Spaltist

Hallo, nasjonen. Hvor er du blitt av?

Det sies ofte at globalisering og internasjonalisering av politikk, økonomi og mellommenneskelige relasjoner er noe naturlig og uunngåelig. Men det stemmer rett og slett ikke, skriver Espen Goffeng.

Bilde: Pixabay

Det er den relative oppløsningen av betydningen av nasjonale grenser som er det radikale.

Nasjon etter nasjon i Europa opplever opprøskinger i gamle stemmevaner. Politisk kaos preger tiden, og oddsen var nok eksepsjonelt dårlige for enhver som ville veddet på at akkurat Italia ville snu denne trenden.

Vi har – gammel vane tro – fått en situasjon i Italia hvor det skal bli vanskelig å sette opp en styringsdyktig regjering. Koalisjonsbyggingen kan ta tid, og det er ingen garanti for at den vil gi et sluttresultat folk og politikere vil være fornøyd med. Men de er altså ikke alene. Jeg får et bilde i hodet av en europeisk velgermasse som føler at det de stemmer på, allerede er kaotisk. At utfordringene de ser er uhåndgripelige og tåkete.

Og jeg tror det i stor grad skyldes at italiensk politikk ikke lenger handler (bare) om Italia.

Dette gjelder utvilsomt for velgermassen i mange land i Europa. Stemmegivning og valgresultater er begrenset til nasjonale grenser. Det samme gjelder til en stor grad systemer for å løse utfordringer for «folk flest». Men selve politikken og problemene stopper ikke langs de grensene lenger. Utenrikspolitikk har blitt innenrikspolitikk og omvendt. Det blir en mismatch mellom stemmeseddelens lokale natur og usikkerhetene folk har, som gjør at mange griper litt i lufta når de skal stemme. 

Følelser og instinkt

Hva annet kan man si etter for eksempel kampen rundt Brexit? Og hvordan skal velgere forholde seg til villnisset av internasjonale avtaler og regelverk? Hvem kan egentlig forklare ACER og hvordan det vil påvirke nasjonale norske ressurser? Majoriteten av norske velgere kan ikke forklare bakgrunnen for handlingsregelen. Hvordan forventet så britiske politikere at velgermassen skulle bruke noe annet enn instinkt og følelser da de skulle stemme over hvordan deres nasjonale regelverk skulle flettes sammen med en drøss andre europeiske land?

Staten finnes. Fremdeles.

Økonomen Mark Blyth bruker eksemplet med en laptop som har falt i bakken og knust. Alle kan se på innsiden av en slik, og se likhetene mellom dem – selv om alle merkene er satt sammen litt forskjellig. Akkurat slik er europeiske nasjoner. Men knuser man 20 av dem i en stor haug, blir det straks vanskeligere både å gjenkjenne, å forklare og å forstå hvordan det hele fungerer. Kaos. Og det kaoset er det ikke velgerne som har laget.

For hvordan skal stemmegivere holde styr på alt dette? Det sies ofte at globalisering og internasjonalisering av politikk, økonomi og mellommenneskelige relasjoner er noe naturlig og uunngåelig. Men det stemmer rett og slett ikke. Om det var det, hvorfor er det slik at internasjonaliseringen av økonomi og politikk krever ukelange møter med hundrevis av mennesker og tusener på tusener av sider med regelverk og avtaler? Det høres ikke ut som noe som ikke er kjørt frem med vilje og vitende. 

Staten finnes. Fremdeles. Om ikke for politikere med dekkede reiseutgifter, så for velgere som bruker sin stemmerett innenfor den statens grenser. Keohane og alle andre globalistoveroptimistspåmenn tok feil. Spørsmålet er hvordan nasjonen og følelsene rundt den skal behandles.

Jeg tilbrakte noen dager på Maidanplassen i Kiev under demonstrasjonene der. Der så jeg to typer nasjonalisme: den typen som heiet på uavhengighet, og pekte mye tilbake mot en tid man lå under noen andre, og en aggressiv og skummel «vi er bedre enn de andre»-type som var mer synlig til tross for at den var veldig numerisk underlegen. For det er liten tvil – valgresultater i den siste tiden tatt i betraktning – om at det ligger et behov for nasjonen som kan flyte inn i begge disse modellene. Trikset er å se forskjellen på disse, og å finne den rette modellen. At det ikke utvikler seg til å bli en form for høflig rasisme for skravleklassen, som George Bernard Shaw var inne på at var en mulighet.

Positivt samhold

For modellene kan også være positive. Som Jonathan Haidt skriver om gamle stammesamfunn, handlet ikke samholdet først og fremst om å angripe andre, men om å overleve selv. Nå blir jo ordet «overlevelse» selvfølgelig noe voldsomt i konteksten av dagens europeiske politikk. Men poenget står seg. Og siste tiårs politiske ledelse i Europa har feilet katastrofalt i å gi sine velgere en følelse av trygghet og forutsigbarhet som følger med det poenget.

Spørsmålet er om det er velgerne som har flyttet på seg. Et eksempel: Henrik Asheim i Høyre sier på podcasten Stortingsrestauranten at alle partier i Norge nok har en velgermasse som ligger til høyre for dem på innvandringspolitikk. Jeg er helt enig med ham i det. Så er det velgerne som har glidd fra partiene, eller er det partiene som har glidd fra velgerne? Det siste virker som det åpenbare svaret.

Ivar Tronsmo sier det så bra det kan sies på sin Facebook-vegg, og det i bare to setninger: «det kan virke som om velgerne ønsker radikale endringer, men det er tvert om. De ønsker seg tilbake til et homogent og egalitært sosialdemokratisk samfunn». Igjen har vi nok en ensom kommentator som setter fingeren på et punkt hvor mye politisk analyse bommer på blinken. Det er nemlig den relative oppløsningen av betydningen av nasjonale grenser som er det radikale.

Tilbake til professor Mark Blyth igjen: forskning viser at en eller annen form for nasjonalisme er «kodet inn i oss». I stressfulle tider rygger folk inn i den tryggheten, som et fast feste i omveltende tider. Og forsøker å gjenoppbygge en form for felles fortelling som vi ofte blir fortalt at er ekskluderende (uten at den trenger å være det). Det blir en utvidet variant av Dunbar`s Number. Insisterer man på å hevde at nasjonale grenser ikke lenger har definisjonskraft, så er det vanskelig å argumentere ikke bare for en slik fortelling, men for nasjonale systemer for omfordeling, sikkerhet og trygdesystemer.

Slikt høres ut som en særdeles effektiv politisk løkke å henge rundt egen hals.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden