Guds brente barn

Det er ikke bare i de mest eksotiske kristne sektene det har en kostnad å bryte. Vi kan snart få se sterke «utbryterhistorier» også fra konservative, lutherske miljøer.

Publisert   Sist oppdatert

Når jeg leser Sarah Charlotte Amundsens beskrivelse i Minerva av sin isolerte barndom i Jehovas vitner, blir jeg minnet om mitt barndoms blikk på verden. Det var preget av den samme polariseringen mellom «oss» og «dem», og den samme skeptiske og mistenkelige grunnholdningen til omverdenen. Kristne venner og fritidsaktiviteter i kristen regi var svært viktig, og det var ingen selvfølge å få lov til å gå på skoleball og elevfester. Det var et blikk som delte menneskene inn i to grupper – vi frelste og de fortapte. Vi kristne, og de andre. Jeg som ville komme til himmelen, og de andre i klassen. Vi som hadde skjønt det som var viktig å forstå, og de som ikke hadde skjønt det. Vi som levde i lyset og forvaltet Sannheten, og de som levde i mørket.

Det var et blikk som var forankret i overbevisningen om at alle frafalne og fortapte var under påvirkning av onde krefter. Alt av godhet var forbeholdt de få: de som trodde som oss, levde som oss, og tenkte som oss. Og klassekameraten som drakk hver helg på byen, naboen som ble skilt, broren som var homofil og ikke vil leve alene, og venninnen som hadde sex før ekteskapet, de var radikalt annerledes og ville aldri bli som oss.

Tro og oppvekst

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her