Spaltist

Guds brente barn

For meg selv handlet store deler av 20-årene om å kvitte seg med en trosbagasje som var sterkt invalidiserende, skriver Gunhild Maria Hugdal.

Bilde: Pixabay

Det er ikke bare i de mest eksotiske kristne sektene det har en kostnad å bryte. Vi kan snart få se sterke «utbryterhistorier» også fra konservative, lutherske miljøer.

Når jeg leser Sarah Charlotte Amundsens beskrivelse i Minerva av sin isolerte barndom i Jehovas vitner, blir jeg minnet om mitt barndoms blikk på verden. Det var preget av den samme polariseringen mellom «oss» og «dem», og den samme skeptiske og mistenkelige grunnholdningen til omverdenen. Kristne venner og fritidsaktiviteter i kristen regi var svært viktig, og det var ingen selvfølge å få lov til å gå på skoleball og elevfester. Det var et blikk som delte menneskene inn i to grupper – vi frelste og de fortapte. Vi kristne, og de andre. Jeg som ville komme til himmelen, og de andre i klassen. Vi som hadde skjønt det som var viktig å forstå, og de som ikke hadde skjønt det. Vi som levde i lyset og forvaltet Sannheten, og de som levde i mørket.

Det var et blikk som var forankret i overbevisningen om at alle frafalne og fortapte var under påvirkning av onde krefter. Alt av godhet var forbeholdt de få: de som trodde som oss, levde som oss, og tenkte som oss. Og klassekameraten som drakk hver helg på byen, naboen som ble skilt, broren som var homofil og ikke vil leve alene, og venninnen som hadde sex før ekteskapet, de var radikalt annerledes og ville aldri bli som oss.

Tro og oppvekst

De siste par årene har medias blikk ved flere anledninger vært rettet mot barns oppvekst i ulike religiøse miljøer. Anders Torp tok et modig oppgjør med sitt oppvekstmiljø (Oslokirken), og Rut Helen Gjævert satte kritisk søkelys på Jesus Revolution Army der hun tilbrakte sine ungdomsår. I debatten som fulgte, var det særlig de karismatiske miljøene som måtte tåle kritikk. Imidlertid er det all grunn til å rette søkelyset også mot andre, og i uttrykksform mer tradisjonelle, kristne miljøer.

Denne helgen kunne vi lese om Sara Charlotte Amundsens oppvekst i Jehovas Vitner. Det er lett å bli berørt av det Amundsen forteller, for deretter å parkere det hele trygt i sekt-kategorien. Men det at Jehovas vitner av mange regnes som en sekt, kan også bidra til å gjøre oss blinde for at flere av grunntrekkene i Amundsens fortelling ikke er unike for dette miljøet. Sannheten er heller at deler av Amundsens beskrivelse har likheter med den teologi og barneoppdragelse som preger også helt andre miljøer – menigheter som kan operere uten det stigmatiserende sekt-stempelet.

Les også: – Jeg forstår ikke at foreldrene mine kan ha god samvittighet overfor Gud.

Også i noe mer åpne, lutherske miljøer ser man klare tendenser til at barn isoleres fra en omverden preget av synd og avkristning. Satan, dommedag og fortapelse er reelle størrelser i så mangt et barneunivers. Frykten for å avvike fra den smale vei og falle i fristelse, er nærværende i barns hverdager også i miljøer som ikke regnes som utpreget isolerte.

Vi og dem

Når det er sagt, bør det også sies at Jehovas vitner og de konservative, lutherske miljøene som jeg særlig tenker på, har svært ulik plassering på frykt- og isolasjonsskalaen. Det finnes likhetspunkter mellom Amundsens beskrivelse og for eksempel undertegnedes oppvekst (i Norsk Luthersk Misjonssamband), men isolasjonen dyrkes ikke til sin ytterlighet i like stor grad i de lutherske miljøene. Imidlertid vil barn av konservative, lutherske kristne kunne fortelle om noe av det samme som Amundsen – med unntak av den totale eksklusjonen fra familien om man går over i de ikke-troendes rekker.

Minerva er høyresidens nettavis: Prøv en måneds abonnement for kun 1 krone!

 

På noen måter er dessuten barn av Jehovas vitner mindre isolerte enn en del barn som vokser opp i konservative, lutherske miljøer. Jehovas vitner ikke driver egne skoler, og har ikke som praksis å skjerme barna fra offentlig skolegang. Dette er derimot tilfelle i visse lutherske kretser: Her kan barna gå gjennom hele/store deler av grunnskolen (og gjerne videre utdannelse) uten å stifte bekjentskap med det offentlige skoleverket og «folk flest». Slik unngår man at barna blir påvirket og preget av sekulærsamfunnet, og slik kan man sikre at barnas omgangskrets består av likesinnede. Hva vil en slik skjerming kunne gjøre med et barn som for eksempel ikke er heterofilt av legning? Slik jeg ser det, vil det være katastrofalt, i og med at barnet skjermes for alternative syn og annen normativitet enn den teologisk forankrede heteronormative.

Sensur og lukkethet

Videre er det grunn til å påpeke at sensur (tidvis i stor skala) av ytre stimuli er vanlig i så mang en troende familie. Her er både TV og internett potensielle farer, og derfor har eksempel konseptet «kristen barne-tv» (Jarle-TV) gjort det stort.

Det er lite rom for den frie tanke og for kritiske og undrende spørsmål i disse miljøene. Den smale sti er veldig smal, og man er omgitt av en verden av farer. Både tankekontroll og streng livsførsel er nødvendig. Frykten for vranglære kan kvele alle forsøk på å tenke nytt, og «de andre» presenteres utelukkende fra ett perspektiv: Deres tilstedeværelse er et tegn på at vi går mot de siste tider. De søker ikke sannheten og det gode, for om man søker det gode, er det umulig å ende opp med andre svar enn de «rettroende».

Her er både TV og internett potensielle farer, og derfor har eksempel konseptet «kristen barne-tv» (Jarle-TV) gjort det stort.

Heller enn at kritiske perspektiver tas til etterretning, fortolkes de utelukkende som uttrykk for åndskamp. Motstand blir dermed sikre tegn på at man er på den rette vei. Her ser man altså konturene av en teologisk legitimert og forankret lukkethet, som evner å demonisere annerledestenkende og utestenge alle nye perspektiver.

Autoritær teologi og lydighetsmoral

Det var da jeg selv fikk barn, at jeg gradvis skjønte det. Skjønte at det ikke var alt jeg kom til å gi videre. Det var ikke alt jeg kunne få meg til å si. Det var ord som satte seg fast i halsen – om at den lille var en synder, og om at Guds Sønn hadde måttet dø for syndene hennes.

Det var derfor Guds Sønn måtte dø, fordi jeg stjal noe godt fra kjøleskapet hjemme.

Hva gjør det med et lite menneske å få høre slike ting før man vet noe som helst om verden og hvem man er? Jeg ville ikke peke opp på korset og si: «Dette, jenta mi, det gjorde Gud for deg». Jeg ville ikke lære henne lydighet og underkastelse. Så det tok ikke lang tid før barneboka om Abraham som var villig til å ofre Isak, forsvant fra bokhylla.

Det å ikke høre på mamma og pappa, og det å krangle med lillesøster, får en helt annen dimensjon i et trosunivers der Guds sønn måtte dø for dine synder for å redde deg fra evig fortapelse. Vanlig søskenkrangel og barns rampestreker blir synd, ondskap og ulydighet mot Gud. Det var derfor Guds Sønn måtte dø, fordi jeg stjal noe godt fra kjøleskapet hjemme. Det var nok ikke slik at alt dette ble sagt direkte, men som barn så plukker man opp ting – fra andaktene på bedehuset, fra barnebibelen som ble lest på sengekanten og de voksnes samtaler over kaffen. Totalen var et bilde der oppdragelse og bibelvers gikk hånd i hånd, og der alt hverdagslig var gjennomsyret av teologisk betydning.

Den lydighetsmoralen man indoktrineres i slike miljøer er intellektuelt forkrøplende. Folk som ikke selv har vokst opp i eller har inngående kjennskap til slike miljøer, har en tendens til å undervurdere dette: «Hvordan kan de tenke slik, nå, i 2017?» er responsen man ofte hører. Mange tror at det ikke er mulig å være fullt oppegående og for eksempel hevde at homofilt samliv er synd eller at Bibelen har svar på alle livets viktige spørsmål. Men det er fullt mulig. I miljøer hvor lydigheten dyrkes, har kritisk tenkning ingen plass, langt mindre noen verdi. Det å tenke selv oppfattes som truende, og tolkes som et tegn på moralsk forfall – man gir etter for Satans stemme om at «har Gud virkelig sagt». Når en slik holdning til den frie og kritiske tanke i tillegg kan hente teologisk næring fra et svært pessimistisk menneskesyn, er det ikke rart at selv godt utdannede mennesker parkerer sine ellers så gode evner tvert når det er teologiske spørsmål som diskuteres. Hvem er de, syndige mennesker, til å skulle overprøve Guds klare ord og vilje?

I ulike diskusjoner har jeg flere ganger forsvart konservatives nestekjærlighet og evne til medfølelse. Når konservative uttaler at det føles hjerterått å si nei til gjengifte, og taler om dyptfølt smerte i forbindelse med å veilede unge homofile til et liv i sølibat, så tror jeg på dem. Jeg tror, i motsetning til en del andre, på at deres medfølelse er oppriktig og ektefølt. For det er lydighetsmoralen, og ikke evnen til medfølelse, som er problemet. Lydigheten gjør medfølelsen og magefølelsen irrelevant, og alt annet enn hodet som resonnerer teologisk og konsekvent plasseres på sidelinjen. Akkurat som Aksel Braanen Sterri ikke lar seg avlede av følelsene, intuisjonen og den andres ansikt – det logiske og prinsipielle resonnementet trumfer alt – så lar heller ikke den fromme og lydige seg forstyrre av den indre stemmen som roper om at dette er hjerterått. Det er kun argumentet, strengt avledet av Bibelens tekst, som gjelder. At noe føles feil og riv ruskende galt, er irrelevant for den fromme. Den lydige bøyer seg ydmykt for Guds vilje.

Når troen blir invalidiserende

Mitt anliggende er at kombinasjonen lydighetsmoral (bøye seg for Guds vilje), usunne fromhetsidealer, fortapelsesfrykt og pessimistisk antropologi (du er en synder, vektlagt i så stor grad at det knapt nok kan komme noe godt fra deg) – som meningsunivers – har et betydelig undertrykkelsespotensiale. For meg selv handlet store deler av 20-årene om å kvitte seg med en trosbagasje som var sterkt invalidiserende, og finne fram til et tros- og livskart som stemte bedre overens med terrenget. En gang skulle alt være så åndelig, og det meste handlet om å «kjenne Jesus i hjertet» så ofte og intenst som mulig, men gradvis måtte jeg innse at livet handlet om mer enn dette.

Man bør som barn ikke avvike mye fra normen eller tenke mye selv – og man bør i hvert fall ikke være homofil.

Jeg ønsker ikke en aggressiv sekularisme eller en sekulær, totalitær stat. Foreldreretten og foreldres frihet til å prege sine barn, må stå sterkt i ethvert liberalt samfunn. Friskoler må vi ha – under tilsyn. Både troende og ikke-troende foreldre ønsker det beste for ungene sine, og alle prøver og feiler vi oss gjennom foreldrerollen. Man kan kritisere den religiøse lydighetsmoralen, men det finnes mange former for undertrykkelse – også i sekulær variant.

Når det er sagt, vil jeg hevde at det innenfor noen lutherske miljøer eksisterer teologiske tendenser som bidrar til mindre sunne oppvekstmiljø for barn, og som bør belyses kritisk. Både innenfor Norsk Luthersk Misjonssamband, Det Evangeliske Lutherske Kirkesamfunn, Lekmannsmisjonen og Indremisjonsforbundet bør man som barn ikke avvike mye fra normen eller tenke mye selv – og man bør i hvert fall ikke være homofil.

Jeg tror at det med tiden vil kunne komme sterke «utbryterhistorier» også fra disse miljøene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden