Debatt

Hærens museumsvoktere på krigsstien

Å forsvare Finnmark med tradisjonelle bakkestyrker er hinsides hva vi kunne få til selv med et forsvarsbudsjett på to prosent av BNP, skriver Sverre Diesen.

Bilde: Pixabay

Frykten for hva den pågående landmaktutredningen kan komme til å konkludere med, er tydeligvis i ferd med å skape panikk i deler av hærmiljøet. Det bærer en del av debattinnleggene preg av.

Knut Støvne fortsetter i Minerva 16. mars kampanjen for å ta storheter som Clausewitz og den amerikanske general Herbert McMaster til inntekt for at svaret på det norske forsvarsproblemet i nord er fortsatt satsing på mekaniserte hærstyrker. Det er å misbruke begge herrer på en måte ingen av dem ville satt pris på. Clausewitz er avskåret fra å uttale seg, men når det gjelder McMaster og diskusjonen i Litteraturhuset i september 2016, må man ha sittet med et norsk hærfilter i begge ørene for å tolke ham slik Støvne gjør.

På øverste, mest aggregerte nivå er det åpenbart riktig at alle kriger er like, i den forstand at all krig – som også påpekt av Clausewitz – i siste instans er «en voldshandling for å tvinge motstanderen til å bøye seg for vår vilje». Men derfra til å påstå at det følgelig bare finnes én type krig, og derfor én type relevante styrker, er omtrent like innsiktsfullt som å hevde at det bare finnes én slags sykdom i verden og derfor bare én slags behandling.

General McMaster mener åpenbart ikke at militærmaktens rolle og funksjon er den samme under en stabiliseringsoperasjon i Afghanistan som den er hvis man skal avskrekke eller stanse et russisk forsøk på å gjenerobre de baltiske land. I så fall hadde han faktisk vært på fullstendig kollisjonskurs med US Armys egne doktriner, som han selv har vært med å utvikle. Det har formodningen mot seg.

Å påstå at det bare finnes én type krig, og derfor én type relevante styrker, er omtrent like innsiktsfullt som å hevde at det bare finnes én slags sykdom i verden og derfor bare én slags behandling.

McMasters poeng er at kriger også i fremtiden vil bli ført av mennesker – ikke roboter – og at man ikke kan forsvare et land med presisjonsvåpen alene. Det har han selvsagt rett i, men noe annet er det heller ingen som har påstått. At det var dette McMaster og undertegnede diskuterte, at jeg skulle være av en annen mening, og at jeg på det grunnlag ble «satt kraftig til veggs», skal man – som Støvne og en del andre av tilhørerne – være sterkt troende for å mene.

Hva forsvarer vi oss mot?

USA er en global supermakt med ambisjon om å kunne løse ethvert militært problem de måtte bli stilt overfor, fra å vinne en høyintensiv krig i Europa til å fjerne et regime i Midt-Østen eller bekjempe en opprørsbevegelse i Sørøst-Asia. Da er moderne, mekaniserte hærstyrker åpenbart en av en rekke kapasiteter som må inngå i inventaret, sammen med amfibiestyrker, luftlandetropper, strategiske bombefly og kryssermissiler. Vår utfordring er som Støvne vet, noe annerledes.

Norsk forsvarsplanlegging tar i dag utgangspunkt i to mulige hovedscenarier: I det ene bestemmer Russland seg for å skyve forsvaret av de strategisk viktige Kola-basene inn på norsk landområde, enten som en ønsket eller en nødvendig eskalering av en konflikt med Vesten som er brutt ut og pågår et annet sted. Da må luftforsvarsfly og luftvernsystemer flyttes frem sikret av tilstrekkelige bakkestyrker til å forsvare de punktene han tar kontroll over så vel som kommunikasjonslinjene bakover. I så fall står vi overfor et angrep av noenlunde samme type og omfang som det vi regnet med under den kalde krigen. Dette anså vi det ikke som mulig å stanse i Finnmark den gangen, selv med betydelig lengre varslingstid og vesentlig større styrker enn vi råder over i dag. Hvordan det derfor skal ha blitt mer mulig i mellomtiden, har Støvne og hans meningsfeller til nå ikke gitt noe tilfredsstillende svar på.

I den andre scenariokategorien utsettes Norge for et begrenset angrep fra Russland, der hensikten er å tvinge den norske regjering til å endre sin politikk på et bestemt område, eller bøye seg for konkrete krav. I dette tilfellet må vi kunne sørge for at en bilateral konflikt blir tilstrekkelig alvorlig til at våre viktigste allierte ikke kan overse den, heller ikke når deres egne nasjonale interesser ikke er berørt. Det må med andre ord ikke kunne oppstå en konflikt som er for stor for oss, men for liten for NATO. Angriperen har i denne situasjonen stor handlefrihet med hensyn til angrepets form, omfang og lokalisering, fra rene fly- og missilangrep via spesialstyrkeoperasjoner til sjø- og luftlandsatte raids mot mål av politisk, økonomisk eller militær betydning – for eksempel GLOBUS-radaren i Vardø. Men hva slags oppgave står vi overfor da?

Geografisk snakker vi om et utsatt område på størrelse med Danmark, der bare Finnmark fylke er 40.000 km2. Tidsmessig snakker vi om en varslingstid fra noen få døgn og helt ned til noen timer. Vi må altså kunne skape en udiskutabel stridssituasjon ved å projisere våpenvirkning til et hvilket som helst punkt innenfor hele dette landområdet i løpet av meget begrenset tid. Selv med deler av dagens brigade utgangsgruppert til en garnison i Finnmark, vil det kreve forflytning over hundrevis av kilometer langs et fåtall veier, der tidsforbruket med en mekanisert avdeling går opp i flere døgn, selv før man tar i betraktning avdelingens sårbarhet og angriperens mulighet for å hindre det. Som undertegnede har påpekt til kjedsommelighet i tidligere debattinnlegg, er dette et problem der forholdet mellom tid, rom og tilgjengelige styrker rett og slett gjør en løsning basert på forsvar med tradisjonelle bakkestyrker til en fysisk umulighet.

Det er dette problemet undertegnede har hevdet at vi bare kan løse ved hjelp av avstandsleverte presisjonsvåpen, der behovet for å flytte avdelinger store avstander langs bakken erstattes av evnen til å flytte ildvirkning over de samme avstandene på brøkdelen av tiden. Men fortsatt vil vi måtte ha små og lette styrker på bakken som blant annet skal lokalisere mål og eventuelt styre presisjonsvåpnene inn på målet i sluttfasen. Det vi som småstat derimot ikke kan ha ambisjon om, er at vi skal kunne gjenvinne kontroll over alt eget territorium på egen hånd, med nasjonale ressurser. Det er jo nettopp dette som er konsekvensen av vår allianseavhengighet som småstat og nabo til en stormakt – gjenoppretting av status quo er en oppgave som bare kan løses av våre allierte. Det er her Norge og general McMaster ikke opererer med samme forutsetning. Vår oppgave er å skape den situasjonen som gjør at våre viktigste allierte engasjerer seg i utgangspunktet, og deretter bidra med det vi har av restevne. Amerikanerne skal kunne gjøre hele jobben selv – på egne eller sine alliertes vegne.

Dobbelt så stort budsjett

Det forsvarskonseptet som nå diskuteres, basert på en evne til tapspåføring med avstandsleverte våpen, dreier seg derfor ikke om en slags science fiction visjon løsrevet fra både empiri og teori. Det dreier seg rett og slett om å utnytte teknologisk utvikling til å se nye løsninger, og applisere disse løsningene på et konkret problem slik vellykkede militære organisasjoner alltid har gjort. Men at det utløser frykt og motforestillinger i reaksjonære miljøer som kjemper for det bestående så lenge det er pust i dem, er for så vidt heller ikke noe nytt.

Støvne og hans meningsfeller argumenterer med andre ord på en måte som er like uredelig som den er upresis. Uredelig fordi de mot bedre vitende prøver å utdefinere undertegnede ved å hevde at jeg er tilhenger av et forsvar der mennesker er erstattet av teknologi. Dette tar de en anerkjent amerikansk general til inntekt for, i det de fremstiller det som om han og jeg er uenige på det punkt. Dette på tross av at de godt vet at jeg selvfølgelig også mener det vil være behov for bakkestyrker i fremtidige kriger. Spørsmålet er hvilken rolle de skal ha, og hvordan de som følge av det må være organisert og utrustet, hensyn også tatt til forskjellene på en stormakt og en småstat.

Argumentasjonen – i den grad man kan kalle det argumenter – er likeledes upresis fordi den overhodet ikke forholder seg til det norske forsvarsproblemets spesifikke forutsetninger, hverken med hensyn til trussel, geografi, tidsdimensjon eller i siste instans til økonomiske begrensninger. I stedet for en analyse av muligheter og begrensninger ved bakkestyrker under disse betingelsene får vi presentert en rekke generiske påstander om betydningen av bakkestyrker og kontroll over landterritoriet, fullstendig løsrevet fra en enhver norsk sammenheng. Som sannhetsvitne misbruker man en amerikansk general, som snakker ut fra et stormaktsperspektiv på væpnede konflikter, der listen ligger på å kunne vinne enhver fremtidig krig.

Dermed underslår Støvne & co at dersom vi i dagens situasjon skulle forsvare Finnmark med tradisjonelle bakkestyrker, ville det innebære at

  • uansett hvilket av hovedscenariene for et angrep vi legger til grunn, vil dette kreve en styrke på minimum tre, kanskje fire brigader. I det ene hovedscenariet som en konsekvens av styrkeforholdet, i det andre som en konsekvens av angrepets uforutsigbarhet med hensyn til karakter, omfang og lokalisering innenfor et enormt landområde;
  • gitt de varslingstidene vi snakker om måtte dessuten disse brigadene i hovedsak være stående.

Den som tror noe slikt lar seg realisere innenfor langtidsplanens økonomiske ramme, må være komplett uvitende om selv de enkleste forsvarsøkonomiske sammenhenger. Det er i realiteten hinsides hva vi kunne få til selv med et forsvarsbudsjett på to prosent av BNP.

Undertegnede analyserer hvordan en oppgave best kan løses innenfor gitte ressursrammer. Støvne unnlater å fortelle at hans løsning for å være realistisk ville kreve et budsjett mer enn dobbelt så stort som dagens.

Støvne kombinerer med andre ord et maksimum av lite relevant teori om tradisjonelle hærstyrkers uunnværlighet med et minimum av forsvarsøkonomisk innsikt. Med mindre han selvfølgelig foretrekker å innrømme at han bevisst blander sammen to debatter som ikke har noe med hverandre å gjøre – nemlig hva som er mulig med et dobbelt så stort budsjett og hva som er den beste bruken av det budsjettet vi faktisk har og kan planlegge med. Men i så fall seiler han under falsk flagg. Da bør han gjøre oppmerksom på at han og jeg egentlig diskuterer to forskjellige ting. Undertegnede analyserer hvordan en gitt oppgave best kan løses innenfor gitte ressursrammer. Støvne kritiserer denne løsningen og lanserer sin egen – men uten å fortelle at den for å være realistisk ville kreve et budsjett mer enn dobbelt så stort som dagens. Dermed demonstrerer han at han heller ikke har forstått optimeringsproblemers generelle natur, nemlig at den kombinasjonen av innsatsfaktorer som er den best mulige på ett ressursnivå ikke kan skaleres opp eller ned og automatisk være riktig på et hvert annet.

Stridsvogner mot propaganda

På bakgrunn av det som er beskrevet over om både trusselvurderinger, geografi og økonomi, oppfordres den interesserte leser også til å merke seg hvordan Støvne og hans meningsfeller ikke en gang er internlogiske i sin argumentasjon, det vil si konsistente med sine egne forutsetninger. De bare kaster ut et slagord og håper at tilstrekkelig mange skal la seg imponere. For eksempel sier Støvne et sted at «robuste bakkestyrker vil tvinge angriperen til virkelig krig». Her sikter han til muligheten for at angriperen i utgangspunktet prøver å føre krigen med såkalte hybride virkemidler – altså hele det spekteret av irregulære og lavintensive midler og metoder som vi kjenner fra andre konflikter; med propaganda, sabotasje, soldater uten kjennetegn og så videre.

Men ettersom stridsvogner og artilleri åpenbart er lite anvendelige mot denne type trussel – hvor er logikken i en slik påstand? Hvis angriperen må tvinges til å føre en «virkelig krig», er implikasjonen at han i utgangspunktet mener han kan nå sine mål med andre, mer hybride midler. Og hvis det er hans hensikt, hvordan kan da en type styrker og våpensystemer som er helt uegnet mot en slik trussel, tvinge ham til å gjøre noe annet? Støvne argumenterer med andre ord på en måte som er blottet for konsistens – både med de overordnede forutsetninger og med hans egne premisser.

Avslutningsvis må det være lov å komme med en bemerkning til påstanden om at McMasters omfattende kamperfaring gjør hans vurderinger langt mer verdifulle enn undertegnedes. Det har i så fall en konsekvens Støvne neppe har tenkt over. Bortsett fra at McMaster som påpekt ikke har uttalt seg om det norske forsvarsproblemet i det hele tatt, må det bety at hverken Støvne, jeg eller noen annen nålevende norsk offiser er meningsberettiget i disse spørsmålene i det hele tatt. Da må vi overlate norsk forsvarsplanlegging til et knippe amerikanske generaler med kamperfaring på divisjonsnivå eller høyere.

Men ettersom han sikkert ikke mener det, og tydeligvis anser seg selv som vel kvalifisert for å mene noe om disse ting – la meg gi ham og hele hans heiagjeng på facebook og andre steder en utfordring: Hvis de for en gangs skyld ikke skal argumentere ut fra generiske og kvasi-teoretiske oppfatninger om «robuste» hærstyrkers fortreffelighet men forholde seg til det konkrete, norske forsvarsproblemet i nord, med dets sikkerhetspolitiske, geografiske og økonomiske forutsetninger – hva slags forsvarskonsept basert på tradisjonelt forsvar med bakkestyrker vil de da foreslå? For ordens skyld – spørsmålet er retorisk. Basert på deres patetiske og fullstendig gjennomsiktige argumentasjon for å beskytte og bevare egen forsvarsgren i dens nåværende form for enhver pris er det ingen grunn til å ha noen forventninger om et svar.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden