Fra papirutgaven

Guds ensomme menn

Det er god grunn til å lengte etter både sex og kjærlighet, for vi trenger begge deler, og det finnes ingen grunn til å bebreide en ensom gutt for å oppsøke mennesker som er i samme desperate situasjon, skriver Lasse Josephsen.

Bilde: Pixabay

Den voksende gruppen av menn som faller utenfor sjekkemarkedet, konkurrerer ikke lenger med hverandre, men samles til kamp mot alle kvinner.

23. april 2018 leide 25 år gamle Alek Minassian en van og satte kurs mot Torontos forretningsdistrikt. Der satte han opp farten og begynte å meie ned alle fotgjengere han kunne finne. Da drapsraidet var over, lå ti mennesker døde. At 25-åringen valgte å bruke en stor bil til å drepe mange mennesker, gjorde at de fleste umiddelbart tenkte at islamister sto bak, siden denne metoden har vært modus operandi for IS. Men så begynte en skjermdump fra 25-åringens Facebook-profil å sirkulere på nettet:

Private (Recruit) Minassian Infantry 00010, wishing to speak to Sgt 4chan please. C23249161. The Incel Rebellion has already begun! We will overthrow all the Chads and Stacys! All hail the Supreme Gentleman Elliot Rodger!

Statusen var forvirrende og meningsløs for mange som så den, men for dem som har fulgt med på de utallige bevegelsene som har oppstått i kulturkrigene som raser online, ga den umiddelbart uhyggelig mye mening. «4chan», «Incel Rebellion», «Chads and Stacys» og hyllesten til «Elliot Rodger» kunne bare bety at Minassian tilhørte en av de mest sørgelige subkulturene av dem alle: Han var en «Involuntary Celibate», en incel. En person som er i ufrivillig sølibat. 25 år gamle Alek Minassian hadde begått massedrap fordi han ikke fikk oppleve sex med kvinner. Det hadde vært latterlig om det ikke var så tragisk, og det hadde vært overraskende om det ikke hadde skjedd flere ganger før.

Elliot Rodger, som Minassian refererte til i Facebook-statusen, er nå en kjent skikk-else. 23. mai 2014 i drabantbyen Isla Vista i California slaktet 22 år gamle Rodger sine tre mannlige samboere med kniv og dro deretter ut for å kjøpe kaffe på Starbucks. Bevæpnet med to pistoler satte han seg så i bilen sin for å laste opp en selvlaget film til YouTube-kanalen sin og maile et 137 sider langt manifest til bekjente, familie og sin egen psykolog.

Han fortsatte ferden mot en kvinnelig studentforening hvor han først begynte å banke på døren i håp om å slippe inn. Da det ikke gikk, begynte han like godt å skyte tilfeldige mennesker utenfor før han satte seg i bilen og meiet ned mennesker mens han skjøt rundt seg. Til slutt rettet han pistolen mot seg selv og trakk av. Han klarte å drepe seks mennesker.

Det nye er at disse mennene finner sammen på internett hvor de dyrker en slags pervers, kollektiv ensomhet.

Isla Vista-massakren var for mange første gang de hørte om incel-bevegelsen, om enn via noe forvirrede medier som selv strevde med å forstå hva det hele dreide seg om. I ettertid har det vært flere massedrap med en viss incel-tilknytning som ikke har fått like stor oppmerksomhet: Chris Harper-Mercer drepte ni mennesker i en skyteepisode i Oregon, William Atchison drepte to mennesker i New Mexico, og Nikolas Cruz drepte 17 mennesker i Florida. Men det er Minassian og Rodger som hadde det tydeligste incel-inspirerte motivet, og det er de som blir feiret mest av sine likesinnede.

Kollektiv ensomhet

Med massedrapene til Minassian og Rodger fikk verden øynene opp for guttene som ikke klarer seg på sjekkemarkedet og forsvinner inn i et villnis av misogyne nettsteder og fora hvor de dyrker hatet mot kvinnene som ikke vil ligge med dem, og misunnelsen over menn som får ha sex med disse kvinnene. At bevegelsen ikke er blitt kjent før, kan nok skyldes at den består av stakkarslige gutter som er nærmest usynlige og frastøtte i det daglige, og har et sosialt liv som begrenser seg til deler av Reddit, diverse incel-nettsteder og det beryktede forumet 4chan.

Men menn som dreper eller utvikler reaksjonære og hatefulle holdninger som følge av ensomhet, mangelfulle sosiale evner og avvisning fra kvinner, er ikke et nytt fenomen. Det nye er at disse mennene finner sammen på internett, hvor de dyrker en slags pervers, kollektiv ensomhet. Usunne holdninger til kvinner og seg selv sementeres i et selvforsterkende system som er ekstremt destruktivt.

Minassian og Rodger var rene produkter av dette systemet, men også tidligere massedrapsmenn, som for eksempel unabomberen Ted Kaczynski og vår egen Anders Behring Breivik, har gitt uttrykk for både seksuell frustrasjon, ensomhet og holdninger som ligger tett opp til incel-ideologien.

Man kan også se en forløper til incel-ekstremismen i Marc Lépine, som i 1989 tok seg inn i et klasserom ved École Polytechnique-skolen i Montreal og massakrerte 14 kvinner fordi han mente at feminister hadde ødelagt både livet hans og samfunnet generelt.

Myk begynnelse

Det kan være vrient å orientere seg i floraen av reaksjonære online-bevegelser som har blomstret frem etter årtusenskiftet, for mye har skjedd siden kontrajihadistene dominerte de høyreradikale delene av internett. Men ikke alt som dukker opp på nettet og er hatefullt, kan lempes sammen med Alt-Right, som ser ut til å være samlesekken late journalister liker å bruke på alt fra incel-ekstremister som Elliot Rodger til den moderate psykologen Jordan Peterson. For å finne røttene til incel, må man se nærmere på mannsbevegelsen.

Mannsbevegelsen oppsto på slutten av 60-tallet, og var opprinnelig på god fot med feminismen. Slik feministene var misfornøyde med den kvinnelige kjønnsrollen, som de følte var kvelende og undertrykkende med dens forventninger om kvinnen som lydig husmor og fødemaskin, følte mannsbevegelsen at den tradisjonelle mannsrollen var snever, destruktiv og usunn.

Lenger ut på 70-tallet dukket derimot en utskyter opp av mannsbevegelsen som var mer opptatt av tilfeller hvor de mente at mannen kom til kort i det moderne samfunnet, som ved barnefordelingssaker, kriminaljustis, skilsmisser, utdanning, farskapssvindel og falske voldtektsanklager. Men der mannsbevegelsen gjerne samarbeidet med feministene, viste mannsrettighetsbevegelsen motstand mot det de mente var en feminisering av samfunnet. Det er her man finner frøet til det som skulle bli dagens rabiate og kvinnehatende mannsbevegelse som man finner på nettet.

Samfunnet er fullt av ubrukelige og temmede barnemenn ribbet for positiv maskulin kraft.

På 80-tallet dukket den mytopoetiske mannsbevegelsen opp, og den fikk et kraftig oppsving da Robert Bly i 1990 ga ut boken Iron John: A Book about Men. Denne jungianske selvhjelpsbevegelsen var opptatt av at «den mannlige energien» er blitt besudlet i et industrialisert samfunn. Samfunnet er fullt av ubrukelige og temmede barnemenn ribbet for positiv maskulin kraft, og den mytopoetiske bevegelsen søkte tilbake til denne kraften gjennom myter, eventyr og jungianske arketyper, og tilhengere samlet seg ofte i svettehytter hvor de utførte pseudo-primitive og corny ritualer med trommeklasking og messing.

En litt pussig sak er at professor Jordan Peterson i dag blir beskyldt for å være en lederskikkelse i både alt-right og incel-bevegelsen, men det er nok hos den ganske harmløse Robert Bly og den mytopoetiske mannsbevegelsen han har sine likesinnede. Den mytopoetiske bevegelsen har ennå til gode å produsere noen ekstremister, men har derimot fått sterk støtte fra den nå avdøde musikeren Jackie Leven og den norske kunstneren Vebjørn Sand.

Mannsbevegelsen eksisterte lenge i disse forskjellige formene uten å gjøre så veldig mye ut av seg, men med internett kom den virkelige galskapen.

Mannosfæren

En gang etter årtusenskiftet gikk internett inn i en ny fase. Med Web 2.0 skulle alle mennesker få mulighet til å ta ordentlig del i sin egen netthverdag, og i en liten stund så det ut til å funke fint. Men bak alt dette, i skjul for vanlige mennesker, i skjul for normies, i løse nettverk bestående av nettfora, blogger og nettsider, oppsto også en hel rekke reaksjonære, aggressive, til tider nihilistiske og til og med apokalyptiske subkulturer. De har i den senere tid har gjort seg til kjenne gjennom alt fra ondskapsfull trolling, gateslag og terrorisme til underminering av mainstream-media og frydefull deltagelse i den amerikanske valgkampen med påfølgende seier.

Alt-Right er bare den mest kjente av disse subkulturene, men de har liten eller ingen tilknytning til incels, til tross for det man kan få inntrykk av i mediene. Alt-Right har derimot noen koblinger til det som kalles The Manosphere, eller mannosfæren, og det er her vi nok en gang treffer på mannsrettighetsbevegelsen.

Mannosfæren er kort fortalt et løst nettverk av nettsider, forum og blogger som handler om menn og maskulinitet, stort sett med et antifeministisk grunnlag. Her finner man maskulinister, mannsrettighetsaktivister (Men’s Rights Activists, eller MRA), fedrerettighetsaktivister, storsjekkere (Pick-Up Artists, eller PUA), menn som har gitt opp kvinner og mener det er bedre å bare unngå dem (Men Going Their Own Way, eller MGTOW). Og så er det de som aldri noen gang hadde noen sjanse på sjekkemarkedet, og som trekker seg tilbake i bitterhet og selvhat: incel.

Dette med voldtekt og samtykke er i det hele tatt noe sjekkeartister konstant diskuterer, og sjelden til kvinners fordel.

Av dem er det pick-up artists og incels som er blitt mest kjente de siste par årene. Pick-up artists, eller sjekkekunstnere, som vi noe klønete må kalle dem på norsk, er, som navnet antyder, en gruppe menn hvis mål er å forføre og ha sex med så mange kvinner som mulig, ofte med bruk av bisarre og tvilsomme psykologiske tricks.

Bevegelsen har røtter tilbake til 70-tallet, men det var først da Neil Strauss ga ut boken The Game: Penetrating the Secret Society of Pickup Artists at denne subkulturen for alvor ble kjent i offentligheten. Noen sjekkekunstnere holder kurs hvor de lærer bort sjekketeknikker, og her i Norge er vi ved noen anledninger blitt plaget av den sveitsiske sjekkeren Julien Blanc, som vil inn i landet for å lære norske menn å få ligg; det har han lykkes med minst en gang – å komme inn i landet, altså. Det er uvisst om noen av mennene som var på kurset, har opplevd seksuell suksess.

De mest populære nettstedene for sjekkeartister er Chateau Heartiste og Return of Kings. Sistnevnte er drevet av amerikaneren Daryush Valizadeh, bedre kjent som Roosh V, en kontroversiell mann som i 2016 prøvde å innynde seg hos Alt-Right med jøde- og homofiendtlige artikler og deltagelse på en konferanse i regi av Richard Spencers National Policy Institute, men ble raskt frosset ut da det viste seg at Alt-Right ikke setter pris på menn av iransk-armensk avstamning som skriver om mer eller mindre å voldta hvite kvinner. Dette med voldtekt og samtykke er i det hele tatt noe sjekkeartister konstant diskuterer, og sjelden til kvinners fordel.

Sjekkekunstnere og incels har et litt snålt forhold til hverandre: Mange incels mener at sjekkekunstnerne utnytter dem økonomisk med ubrukelige sjekkekurs, som sikkert stemmer. Elliot Rodger var aktiv på et forum som het PUAhate.com hvor bitre incels øste ut forakt over sjekkerne som ikke bare klarer å loppe incels for penger, men også får ha sex med kvinner. Etter Rodgers massakre følte PUAhate.com at navnet på nettstedet var blitt for belastet, så de skiftet navn til Sluthate.com.

Incel

Der sjekkerne opererer med en ganske flashy og visuelt støyende Paradise Hotel-estetikk, hviler det mer en eim av Columbine og ensomme kvelder med ostepop og dataspill over incel-gjengen. Incels utstråler heller ikke noe av sjekkernes joie de vivre og rabagast-aktige innstilling til livet.

Om man besøker noen av stedene på nettet hvor incels ferdes, er det første som slår en, at dette er gutter som har gitt fullstendig opp. Et vanlig incel-forum er fylt med deprimerende og hatefulle innlegg hvor medlemmene spyr ut sin forakt mot omverdenen og selvfølgelig spesielt kvinner, samt en konstant fokusering på deres eget utseende og lyter, i tillegg til poster hvor medlemmer sier at de skal ta livet av seg selv.

Det har også utviklet seg et eget språk i dette miljøet. Kvinner omtales ofte som «femoids», et temmelig objektiviserende uttrykk som antyder at kvinnen er noe litt mindre enn et menneske. En attraktiv kvinne som er seksuelt aktiv, omtales som en «stacy» og hennes mannlige motstykke som en «chad». En mindre attraktiv kvinne som allikevel er seksuelt aktiv, kalles en «becky». Er den seksuelt aktive mannen svart, kalles han en «tyrone», og så videre og så videre.

Det har også utviklet seg et eget språk i dette miljøet. Kvinner omtales ofte som «femoids», et temmelig objektiviserende uttrykk som antyder at kvinnen er noe litt mindre enn et menneske.

De opererer også med navn på de forskjellige typene av incels. Man har for eksempel volcels, som selv velger å være i sølibat, fakecels, som gir seg ut for å være incels, men som i virkeligheten har hatt sex eller vært i forhold i nær fortid. Truecels er menn som aldri har opplevd sex, kyssing eller kjærtegn fra en kvinne. Heightcels er de som mener de kommer til kort på sjekkemarkedet på grunn av sin lave høyde og currycels, ricecels og blackcels mener de er uattraktive på grunn av sin rase.

Om alle disse begrepene gjør deg forvirret, så er det fordi du er en såkalt «normie», et normalt menneske som ikke er bevandret i chan-kultur.

Den svarte pillen

Både Alt-Right og store deler av mannosfæren har omfavnet et konsept som kalles «The Red Pill». Dette er en referanse til en scene i filmen The Matrix, hvor hovedpersonen Neo får valget mellom en rød og en blå pille. Velger han den blå pillen, vil han fortsette å leve sitt liv i lykkelig uvitenhet; velger han den røde pillen, vil han våkne opp og se verden slik den virkelig er.

Når man er «redpilled» i Alt-Right, betyr det at man har innsett at samfunnet blir holdt tilbake av liberale krefter. Liberals og mainstream-konservative er hovedfienden; det finnes ikke noe slikt som likhet mellom menneskegrupper, multikultur er kaos, den hvite mann trenger sin egen etnostat, og det er jødene som har skylden for det meste som er galt med det vestlige samfunn.

I mannosfæren vil det å være «redpilled» si at du har forstått at det vestlige samfunn er blitt korrumpert av feminisme, og at ekte maskulinitet er blitt demonisert og undertrykket. I den mest misogyne delen av mannosfæren vil det også si at det feminiserte samfunnet har trukket mannsrollen altfor langt bort fra biologien. Kvinnen er et svakt kjønn som må temmes, eller bare utnyttes seksuelt, for det er mannens evolusjonære rett.

De mest ekstreme sjekkerne tilhører stort sett den siste gruppen, derav nettsidenavn som Returnofkings.com. De har fått nok av feminiseringen av samfunnet, sterke kvinner og puslete betamenn. De ser på seg selv som naturlige alfamenn som skal plassere maskuliniteten der den hører hjemme: på toppen av samfunnet.

Incels, derimot, opererer med begrepet «The Black Pill». Om man velger den svarte pillen, så vil man, i likhet med å velge den røde pillen, se verden slik den egentlig er, men for betamennene i incel så betyr det å se at ingenting kan bli bedre. Å være «blackpilled» betyr at man har innsett at alt håp er ute; du er for stygg eller for sosialt klønete til å oppleve en kvinnes kjærlighet, og verden er befolket av vakre chads og stacies som har seg med hverandre og ikke med deg.

En vanlig greie blant incels er å se på seg selv som «nice guys», gode gutter som er de sanne gentlemen, men som kommer til kort på sjekkemarkedet fordi jentene er mer opptatt av alfa-drittsekker.

Det kan være vrient å føle sympati med guttene i incel-bevegelsen, men det er verdt å tenke på at de færreste incels er voldelige. Svært mange av dem har mentale lidelser og har aldri opplevd annet enn mobbing, utfrysning og nederlag på nederlag. Ensomhet er en rust som kan tære seg gjennom en psyke av stål. Mennesker er sosiale dyr, og fysisk berøring fra et annet menneske, selv det minste lille kjærtegn, kan redde liv.

Det er god grunn til å lengte etter både sex og kjærlighet, for vi trenger begge deler, og det finnes ingen grunn til å bebreide en ensom gutt for å oppsøke mennesker som er i samme desperate situasjon. Men incel-bevegelsen tilbyr svært lite trøst og enda færre løsninger. I stedet låses de fast i en offermentalitet som er usunn og farlig. Og etter offerklynkingen følger det gjerne en rasende trussel.

En vanlig greie blant incels er å se på seg selv som «nice guys», gode gutter som er de sanne gentlemen, men som kommer til kort på sjekkemarkedet fordi jentene er mer opptatt av alfa-drittsekker. Elliot Rodger stusser både i sin siste video og i manifestet sitt over hvorfor ingen jenter vil ha ham, for han er jo «The Supreme Gentleman». I samme video og manifest forbanner han jenter og fryder seg over at han skal slakte dem alle.

Slike ekstreme motsetninger som er tydelige for oss som befinner oss utenfor incel-universet, ser ut til å fly rett over hodet på incels; de hevder at de er nice guys som fortjener jenter og kjærlighet, for så å tilbringe store deler av dagen på et nettforum hvor de omtaler jenter som verdiløse horer og svikefulle demoner.

Selvpåført ensomhet

«Loneliness has followed me my whole life, everywhere. In bars, in cars, sidewalks, stores, everywhere. There’s no escape. I’m God’s lonely man.»
– Travis Bickle

I dokumentaren Making Taxi Driver forteller manusforfatter Paul Schrader om hvordan han begynte å skrive Taxi Driver, som på mange måter kan sees som en proto-incel-film, som en form for selvterapi i en tung og ensom periode. Han trodde først at han skrev en film om ensomhet, men etterhvert skjønte han at hovedpersonen, den søvnløse og sosiopatiske Travis Bickle, egentlig led av selvpåført ensomhet.

Hvert eneste valg Travis tar, hver eneste handling, bevisst eller ubevisst, låser ham fast i et selvforsterkende system som sørger for at han aldri kommer dit han skal. Den selvpåførte ensomheten som Schrader beskriver, er den samme man ser hos en incel.

En incel vil ha en jente, men han vil ha en deilig jente, og det kan han aldri få. Han vil ha makt over kvinner, men han er en sosialt klønete pusling som ikke engang klarer å ta makt over sitt eget skakkjørte liv. Han vil delta på sjekkemarkedet, men ser på kvinner som en svikefull fiende. Han vil ha kjærlighet, men i stedet for å gjøre noe for å fortjene kjærligheten, forsvinner han inn i et pervertert online-univers som forteller ham at han er for stygg og svak til å oppnå kjærlighet, og det er andres feil.

Hver eneste del av incel-ideologien sørger for at de som tar den til seg, helst aldri kommer seg noe annet sted enn akkurat der de er. Alt håp er ute. Man kan bare gi opp. Eller slå tilbake.

«The idea had been growing in my brain for some time: True force! All the king’s men cannot put it back together again.»
– Travis Bickle

«The Incel Rebellion», også kjent som «The Beta Uprising», var lenge en selvironisk spøk blant stakkarslige incel-nerder, men Alek Minassian tok det blodig seriøst: «The Incel Rebellion has already begun! We will overthrow all the Chads and Stacys!»

Det er flere som tar det seriøst nå. De usynlige guttene har oppdaget en sikker måte å bli synlige på. Det kommer til å smelle igjen.

Og de går aldri tom for nye rekrutter. For hver dag som går, kommer nye gutter i puberteten. Mange av dem vil gjøre det dårlig sosialt og være mindre heldige med utseendet. De vil oppleve avslag og mobbing. De vil sulte etter kjærlighet. De vil feile på sjekkemarkedet. Og mange av dem vil lete etter likesinnede, og det kan de nå finne i en bevegelse som lærer dem at alt håp er ute, og at man like godt kan dyrke hatet mot samfunnet rundt seg, og selvfølgelig spesielt kvinner.

Gud hjelpe oss nå som hans ensomme menn har funnet sammen.

Teksten er hentet fra idéseksjonen til Minervas papirutgave 3/2018, der tema er sjekking. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden