Kulturkommentar

Hallingdal- og Telemark-bonanza på Norsk Folkemuseum

Etter hvert ble jeg lei av både stabbur og loft, skriver Mats A. Kirkebirkeland.

Bilde: Mats A. Kirkebirkeland

Stabbur, stue, loft og eldhus så langt øyet kan se. Men kystfolket, med fiskerbonden i spissen, er totalt fraværende.

Det tok meg fire år som Oslo-bosatt før jeg tok Holmenkollbakken i åsyn for første gang. To år senere fikk jeg endelig besøkt Nasjonalgalleriet. Min kulturelle kapital er med andre ord svært lav. Men endelig, etter åtte år som bosatt i hovedstaden, var det på tide med kulturelt påfyll med et besøk til Norsk Folkemuseum.

I et lettere skyet vær (det som kalles opplett i Bergen), og på selveste palmesøndag, ble sesongens abonnement ved Oslos bysykkelordning fornyet for en tur til Bygdøy.

Bakgrunnen for søndagsturen var et tips i etterkant av min hyllest til den norske fiskerbonden i mars, og tipseren påpekte at både fiskerbonden og kystkulturen visstnok skulle være lite representert på Norsk Folkemuseum.

Som vestlending og bergenser pirret det min nysgjerrighet. For selv om det norske skolepensumet har lært meg å sette likhetstegn mellom norsk kultur og norsk bondekultur, så har jeg få følelsesmessige bånd og førstehåndserfaring til denne delen av norsk kultur.

Min tilknytning til fiskere og kystfolk fra Nord-Norge er for eksempel mye sterkere enn tilknytningen til den innenlandske skog- og storbondekulturen, selv om den geografiske distansen skulle tilsi noe annet. Men for en god nordmann er det jo alltid nyttig å bli enda bedre kjent med norsk «urkultur».

Jeg ble derfor oppløftet da jeg leste følgende på Folkemuseets hjemmeside i forkant av besøket: «Norsk Folkemuseum i Oslo viser hvordan folk har levd i Norge fra 1500-tallet og frem til i dag. Her presenteres dagliglivet i byene og på landet i et av Europas største friluftsmuseer. I museets utstillinger vises unike kulturskatter fra hele Norge.»

Etter en grundig tellerunde kom jeg til at man hadde stilt ut hele nitten rikt dekorerte kister.

Ikke bare skulle jeg få se kulturskatter fra hele Norge, men i disse sentrum-periferi-tider, skulle jeg til og med få mulighet til å bli kjent med norsk bykultur.

Tenk at både by- og kystfolk blir regnet som norske folk på Norsk Folkemuseum!

Telefonkiosk og kister

Norsk bykultur møtte meg først. Folkemuseets inngang var et flott bytorg, omringet av murbygninger fra godt over et århundre tilbake. For en tredjegenerasjons murer, og til tross for en relativt malplassert rød telefonkiosk, var det godkjent.

Inne i den ene flotte bygården ble det også reklamert for en rekke samlinger, der den første handlet om norsk kirkekunst.

Telefonkiosken var malplassert.

Mats A. Kirkebirkeland

En gruppe med russiske og italienske turister syntes tydeligvis at de norske kirkesamlingene var meget interessante, for de tok seg god tid til å studere norske presteantrekk og trealtere. For en som opplever at barnetroen stadig svinner hen, i takt med antall år i syndens hovedstad, Oslo, var samlingen mindre interessant.

Det samme kunne sies om den neste samlingen, som omhandlet norske folkedrakter. Det viste seg nemlig at norske folkedrakter kun var ulike varianter av bunader (og samiske folkedrakter). Hva folk i byene hadde på seg «i gamle dager», ble jeg ikke klokere på.

Neste samling omhandlet norsk folkekunst. Her kunne enhver norskamerikaner blitt stolt av sitt opphav, for det var kun rosemalte stoler, kommoder, skap, kister og andre gjenstander. Etter en grundig tellerunde kom jeg til at man hadde stilt ut hele nitten små og store rikt dekorerte kister.

Hvorvidt rosemalte kister er distinkt for den innenlandske bondekulturen, er jeg usikker på, men det er lite trolig at enkle fiskebønder hadde tid eller råd til å dekorere slike flotte kister som Norske Folkemuseum hadde utstilt. Min mistanke er at de fleste kistene kom fra mer velstående storbønder og byfolk.

Så kom jeg til spesialutstillingen av den norske bondens våpen.

I denne mindre utstillingen kunne Norsk Folkemuseum opplyse at den norske odelsbonden, på grunn av mangel på adel, hadde en friere stilling enn bønder hadde ellers i Europa. Det bidro til at den norske bonden hadde lovlig adgang til jakt, fangst og fiske, som igjen gjorde at man fikk erfaring med våpen. Den eneste illustrasjonen fra denne norske våpenkulturen var dog en utstilling av en norsk bonde som skyter en brunbjørn. Altså et rovdyr som knapt er å finne langs den norske kysten.

Oppturen ble fort snudd til nedtur.

Innendørsutstillingene bekreftet så langt hypotesen om at norsk kystkultur er underrepresentert. Humøret steg heldigvis i det jeg startet på utendørsutstillingen.

Stuer, loft, eldhus

Utendørs var i hvert fall den norske bykulturen godt representert. I denne delen av museet kunne man oppleve både et gammelt fengsel, et apotek, en bank, og ikke minst et vinmonopol, og mye mer.

Men oppturen ble fort snudd til nedtur. For byen ble kjapt forlatt til fordel for landet, og på den delen av museet var det kun gamle stabbur så langt øyet kunne se.

Stabbur på stabbur på stabbur.

Mats A. Kirkebirkeland

Stabbur fra Telemark, stabbur fra Setesdal, stabbur fra Hallingdal.

Jeg prøvde å telle, men ble lei.

Etter hvert lærte jeg at det som så ut som stabbur, var stuer, loft og så videre. Jeg konkluderte med at jeg i hvert fall hadde lært noe nytt om den norske bondekulturen. Det jeg hadde trodd var stabbur, da jeg så det fra togvinduet på Bergensbanen, kan også ha vært gamle stuer og loft.

Men etter hvert ble jeg lei av både stabbur og loft.

Telemark, Numedal, Østerdal, Setesdal, Østerdal, Valdres, Hallingdal og flatbygdene på Østlandet var alle representert med hver sine stabbur, stue, loft, eldhus og så videre. I mine øyne så de prikk like ut – uavhengig av hvilken dal de opprinnelig var fra.

Les også: SVARER PÅ KRITIKKEN: Har alltid vært opptatt av kystkulturen.

Øynet et håp

Helt i enden av museumskartet øynet jeg et håp: Turen var endelig kommet til Rogaland og Hordaland. Endelig kunne jeg roe ned med et par naust, sjøboder og strilekultur.

Skuffelsen ble derfor desto større.

Rogaland var representert med jordbruksområdet Jæren, mens Hordaland var representert med Hardanger og Voss.

Norsk Folkemuseum hadde altså valgt at kystfylkene Rogaland og Hordaland skulle være representert med det nærmeste man kommer norsk innlandskultur på Vestlandet.

Det slo meg at Nord-Norge – sett bort fra den samiske kulturen – ikke var å se.

Til og med Sogn og Fjordane var representert med noen innenlandske gårdstun fra Sunn- og Nordfjord. Mens Møre og Romsdal ikke var representert overhodet.

Neste post var Trøndelag, som var representert med et mer moderne gårdsbruk fra 1900-tallet og en husmannsplass fra Oppdal. Innenlandsk bondekultur her også.

Hvor er Nord-Norge?

Museets høydepunkt, i hvert fall for de utenlandske turistene, var stavkirken som lå på et eget høydedrag i friluftsmuseet.

Men ikke nok med at stavkirken var fra Gol i Hallingdal, kirken var i tillegg var omringet av en stue fra Telemark, et loft fra Gudbrandsdalen, en setabu fra Setesdal og en tømmerkoie fra Østerdalen.

Stavkirken var omringet av en stue, et loft, en setabu og en tømmerkoie.

Mats A. Kirkebirkeland

Det var en fattig trøst at Vestlandet, helt på slutten av museet, var representert med en skole fra Lindås i Hordaland og en prestegård fra Leikanger i Sogn og Fjordane.

I det jeg entret den samiske delen av Norsk Folkemuseum, min siste post, slo det meg at Nord-Norge – sett bort fra den samiske kulturen – ikke var å se.

Folkekultur fra Nordland, Troms eller Finnmark var faktisk ikke representert på Norsk Folkemuseum i det hele tatt.

Som bergenser og vestlending er jeg skuffet over Norsk Folkemuseum, men dersom jeg hadde vært fra Nord-Norge, hadde jeg vært forbannet.

Kystkultur på Norsk Maritimt Museum?

Det kan hende at museet ikke har kystkultur i oppdraget sitt, men det hadde vært fint om de nevnte det på nettsiden.

Eventuelt kunne de byttet navn til Norsk Bondemuseum.

I etterkant av besøket ble imidlertid oppmerksom på at museet er en del av en større stiftelse som også omfatter Norsk Maritimt Museum, og på nettsiden deres står det om kystkultur. Kunne det være så enkelt, at alt jeg hadde søkt etter var å finne der?

11 forskjellige typer redningsvester

En ukedag før påskehelgen tok jeg en ny tur ut på Bygdøy for å besøke Norsk Maritimt Museum.

Det første som møtte meg utenfor inngangen var fem ankre og en propell. Synet gjorde meg optimistisk, og optimismen steg i det jeg entret første utstilling, bestående av ulike typer av trebåter, gallionsfigurer, tønner og kanoner i faktisk størrelse.

Neste utstilling var klassiske oljemalerier av hav, skip og båter. Fortsatt godkjent, sett i forhold til Norsk Folkemuseum.

Men i det jeg gikk opp i andre etasje, til en utstilling som viste 11 forskjellige typer redningsvester, diverse tauverk og endeløse rekker av modellbåter i montre, forstod jeg at det var et rent maritimt sjøfartsmuseum, og ikke et museum som viser den norske kystkulturen i bred forstand.

Mange båter, lite kystkultur.

Mats A. Kirkebirkeland

For all del: Den stolte norske maritime historien er en viktig del av norsk kulturhistorie generelt, og norsk kystkulturhistorie spesielt. Men hvis en utenlandsk turist besøker museumsrekken på Bygdøy, vil man sitte igjen med et bilde av Norge som en ren maritim- og bondekultur, der store deler av den norske kystkulturen overhodet ikke er representert.

Og da tenker jeg først og fremt på den norske fiskerbonden.

Fra ytterst i Oslofjorden i sør til Finnmarkskysten i nord er det – gjennom generasjoner – opparbeidet en kyst- og sjøkunnskap med en langt større risikovillighet enn den mer trauste norsk innlandsbonden hadde. Den muliggjorde at nettopp Norge gjennom flere hundre år har vært, og fortsatt er, en stormakt på havet, og gjorde igjen at Norge fikk en olje- og fiskeindustri i verdenstoppen.

Det er mye vi kan takke de norske fiskerbøndene for. Dessverre får de den takken verken fra Norsk Folkemuseum eller Norsk Maritimt Museum.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden