DEBATT

Hagia Sophia
Hagia Sophia

En appell til dagens vikinger

Også nordmenn burde være triste over at Hagia Sofia blir moské

Publisert

Det var fredag den 10. juli klokken 20:53 tyrkisk tid, at landets president Recep Tayip Edrogan annonserte at det som opprinnelig var kristenhetens største kirke, skulle konverteres til moské. Akkurat slik den var da Istanbul (tidligere Konstantinopel) lå under Det osmanske riket og frem til 1935. Det er i hovedsak å tolke som en symbolsk handling. Det mangler i alle fall ikke på moskeer i Istanbul fra før, som huser rundt 3500 muslimske gudshus.

Det er dermed også fristende å ty til numerologi: klokkeslettet for Erdogans uttalelse, finner gjenklang i årstallet da Konstantinopel falt i 1453. Hagia Sofia skal i følge ham tas i bruk som moské fredag 24. juli i år, på dagen 97 år etter at Lausanneavtalen ble underskrevet, som etablerte de gjeldende grenser for den tyrkiske stat – en avtale presidenten tidligere har antydet kan trenge en ny gjennomgang. Omgjøringen til moske angår ikke bare gresk-tyrkiske forhold, noe som sees i at både USA, Paven, UESCO er blant mange som har kritisert for sin beslutning.

Kritikken kommer derimot ikke bare utenfra. Et økende antall protester har også kommet fra fremtredende tyrkere. Disse erklærer gjerne at handlingen markerer et tungt symbolsk brudd med den sekulære staten grunnlagt og formet av Mustafa Kemal Ataturk. Åndsmennesker som Orhan Pamuk og Taner Akcam har omtalt det som både en skam og skandale. Svarene på kritikken fra Erdogan, var ikke spesielt beroligende. Han viste til at Mehmet II (som erobret Konstantinopel) også ble en leder for de ortodokse kristne.

Men hvilken betydning har Hagia Sofia utover som historisk levning fra den østlige delen av Romerriket vi i dag gjerne omtaler som «Bysants»? Hvorfor skal Europa for øvrig, og ikke minst Nord-Europa og Skandinavia bry seg?

Det er ikke enkelt å formidle den nesten overnaturlig storheten ved Hagia Sofia til personer som aldri har besøkt bygningen. Men nordmenn har kjent den før, helt tilbake til den tiden da bygningen var en kirke. Den gang tjenestegjorde såkalte «væringer» fra Skandinavia i livgarden til den bysantinske keiseren i Konstantinopel.

Det finnes rester etter disse væringene i selve bygningen i dag. For nesten tusen år siden har en av dem har stått på sørsiden av galleriet, ikke langt unna den praktfulle mosaikken av Deêsis, og da – muligens rammet av et øyeblikks tretthet av den lange ortodokse liturgien – inngravert på brystningen runeinnskriften av sitt navn «Halvdan» for ettertiden. Slik ga han på sin måte nok et lite innblikk i hvordan midlertidigheten og det endelige på mystisk vis omfavner den uendelige i rommet av kirken, som var omtalt som ‘acheiropoietos’ Kirken (‘ikke av menneskehånd’) den gang.

Den besøkende oppdager at Hagia Sofia er det 'huset som inneholder det uholdbare' (chôra tou achôrêtou). Som sådan er den Store Kirken for flott til å bli noe annet enn det den ble bygget for. Dens kraft og storhet tillater henne ikke å være noe annet enn hva det er. Og nordmenn var engang dens forsvarere.

Nå, da den igjen skal erobres av en hersker med politiske motiver, tar man seg i å håpe på at den evige væringgarden vekkes til atter å vokte den evige kirken i øst. Ikke for å bruke vold, men for å bruke minnet. For Hagia Sofia er egentlig for stor for smålig politikk.