Ideer

Gulag og erindring

Helmut Weiss satt i Stalins fangeleire og forble en lojal kommunist livet ut.

Utstilling:

Gulag: Det farfar ikke fortalte. Holocaustsenteret, Bygdøy. 2. jun. – 31. des. 2016

Bok:

Anton Weiss-Wendt: Gulag: Det farfar ikke fortalte/What Grandfather Didn’t Tell: Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, 2016.

Har du tid til overs i sommerferien? Legg gjerne turen til Bygdøy hvor Holocaustsenteret kan by på en tour de force i erindringshistorie. Historie er ikke bare acts and facts, men i høyeste grad også politikk og nasjonsbygging. Erindrings- eller minnehistorie er samlebegrep for hvordan historien blir fremstilt og forstått i ettertid. Den kan være utleverende, som i Tyskland, hvor nazismen og tyskeres delaktighet fremstilles på grensen til det selvutslettende, eller selektiv og taushetsbelagt, som i Tyrkia, hvor det å belyse folkemordet på armenerne kan føre til sanksjoner fra myndighetene.

HL-senterets permanente utstilling om Holocaust legger stor vekt på nordmenns delaktighet og har blitt en etablert del av nyere norsk historiekanon. Deportasjonene av norske jøder ble gjennomført ved hjelp av det norske embetsverket. Hjemmefronten viste ikke altfor stor interesse for hva som skjedde med de norske jødene. Det er ikke uten videre gitt at nyanseringen av krigshistorien synker inn i offentligheten. For eksempel ble ikke deportasjonene av jødene nevnt i filmen om Max Manus, selv om et sentralt moment i filmen er sprengingen av transportskipet Donau, som fraktet over 500 norske jøder til krematoriene i Auschwitz.

I sommer er det åpnet to nye – men ikke permanente – utstillinger på HL – senteret.

Kunstneren Eirik Audunson Skaar står bak Inscriptions II. Spor fra vår glemte krigshistorie. Her stifter vi bekjentskap med norsk patriotisk vandalisme i etterkrigsårene. Gjennom video, skulptur og tekst beskriver han spenningsforholdet mellom kollektivt minne og faktisk historie. Konkret hvordan norske myndigheter sørget for å demontere og sprenge vekk sovjetiske krigsminnesmerker. Spioner kunne bruke minnesmerkene som påskudd til spionasje, mente man. For sikkerhetsskyld ble likene gravd opp og dumpet hulter til bulter i ukjente graver. Skaars utstilling er effektiv, subtil og tankevekkende om politisk ikonoklasme.

Den andre nye utstillingen bærer tittelen Gulag: Det farfar ikke fortalte. Den er tema for denne artikkelen.

Anton Weiss-Wendt, forskningsleder ved HL-senteret, har sporet opp sin egen farfar, Helmut Weiss’, historie i Stalins fangeleire. Han har lett i russiske arkiver og i farfarens etterlatte papirer og private bilder. Sammen med designer Hanne Steien har Weiss-Wendt sydd sammen en utstilling som er narrativ i formen. Vi følger Helmut Weiss og hans families dramatiske liv i kronologisk form, supplert med grundige analyser og historiske fakta. Totalinntrykket er en fortelling som er lett å følge for tilskueren. I likhet med HL- senterets permanente Holocaust- utstilling er personlige historier et viktig bindeledd mellom det faghistoriske og det erfarte, men uten at det blir anekdotisk og enkelt. Utstillingen er også rett på sak: Det gjøres intet forsøk på å pakke inn kommunismen i apologetiske former. Stalins Sovjetunionen presenteres i all sin brutale, utopiske og samtidig banale natur, helt i tråd med internasjonal totalitarismeforskning.

Den lojale kommunisten

Helmut Weiss (1913 – 2000) var en tysk jøde i Weimar. Som ung mann fordypet han seg i litteratur og marxistisk teori. Helmut ønsket at sovjetflagget skulle vaie over Tyskland. Helmut skrev en rekke polemiske pamfletter og politiske dikt. Et av disse diktene, Brødre i nød, var et tilsvar på det han mente var falske rykter om bolsjevikenes utsulting av russiske bønder. I tråd med sovjetpropagandaen tok han til orde for at bøndene var kulakker, ”parasitter på sovjetstatens legeme, fiender av proletariatet, medlemmer av utbytterklassen som hatet likhet”.

Som for så mange sosialister og kommunister ble tilværelsen utrygg i et nazifisert Tyskland, og han søkte om innreise til Sovjetunionen. I 1934 ankom han Ukraina. Helmuts utopiske drømmerier skulle raskt gå inn for en skuffende kræsjlanding. Stemningen i det sosialistiske paradiset var trykkende og paranoid. Stalins terror lå åpen i dagen, med henrettelser av partimedlemmer helt inn i den innerste kretsen. Utlendinger, kommunister eller ei, ble betraktet som potensielle spioner eller høyreavvikere. De 4000 tyske kommunistene var intet unntak. I 1936 åpnet NKVD (forløperen til KGB) etterforsking av Helmut, på bakgrunn av ting han hadde skrevet i tidsskrifter og under mistanke om ”kulakk- nasjonalistisk ideologi”.

Opportunisme og medløperi

Historien om kommunismens forbrytelser er også historien om dens medløpere. Mye er allerede skrevet om mange venstreintellektuelles og andres svermerier for og forsvar av Stalin. Her hjemme går tankene først og fremst til notabiliteter som Nordahl Grieg og Rudolf Nilsen, men også krigshelten Asbjørn Sunde. Sistnevnte var gjenstand for mye debatt i fjor da det ble satt opp et minnesmerke over Sunde og Osvald-gruppa utenfor Oslo S. Noen av oss som hadde innvendinger, mente at det var historieløst å hevde at Sunde – selv om han kjempet mot nazismen – slåss for et fritt og uavhengig Norge. Sunde fikk ordre direkte fra Stalins NKVD og var tilhenger av et revolusjonært Norge under diktat fra Kreml. Vi vet hvordan det gikk med europeiske nasjoners selvstendighet, blant de som lot seg innlemme i den sovjetiske verdensordenen.

I autoritære systemer preges mange av dets aktører av opportunisme. Man lot seg fange av systemets logikk og det idealistiske utgangspunktet falmet til fordel for innordning, karriere og overlevelse.

I utstillingen får vi et innblikk i opportunisme og fryktkultur i det sovjetiske kommunistpartiets ledelse. Forhold som er kjent for mange. Men som så ofte er tilfelle fester inntrykker seg sterkere i de mindre fortellingene. For eksempel historien om Stalins huspoet, Maxim Gorkij. Etter å ha vendt hjem fra eksil i 1928 ble Gorkij en sentral figur i den sovjetiske agitasjonspropagandaen. Gorkij skrev lovord om gulagleierene etter å ha besøkt noen av dem, der han ”kvitterte for besøket med et essay der han entusiastisk prise tvangsarbeidets dyder og hyllet sovjetregjeringen for dens klokskap”, som Weiss-Wendt uttrykker det. Gorkij ledet også en lydig forfatterdelegasjon til den beryktede Kvitsjøkanalen, der 25 000 fanger mister livet under byggingen. Også dette var i følge Gorkij og andre litterater et eksempel på sosialismens overlegenhet.

Avel Jenukidze, Stalin og Maxim Gorkij ved Lenins mausoleum, 1931.
Avel Jenukidze, Stalin og Maxim Gorkij ved Lenins mausoleum, 1931.

Opportunismen kan ikke forklares bedre enn med tilfellet Herbert Wehner. Han satt i sentralledelsen til det tyske kommunistpartiet og flyktet til Moskva i 1937. Wehner selv ble etterforsket for høyreavvik og trotskisme. På NKVD- plakater som ble plastret rundt i Moskva, kunne man lese: ”Vi skal utrydde spioner og avvikere, agenter for de trotskistiske-bukharinistiske fascistene!”. Wehner ristet av seg anklagene ved å tilby seg å angi andre tyske kommunister. Virkemiddelet var å skrive bokanmeldelser som gjennom kreativ lesing avslørte angivelige folkefiender, derunder Helmut Weiss’ bok Heer im Dunken. Wehner konkluderte med at Helmut hadde ”høyreorienterte tendenser” og at boken hans var ”skadelig” og et ”monument over forræderi.”

NKVDs arrestordre for Helmut Weiss, 1937.
NKVDs arrestordre for Helmut Weiss, 1937.

Det var alt NKVD trengte. Weiss ble arrestert i 1937, stilt for en vilkårlig skinndomstol og dømt til 10 års straffearbeid. Ferden gikk til det drakoniske konsentrasjonsleirkomplekset Karlag, i provinsen Karaganda, Kasakhstan. Her tilbragte Weiss 20 år; først som fange og deretter som såkalt ”internt forvist”. At sovjetiske domstoler manglet bevis for å dømme kontrarevolusjonære er noe de fleste kjenner til. Mer oppsiktsvekkende er det at slike rettssaker var basert på et kvotesystem etter ordre fra Stalin. I en gitt periode skulle et angitt antall dømmes til henholdsvis straffearbeid eller dødsstraff. Helmut var sånn sett ”heldig”, da kvotesystemet medførte at 40 prosent av de tyske kommunistene ble henrettet.

Det er nesten overflødig å nevne at de fleste anklagene var feilaktige og motivert av pur opportunisme. Wehners opportunisme kan neppe forklares mer illustrerende enn at han senere gjorde karriere i det tyske sosialdemokratiske partiet SPD, både som minister og som gruppeleder i Forbundsdagen. Helmut Weiss fikk aldri vite hvem som hadde angitt ham.

Helmut Weiss skulle leve mange år i indre eksil. Etter å ha sluppet ut av Karlag ble statusen hans oppgradert fra fengsel til ”evig forvisning”. Helmut fikk ikke forlate Karaganda på mange år (1957) og levde i ekstrem fattigdom. Her giftet han seg med sin kone Lilly, og sammen fikk de sønnen Yuri, som er Anton Weiss-Wendts far.

Helmut Weiss ved skrivebordet i 1994.
Helmut Weiss ved skrivebordet i 1994.

Helmut forble lojal kommunist livet ut. Paradoksalt vil nok mange mene. Helmut ville heller ikke snakke om fortiden. Det er ikke unikt, for taushet, fornektelse og skam er minnekulturens stadige svøpe. Det er ikke så lett for en uforstående å forstå. Men vi vet at mange overlevende fra katastrofer som Holocaust og det armenske folkemordet lenge var tause om erfaringene sine. Mange følte seg skyldige over at de selv hadde overlevd mens familie og venner ble drept (særlig fordi langt flere menn enn kvinner og barn overlevde). Andre fortrengte traumatiserende oppleveleser, mens andre rett og slett følte fornedrelse over konsentrasjonsleirenes patetiske tilværelse, over møkk og leire, kulde, sult, sykdom, død og forråtnelse – og prosaiske forhold som dårlig hygiene, lus, skabb, diaré, tannløsning og generell maktesløshet.

Gulag og statens hukommelse

Mange nordmenn er kjent med Gulag gjennom Anne Applebaums standardverk fra 2003. Applebaums tese var at Gulag i stor grad ble til som ledd i den sovjetiske kommandoøkonomien. HL- senterets fremstilling lener noe mer på ideologiske faktorer, at leirene var en konsekvens av kommunismens autoritære og paranoide natur. I alle fall den type kommunisme som oppsto på bakgrunn av Lenins partidoktriner og Stalins eskalerende brutalisering av dem.

Jeg spurte Anton Weiss-Wendt om formålet bak utstillingen. ”For det første vil vi fortelle en klassisk historie om revolusjonen som spiser sine egne barn”, forklarer Weiss-Wendt. ”Men vi vil ikke bare fortelle om et undertrykkende politisk system som ble til og (delvis) døde ut. Stalin skal jo ha sagt at millioner av døde er statistikk mens et menneskes død er en tragedie. Vi ville bryte med denne kyniske verdensanskuelsen og vise hvordan systemet faktisk ødela et menneskeliv. Vi vil vise at Gulag er det fremste utrykk for en definisjon av sovjetsystemet.” Weiss-Wendt hevder også at historien om Gulag underkommuniseres av russiske myndighetene i dag. Ofrene for kommunismens forbrytelser har aldri fått en statlig anerkjennelse. Dette har Weiss-Wendt mye rett i. Verken Krutsjov, Gorbatsjov (eller Putin) gikk til roten av ideologiske årsaker eller omfanget av medløperi. Tvert i mot og naturlig nok. Krutsjov var selv en tyrann som var en sentral aktør under Stalins utrenskinger. Etter å ha sendt titusener i døden i Ukraina ble han p folkemunne omtalt som ”slakteren”. Gorbatsjov, på tross av sin reformiver, ville redde stumpene av kommunismen. Under Putin har Stalin delvis fått oppreisning, som nasjonens helt.

Dette fenomenet er noe nobelprisvinneren Svetlana Aleksijevitsj skriver om i Slutten for det røde mennesket. Tiden second hand (Kagge 2015). Det har oppstått et behov for Sovjetunionen i dagens Russland mener hun: ”Halvparten av de unge ser på Stalin som en storartet politiker”. Og Putin vet hva han gjør når han gjenoppretter den nasjonale historien langs sovjettidens minnebaner. Resultatet er for mange ”sovjetere” en skitten form for nostalgi, en melankolsk diskrepans mellom fortidens falskhet, samtidens følelse av tomhet og opplevd fattigdom: ”Du gjenkjenner oss umiddelbart! Alle vi som kommer fra sosialismen, enten vi nå ligner eller ikke ligner på andre mennesker, har vårt eget vokabular, våre egne forestillinger om godt og ondt, om helter og martyrer”.

Utstillingens siste del er på naturlig vis viet minnekulturens forvaltning i dagens Russland. Kort sagt har det vært viktig for Putin å strømlinjeforme fortellingen om Gulag. Uavhengige organisasjoner og stemmer blir skviset ut av både narrativer og formidlingstjenester. Det er innført forbud mot utenlandsk finansiering av NGOer som ønsker en uavhengig formidling av historien. Det betyr ikke at Gulag fornektes. Det finnes flere store statlige Gualg- minnesteder, blant annet et påkostet og storslagent museum som åpnet i Moskva i 2015. Men historien tillempes allikevel fortellingen om Den store fedrelandskrigen, hvor Stalins rolle fremstilles som udiskutabelt heroisk.

Anton Weiss-Wendt tror ikke at historien om Gulag har så stor betydning i befolkningen utenfor Moskva, der Stalin er folkehelt. ”Hvis man tror at Stalin gjorde mer godt enn vondt for landet, så falmer naturligvis betydningen av Gulag som fenomen. Stalins comeback er en effekt av, og ikke årsaken til, den ambivalente offisielle versjonen av Gulag.”

Utopiens kjøttkvern

HL-senteret presenterer en grundig oversikt over omfanget og antall ofre for Stalins terror og Gulag- systemet. Tallet på ”unaturlige” dødsfall i Sovjet i perioden 1917- 1953 anslås til 20 millioner. Antallet internerte i Gulag estimeres til 18 millioner, hvorav 2.7 millioner omkom. Det eksisterte 438 straffekolonier, med 30 000 underavdelinger. I 1953 fantes det 234 000 fangevoktere i Gulag.

Hvor mange mennesker som strøk med under kommunismens herjinger totalt, er gjenstand for mye diskusjon. Tallene spriker mellom noen titalls millioner og så mye som hundre millioner. Kynisk sett er det også et spørsmål om hvilke like man skal telle: Kan for eksempel titalls millioner sulteofre undre kommunistenes tvangskollektiviseringer, særlig i Ukraina, betraktes som intensjonelle resultater av regimenes ideologi, altså som folkemord? Anton Weiss-Wendt og HL- senteret mener det.

Men uansett hvilke tall man forholder seg til gjenstår kommunismen som det forrige århundres verste kjøttkvern, målt i tapte menneskeliv. Tallene er langt høyere enn ofrene for den nazistiske terroren (som riktignok foregikk under en kortere tidsperiode og over et mindre geografisk område).

Det store minnehistoriske paradokset er at kommunismen – både som konkret og abstrakt begrep – ikke er fullstendig detronisert på tross av dødeligheten og den omfattende råskapen.

Forestillingen om at kommunismen var en god ide som gikk (fryktelig) galt, er mer utbredt enn det fornuften burde tilsi. Ikke bare på venstresiden, men også blant det brede publikum. Som tidligere historielærer i videregående har jeg opplevd det mange ganger.

Undersøkelser har vist at skoleelever har liten kunnskap om GULag-systemene. Til sammenligning er det få, om noen elever som ikke vet en god del om de tyske utryddelsesleirene.

I forbindelse med utstillingen har HL-senteret også utgitt en liten bok som bør leses av mange. Boken er lettlest (med norsk og engelsk tekst) og rikt illustrert, med kart og tallmateriale fra Gulag- systemet. Her følger vi fortellingen om Helmut Weiss parallelt med en historisk oversikt over Stalins terror, leirene og den ideologisk-politiske maktkampen i sovjetsystemet. Her har historielærere i den videregående skolen en gylden mulighet til å skaffe pensumlitteratur (klassesett) på norsk om et tema som ellers blir relativt stemoderlig behandlet i undervisningen.

En kritisk bemerking

I utstillingsboken har direktør ved HL- senteret, Guri Hjeltnes skrevet forord, titulert En historie om kommunismens (besnærende) tiltrekningskraft (på engelsk: The (Lasting Appeal of Communism). Dessverre lover tittelen noe mer enn den innfrir. Utgangspunktet er nemlig interessant og for denne skribenten et evig tilbakevendende paradoks. Hjeltnes skriver: ”Det ”korte” 20. århundre – som Eric Hobsbawm og Francois Furet har kalt perioden fra 1914 til 1989 – var i første rekke de massemobiliserende totalitære diktaturers sekel.” Riktignok skriver Hjelntes godt om Helmut Weiss’ besynderlige lojalitet mot kommunismen, også etter å ha fått store deler av livet sitt ødelagt av den. Allikevel er det litt overraskende at ikke Hjeltnes dveler mer over de to herrene Hobsbawm og Furet. De var nemlig erkerepresentanter for hver sin posisjon i den lange kulturkampen som foregikk mellom kommunismens apologeter og kommunismens kritikere under den kalde krigen. Hobsbawm forlot aldri troen på kommunismen. Da Michael Ignatieff intervjuet ham så sent som i 1994, fastslo Hobsbawm at kommunismens tragedie ikke lå i antallet døde, men i at kommunismen aldri ble en realitet. Furet var, sammen med Jean-Francois Revel, den fremste representanten for den antiautoritære kritikken av figurer som Hobsbawm.

Furet og Revel undret seg over hvordan så mange, først etter Stalins fall og deretter etter kommunismens sammenbrudd, unnlot å stille de helt nødvendige spørsmål om hvorfor utopien endte i katastrofe. For eksempel om sammenhengen mellom ideologi og praksis, fortrinnsvis at maktkonsentrasjon og mangel på pluralisme ligger innbakt i teser og ikke bare i historiske snublefeil.

Revel mente at kommunismens ”apologeter” forsøkte å viske ut sammenhengen mellom sosialistiske havarier og den åpenbare ideologiske konklusjonen av dette: At kommunismen er feilslått som frihetlig prosjekt. I følge Revel består det helt grunnleggende feilslag i ideen om en sosialistisk stat, hvor ideologiske tentakler vikler seg dypt inn i det minste fiber av samfunnskroppen. Utledet av forestillingen om at sivilsamfunn, kollektiver og statsmakt var en uadskillelig enhet. Et diktatur som i sosialistenes utopiske forestillingsverden var et godt samfunn og derfor heller ikke et diktatur, fordi historiens gang, opplysning og erkjennelse ville fremelske det beste i mennesket og derfor gjenspeile menneskets egentlige og innerste ønske, der mennesket ikke kan være i opposisjon mot seg selv.

Kommunismens sorte bok

Da Francois Courtois’ (red.) Kommunismens Sorte Bok (Le Livre noir du communisme: Crimes, terreur, répression) kom ut i Frankrike i 1997, brøt spetakkel løs. Mange venstresosialister var i harnisk over den nesten tusen sider lange mursteinen som gikk grundig gjennom kommunismens forbrytelser i historien. Boken provoserte fordi den konkluderte med at kommunismen alltid – og med nødvendighet – materialiserte seg som en forbrytelse mot menneskeheten. Forestillinger om at kommunismen var en god ide som gikk galt ble altså grundig debunket. Grunnleggende sett var det mangel på maktfordeling, utopisk hybris og sosialismens forestillinger om allmennviljen som førte til tyranni, hevdet forfatterne. Det ideologiske overmotet og den uunngåelige katastrofen når den ble implementert var derfor ikke vesensforskjellig fra nazismen, mente de, og fikk dermed en nesten samlet fransk venstreside til å tenne på alle pluggene. Jean Francois Revel skriver i Last Exit to Utopia – The Survival of Socialism in the Post-Soviet Era at det massive oppbudet av venstrekritikk var ganske identisk med mottagelsen av Aleksandr Solzjenitsyns Gulag-arkipelet (1973) og Jaques Rossis The Gulag Handbook (1987). Kritikken mot alle disse bøkene var todelt: Blant kommunistene ble de anklaget for løgnaktighet, mens kritikerne på den mer moderate venstresiden i stedet for å diskutere substans anklaget verkene for å gå høyresidens ærend. Her hjemme fikk også Kaj Skagen hard medfart langs de samme linjene etter utgivelsen av Basarovs barn (1983). Evig debatter om hvem som var verstingene i det forrige århundrets totalitære erfaring ble for øvrig omtalt av Jaques Rossi som en blindgate. Han mente at det er meningsløst å diskutere hvilken totalitarisme som var mest barbarisk, da begge håndhevet ideologisk konformitet (la Pensée unique) og hauger av lik. Symptomatisk nok fikk Kommunismens sorte bok sitt motsvar fra venstresiden i Frankrike. De som ikke ville akseptere den kraftige kritikken av kommunismen, og heller ikke forholde seg substansielt til den, ga i stedet ut boken Kapitalismens sorte bok (Le Livre noir du capitalisme) i 1998. Da Kommunismens sorte bok kom ut i Danmark oppsto en debatt som var ganske identisk med den franske, og langs de samme linjene. Den har ikke blitt gitt ut i Norge.

Om å prise seg lykkelig

Mange i Vesten som har henfalt til de mest vanvittige politiske fantasier kan prise seg lykkelige over at de ikke fikk oppleve at deres egne ideer ble virkeliggjort og dermed bli fanget av historien. De norske nazistene kom som kjent ikke heldig ut. En annen som opplevde å få sine egne fantasier virkeliggjort er den tyske juristen og kommunisten Hilde Benjamin. Hennes skjebne er ikke en del av Gulag: Det farfar ikke fortalte. Men den er verd å nevne. Benjamin hadde kjempet med nebb og klør mot nazistene, og hennes jødiske mann ble drept i en KZ-leir. Etter krigen var hun en sentral figur i rettsforfølgelsen av dissidenter i det Stalin-doktrinære DDR og senere, som justisminister, var hun medansvarlig for både dødsdommer og tortur. På folkemunne ble hun kalt Røde Freisler, fordi hun prosederte ganske likt den nazistiske høyesterettsdommeren Ronald Freisler som dømte utallige opposisjonelle til døden under skinnrettssaker i Det tredje riket. Hadde hun blitt myrdet av nazistene ville hun i dag vært en helt, skrev historiker Øystein Sørensen i Intellektuelle og det totalitære. Pervertert idealisme? (Dreyer 2014): ”Isteden var hun så heldig å overleve og fikk anledning til å sette sine ideer ut i livet. Eller så uheldig”. Helmut Wehner kan prise seg lykkelig over at hans egen karriere gikk motsatt vei: Fra det totalitære og bedragerske, til det demokratiske, men like fullt (og kanskje i større grad) bedragerske.

Eric Hobsbawm forsvarte altså Sovjetunionen helt til sin død i 2013. Jean Paul Sartre, selve ypperstepresten for Frankrikes middelklassestyrte ”radical chic” sto på banankasser og agiterte for Pol Pot og advarte mot å fravriste arbeiderne håp ved å kritisere Sovjet. Dette var alle intellektuelle som visste bedre, som selv var frie og kunne si og gjøre hva de ville (og få betalt for det), samtidig som de var apologeter for regimer som tok livet av intellektuelle som ikke ville innrette seg. Jean Francois Revel ble med sin sylskarpe penn det liberale Frankrikes fremste talsmann og dissekerte den totalitære dragningen hos de venstreautoritære. Sivilsamfunnet i den kommunistiske verden er det første i historien som må leve bak murer for at de ikke skal slippe ut, hevdet han. De venstreautoritære insisterte på at de kommunistiske landene var beleiret av fiender. Det var forklaringen på festningsverk som Berlinmuren (aka Antifaschistischer Schutzwall). Revel parerte med at den kommunistiske verden riktignok var beleiret, men den var beleiret fra innsiden. Denne sannheten kan neppe illustreres mer presist enn gjennom Gulag-systemet.

Revel og Furet fikk selvfølgelig så ørene flagret av Sartre, mens det intellektuelle grunnfjellet applauderte ham: Det liberale demokratiet var råttent til roten og kommunismen var menneskehetens eneste håp. Men alle visste det ikke var sant. Hva kunne man si om sannheten når sannheten var til å ta og føle på? Det svir å måtte innrømme at det man har trodd på er dødt og grotesk. Slik Francois Furet beskrev det i klassikeren The Passing of an Illusion. The Idea of Communism in the Twentieth Century, og som Eric Hobsbawm ikke fant bryet verd å lytte til.

Exodus og tristesse

Så hva tenker Anton Weiss-Wendt om kommunismens status i dag? ”For å være ærlig må kommunismen som ideologi betraktes som død. Venezuela ligger i ruiner og Cuba blir underminert av reformer og uunngåelig åpenhet mot omverdenen. Det er rett og slett ikke mange steder igjen hvor rettroende kommunister kan finne trøst i troen. Også i Øst-Europa er kommunistpartiene geriatriske og har ingenting å tilby unge generasjoner. Selv om intellektuelle som Slavoj Zizek fremdeles lefler med kommunismen, er den ikke lenger å regne som en intellektuell kraft.”

Gulag: Det farfar ikke fortalte er viktig på flere nivåer. En ting er de faktiske historiske forholdene, som er forbløffende nok. Også overgrepenes arkitekter og medløpere er dypt fascinerende materiale, i all sin menneskelige kompleksitet. Man kan bli misantrop av mindre. Altså over hvordan utopien om en ny menneskehet (homo sovieticus), der tusen blomster skulle blomstre, så raskt forfalt til et slaktehus. Eller hvordan utopiens protagonister ble skruppelløse mordere eller medløpere i den gode sakens tjeneste.

En tur til Bygdøy er altså å anbefale for historieinteresserte. I mellomtiden kan den som har tilgang på strømmetjenesten Netflix, se den absurde og dypt menneskelige dokumentaren A Nazi Legacy – What Our Fathers Did fra 2015. Den illustrerer erindring og skyld på en måte som aldri før er sett på film.

*

Bilde: Severský Styx, Eugene Ivanov, [CC BY-SA 4.0 (http://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0)], via Wikimedia Commons

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden