begivenheter, og en slik debatt ville være nokså misforstått, men det betyr ikke at vi anser Illiaden og Odysseen som overtroiske makkverk som vi bare kan hive fra oss på historiens komposthaug. Hvorfor plutselig forholde seg sånn til Bibelen – som virkelig bare er Homer utprøvd og multiplisert med hundre, slått sammen til ett forrykende mesterverk? Fordi mennesker pleide å tro at alt som skjedde hadde opphav i en allmektig vilje?

En kan minnes episoden da Napoleon sendte bud på fysikeren (og også sin tidligere professor) Pierre Laplace. Napoleon hadde lest Laplace’ siste bok med interesse og sa til ham: «Du har skrevet denne store boken om systemet til universet, men jeg kan ikke se at dets skaper er nevnt en eneste gang.» Laplace responderte: «Jeg hadde intet behov for den hypotesen.»

Det er ingen tilfeldighet at ateismens århundre også var ideologienes århundre.

Om Laplace derimot la til gudshypotesen, ville det plutselig tilbakevise hans fysiske teorier? Etter alt å dømme ikke. Det var kanskje derfor Thomas Jefferson, en deist, lanserte sin egen Bibel, «the Jefferson Bible», med alle referanser til det overnaturlige fjernet. Ikke alt trenger å være sant for å fortelle oss noe sant.

Å tro på hva som helst

Faren ved å miste av syne verdien av religion, som virkelig bare er kropper av tradisjoner, ble understreket av G. K. Chesterton: «When a man stops believing in God he doesn’t then believe in nothing, he believes anything.»

Ateister forutsetter at religion er irrasjonelt, fordi det er menneskelige påfunn. De begår dermed en stor tankebrist ved å foreslå at rasjonaliteten vil blomstre i fravær av religion. Man har da tross alt bare kvittet seg med en manifestasjon av den underliggende menneskelige irrasjonaliteten.

Det er ingen tilfeldighet at ateismens århundre også var ideologienes århundre. De troende slutter ikke å tro, de ender bare opp med å tro på noe potensielt langt farligere. Den radikale venstresiden, med sine titalls oppdiktede kjønn, ligner ikke bare på religiøse fundamentalister, de er av natur religiøse fundamentalister.

Dette var også poenget til C. G. Jung, som mente at vi alle tilber noe, det viktigere spørsmålet dreier seg om hva mennesker skal tilbe:

«The compelling reason for maybe choosing some sort of god or spiritual-type thing to worship – be it JC or Allah, be it YHWH or the Wiccan Mother Goddess, or the Four Noble Truths, or some inviolable set of ethical principles – is that pretty much anything else you worship will eat you alive.«

Det betyr ikke at vi ikke behøver kreative intellektuelle, villige til å tenke utenfor boksen og ødelegge noen dysfunksjonelle ting nå og da. Mark Twain var rettferdig da han kalte konservatismen tilbedelsen av døde revolusjonære. Men – i likhet med mutasjonene i kroppen vår – er det bare et lite fåtall av deres evige strøm av tilfeldige innfall som faktisk vil endre samfunnet til det bedre.

Konservatismen er på samme tid derfor et nødvendig vern av de få gode idéene, og et vern mot de mange dårlige.

Og religion, enten man liker det eller ikke, er kropper som bærer på mange av de gode.

 


En lengre versjon av denne teksten er publisert på Olav Drange Moens blogg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden