Kommentar

Guvernørvalgene er viktige

Andrew Gillum leder knapt i kampen om guvernørsetet i Florida. Vinner han, blir han straks et navn i kabalen foran presidentvalget i 2020.

Bilde: Offisielt foto, City of Tallahassse

Republikanerne har dominert amerikansk politikk på delstatsnivå. Neste uke kan demokratene gjenerobre viktige guvernørstillinger. Mest spennende er det i Florida og Georgia.

Mellomvalget i USA den 6. november handler om kontrollen over Kongressens to kamre, men også om guvernørembetet i hele 36 stater, og kontrollen over delstatsforsamlinger i mange stater. Det kommer i skyggen, ja faller ofte helt ut i dekningen utenfor USA.

Men siden USA er en føderal stat, der mange beslutninger fattes på delstatsnivå, er disse valgene også viktige. Skolepolitikken er for eksempel i hovedsak et lokalt anliggende, og viktige beslutninger fattes ofte på delstatsnivå, som graden av konkurranse og rom for ulike typer friskoler, og lærertetthet.

Retten til fri abort er fastslått av Høyesterett, men akkurat hvordan dette skal praktiseres, ikke minst den praktiske tilgangen, er et delstatsspørsmål. Den store velferdsreformen under Bill Clinton hadde sitt opphav i forsøk i Wisconsin. De fleste steder er det delstatsforsamlingene som trekker opp grensene for valgkretsene, også i føderale valg, noe som gir mulighet for manipulasjon til fordel for eget parti (gerrymandering).

Homofile ekteskap og legalisering av cannabis har også sprunget frem fra delstatsnivå, riktignok i hovedsak gjennom folkeavstemninger, før det første ble fastslått som en rettighet av Høyesterett. Cannabis kan bli legalisert på nasjonalt nivå dersom demokratene får kontroll med Kongress og Det Hvite Hus, men det skyldes i så fall erfaringene som er vunnet blant annet i Colorado.

På mange områder virker altså delstatene som politiske laboratorier, der ny politikk utvikles. Under åtte år med Obama, trøstet republikanerne seg med at de stadig gikk frem på delstatsnivå. Foran dette valget kontrollerer de både guvernørembetet og begge kamrene i delstatsforsamlingen i hele 26 stater, mens demokratene bare har full kontroll i åtte.

Det er ikke bare den makten som ligger på delstatsnivå som gjør disse valgene viktige, men også deres rolle i rekruttering av nye toppolitikere, og som motvekt til polariseringen i amerikansk politikk.

Partiene polariseres

La meg ta det siste først. Vi har over lengre tid sett en klarere partipolitisk sortering. Partiene hadde helt opp til Ronald Reagans tid stor grad av overlapp – sørstatsdemokrater i Kongressen var gjerne mer konservative enn republikanere fra østkysten (begge partier var for eksempel splittet omtrent på midten i abortspørsmålet). De er blitt langt mer ideologisk ensartet de siste tiårene. Og velgerne har delvis flyttet etter og blitt mer konsekvente liberale og konservative, selv om det her er en viss motvekt gjennom at flere nå kaller seg uavhengige.

Det finnes fordeler med dette: Alternativene blir klarere, og den gamle modellen kunne være i overkant pragmatisk og basert på hestehandler for å fremme lokale interesser: «Jeg gir deg penger til vei i din stat, dersom du stemmer for økte subsidier til mine bønder.»

Men polariseringen har også ført til at ytterfløyene i partiene har en tendens til å vinne frem i sikre kongressdistrikter – og de er det flest av. De rettroende stemmer frem sine folk i nominasjonen, og nok av de mer sentrumsorienterte følger likevel partiet i selve valget til å sikre seieren. Vi har sett det hos republikanerne, der Tea Party først, og nå Trump-lojalister, som er delvis overlappende men ikke identiske fenomener, har frembrakt en betydelig gruppe i Kongressen som er helt imot ethvert kompromiss. Hos demokratene ser vi noe tilsvarende, der «demokratiske sosialister» og andre «progressive» er i fremgang.

Senatet har hatt en konsensusbyggende rolle, og her har ikke ytterkantene like gode vilkår. Senatorer må tross alt vinne en hel stat, ikke et lite kongressdistrikt som kan være temmelig homogent. Men også i Senatet har gruppen som forsøker å finne kompromisser over partigrensene – John McCain var sentral i mange slike forsøk, krympet. Filibusterreglene, som innebærer krav til kvalifisert flertall på 60 stemmer, la tidligere føringer i retning samarbeid, men er blitt fjernet for en av senatets viktigste oppgaver, nemlig godkjenning av presidentens utnevnelser. Demokratene gikk foran her, republikanerne fulgte etter.

Samarbeid og pragmatikk

På delstatsnivået har velgerne i større grad etterspurt en pragmatisk kompromissvilje, gjerne ved å stemme for en guvernør fra det partiet som ellers er i klart mindretall.

Massachusetts er et godt eksempel. Staten er knall blå, Clinton vant med 27 prosent og en av de mest venstreorienterte senatorene og wanna-be-president, Elizabeth Warren, kommer herfra. Men likevel har de valgt en republikansk guvernør hele tiden siden 1990, inkludert den senere presidentkandidaten Mitt Romney. Unntaket er Deval Patrick, som satt fra 2007 til 2015. I dag styrer Charlie Baker, en moderat republikaner som har holdt god avstand til Trump. Han vant svært knapt i november 2014, men forventes nå å bli gjenvalgt med omkring 30 prosents margin.

Noen lignende skjer i Maryland, der omkring 30 prosent av velgerne er svarte, en normalt svært pålitelig velgerblokk for demokratene, og Clinton vant med 26 prosent. Her ligger republikaneren Larry Hogan an til å bli gjenvalgt med god margin til den progressive demokraten Ben Jealous.

Mest kjent er kanskje Arnold Schwarzenegger, som i 2003 ble valgt (og gjenvalgt) i mørkeblå California, etter at den sittende demokratiske guvernøren hadde blitt kastet i en såkalt recall election. Det hører med til historien at republikanerne etter hvert ble svært misfornøyd med det de mente var en altfor ettergivende kurs fra Schwarzeneggers side, men det er grenser for hardt høyre man kan kjøre når delstatsforsamlingen ligger klart til venstre.

Kansas er en ganske rød stat, men demokratene er nær ved å vinne guvernørembetet i år. Det skyldes at tidligere Kansas-guvernør Sam Brownback sto for en uvanlig tydelig høyrekurs, samt at han prøvde å kombinere store skattelettelser med økte bevilgninger til skole, noe som du kan gjøre på føderalt nivå ved å øke underskuddet, men som i lengden ikke går på delstatsnivå, der det er sterke begrensninger på låneopptak. Han ble så vidt gjenvalgt i 2014, men ble etter hvert en av de minst populære guvernørene i USA. Trump utnevnte Brownback til ambassadør i februar i år, og reddet ham dermed trolig fra et ydmykende nederlag.

Illinois er en klart demokratisk stat, og det republikanske partiet har vært dysfunksjonelt i lang tid. Begge partier har vært preget av korrupsjonsskandaler, og staten har slitt økonomisk. I 2014 satset derfor velgerne på en outsider – den styrtrike republikaneren Bruce Rauner, som var uten politisk erfaring, men fremsto som en mann som kunne få ting til å skje, og kunne samarbeide over partigrensene, siden han hadde gitt råd til Chicagos demokratiske borgermester Rahm Emanuel. Samarbeidet med den demokratisk-kontrollert delstatsforsamlingen har imidlertid gått dårlig, og Rauner ligger an til å tape klart for demokratenes kandidat – den enda mer styrtrike og politisk uerfarne J.B. Pritzker, som er arving til hotellkjeden Hyatt.

Fra guvernør til president

Disse få eksemplene illustrerer at delstatspolitikken er utfordrende, men at det også er mulig å bli valgt og gjenvalgt på «fiendtlig» territorium. De som klarer det, burde også ha en mulighet til å samle nasjonen som president. Problemet er at de kompromisser som gjør dem vellykkede som guvernører gjerne får partienes «rettroende» til å se på dem som svikere.

Se opp for Gavin Newsom, som ganske sikkert blir Californias neste guvernør neste uke

For en del presidentvalg siden var det vanlig å trekke frem at partiene gjerne så seg om etter en guvernør som presidentkandidat – en som faktisk hadde erfaring med å være «toppsjef», ikke bare parlamentariker. Presidentene fra Carter til George W. Bush hadde alle vært guvernører, bortsett fra George H.W. Bush, som hadde vært visepresident, ambassadør og CIA-sjef. Ingen var senatorer.

Men siden 2008 har senatorene gjort comeback i nominasjonene, med Obama, McCain og Clinton. Demokratene tapte også de to valgene mot Bush den yngre med senatorer som kandidater. Trump var selvsagt ingen av delene, men en outsider med næringslivsappell, som Rauner i Illinois.

Det er derfor ikke så opplagt at guvernørembetet er en god vei til Det hvite hus. Av de mest aktuelle demokratiske kandidatene i 2020 er det bare Andrew Cuomo fra New York og Patrick fra Massachusetts som har vært guvernører, og begge tilhører B-laget. Men se opp for Gavin Newsom, som ganske sikkert blir Californias neste guvernør neste uke.

Det forventes ikke at Trump får problemer med renominasjonen, men South Carolinas tidligere guvernør Nikki Haley er blant de absolutte favorittene på republikansk side i 2024. Kanskje Ohios utgående guvernør John Kasich heller ikke har gitt opp drømmen.

Venstrekurs for demokratene?

Guvernørvalgene kan også si noe om hvor partiene er på vei. I år ligger demokratene til å plukke opp noen slike posisjoner, men det er fra et dårlig utgangspunkt, siden republikanerne har 33 guvernører i dag.  I tillegg til Illinois er Kansas nevnt, og har en viss symbolsk verdi – hva er galt med Kansas? Ohio, Wisconsin, Alaska og Nevada kan falle til demokratene, men de mest spennende valgene foregår i Florida og Georgia, der demokratene begge steder stiller med progressive, svarte kandidater.

Floridas Andrew Gillum profilerer seg som progressiv, men New York Times skriver at han i virkeligheten er en karrierepolitiker, og er mer pragmatisk enn han later som. Gillum leder på de fleste målingene, men ganske knapt. Skulle han vinne denne viktige vippestaten, vil presidentryktene straks begynne å gå.

I Georgia er Stacey Abrams like i hælene på republikanernes Brian Kemp. Også hun er mer pragmatisk enn hennes støttespillere til venstre vil ha det til.

Både Gillum og Abrams vant tøffe nominasjonskamper mot mer moderate demokrater. Skulle de begge vinne, vil det være en kraftig oppmuntring for dem som mener at demokratene foran 2020 har mer å vinne på en klarere venstreprofil enn å appellere til sentrum. Skulle de begge tape, blir tolkningen den motsatte. Vinner en av dem, er det vanskelig å trekke noen klar konklusjon. Det samme gjelder dersom de vinner, men deretter legger seg mot sentrum.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden