Kommentar

Med halvstore skritt mot Utopia

Arnt Rune Flekstad er leder for Liberalistene, et parti i vekst, men som er langt unna Stortingsplass.

Bilde: https://www.flickr.com/photos/liberalistene/21190806910 [CC BY 2.0]

Partiet Liberalistene brøt i går en barriere, og fikk mer enn en prosents oppslutning i en meningsmåling. Men det er langt til Løvebakken.

Mens medieklovnen Hans Jørgen Lysglimt får mye oppmerksomhet rundt sitt enmannsparti, romslig finansiert av en vinbonde med mer penger enn vett, og som trekker mer og mer i ekstremistisk og anti-semittisk retning, bygger Liberalistene en organisasjon fra bunnen, basert på idealisme.

De har ingen rabiate utspill som får dekning i store medier, men er svært aktive i sosiale medier (14.000 likes på Facebook). Tidligere i år samlet omkring 200 seg til landsmøte i Oslo, og alle delegatene betalte av egen lomme. Partiet har ingen ansatte, men en vennlig sjel har frikjøpt partileder Arnt Rune Flekstad i valgkampen. Ellers går det mye på frivillige bidrag, og partiet er ikke dyrt i drift.

Siden starten i 2014 har de samlet snart 2000 betalende medlemmer, og i valgkampen ramler det inn et titalls hver dag, ifølge partileder Flekstad. Til sammenligning hadde Rødt drøye 3000 medlemmer ved årsskiftet, etter å ha vokst betydelig de senere år. Liberalistene har etterhvert fylkeslag alle steder.

Jeg har lovet min gamle kollega fra Fremskrittspartiet, Ole T. Hoelseth, som gikk fra å være nestleder i Vestfold Frp til sentralstyret i Liberalistene, at jeg skulle skrive om dem dersom de fikk mer enn 1 prosent i en meningsmåling. Og i går kveld skjedde det hos TV2, med 1,2 prosent, etter å ha gått frem fra 0,5 via 0,9 de foregående dagene.

Ikke så mye historie

Liberalistene domineres av yngre menn. Det er en og annen gammel Frp’er med, men de er svært få. De av oss som forsvant ut etter Bolkesjøbruddet i 1994, har i stor grad funnet havn i Høyre, noen i Venstre og noen få andre steder. Forbindelsene fremover til dette nye partiet er nesten ikke-eksisterende. ”Sorggruppen” Fridemokratene ble etter hvert avviklet, og noen av dem som ville drive partipolitikk på den kompromissløse måten, i hovedsak objektivister, tok over navnet Det Liberale Folkepartiet, uten særlig suksess. Og da de ga opp å stille til valg etter 2013, fikk vi Liberalistene. Noen av objektivistene ble med over, men de dominerer ikke. Liberalistene er rett og slett nye og friske, ikke tynget av gammel historie og strid.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Liberalistene er i sitt mål temmelig radikale libertarianere – de fleste av dem er tilhengere av nattvekterstaten: Ikke særlig mye mer enn forsvar, rettsvesen, politi. Resten får markedet og sivilsamfunnet ta seg av. Dette reflekteres også i programmene. Dette vil alltid være en smal nisje i det norske politiske landskapet. Å selge en fullstendig avvikling av velferdsstaten og offentlig finansieringsansvar for grunnskolen er ikke det letteste du kan ta på deg.

Gradvis endring

Men partiet skjønner også at dersom man skal drive partipolitikk, som noe mer enn en studiesirkel, så må man finne saker å markedsføre, ikke bare ideologi, og godta at få, i hvertfall i første omgang, vil være med hele veien, selv om de kan være med på retningen. Da må de ultimate målene vike. All skatt blir ikke avskaffet med det første, for å si det slik.

Liberalistene har plukket ut tre slike saker, eller grupper av saker, som de ønsker å markere sterkest.

Arbeidsgiveravgiften skal fjernes, eller ”ingen skatt på arbeid”, som det noe upresist heter. Dette er en meget stor lettelse. Det dreier seg om nesten 180 milliarder kroner, mens statens samlede inntekter utenom oljesektoren er omkring 1000 milliarder. Dette er ikke mulig å få til uten en radikal nedskalering av hva staten skal drive med, men da får jo partiets folk anledning til å snakke litt om det. Og så vil de bare halvere arbeidsgiveravgiften de første fire årene. Ved å prioritere denne skattelettelsen, som går på arbeid og ikke går spesielt til ”de rike”, unngår man for øvrig det vanskelige spørsmålet om omfordeling via skattesystemet.

Helsevesenet skal få et langt sterkere privat innslag – eller ”avskaff helsemonopolet” som det heter i partiets markedsføring. Det langsiktige målet om full privatisering viker for en mer pragmatisk løsning, der folk får ta med seg offentlig finansiering og så velger mellom offentlige og private forsikringer. Og obligatoriske private forsikringer er ingen utopi – slik fungerer det blant annet i Nederland, Sveits og Tyskland.

Ingen straff uten offer er den tredje viktige saken for Liberalistene. Handlinger skal ikke være ulovlige bare fordi de strider mot noens oppfatning av moral. Det må være et offer involvert. Vi snakker om prostitusjon, gambling, narkotiske stoffer, surrogati, kampsport, aktiv dødshjelp og mye mer. Venstre og særlig Unge Venstre er Liberalistenes nærmeste konkurrent her, men dette er det området der jeg tror Liberalistene lettest kan få bredere forståelse. Her er det ingen økonomiske regnestykker som må gå opp, ingen sosiale rettigheter (eller ”rettigheter” som Liberalistene ville kalle det) som fjernes.

Valgprogrammet som de markedsfører er velsignet kort, og består bare av disse tre hovedsakene, samt en side med kulepunkter på andre områder. Men bak dette ligger det fullstendige valgprogrammet, som er på hele 70 sider. Prinsipprogrammet, vedtatt i fjor, er også svært kort.

Et ledig rom

Liberalistene blir aldri noe stort parti. Jeg tror de vil mangle en del på å nå prosenten denne gangen, og kan vanskelig forestille meg at de noen gang kommer inn på Stortinget.

Men i et politisk landskap der alle partier konkurrerer om å bruke mest penger, er det nyttig med noen som drar i motsatt retning, selv om deres endepunkt er utopisk. Er det nå så sikkert at helsevesenet må være offentlig? Kan ikke studentene betale for sin egen utdanning, siden de kommer til å få høyere lønn? Hvorfor skal staten eie veiene, når vi får i fremtiden kanskje får universell veiprising og selvkjørende biler?

Og når alle andre partier er formynderske, noen mer enn andre, er det fint med noen som konsekvent spør hvorfor noe kan være en forbrytelse når det ikke finnes noe egentlig offer, ut over vage forestillinger om ”samfunnshensyn”. Et skille mellom stat og moral har alltid vært et liberalt prinsipp. Liberalistene tar konsekvensene av dette.

Det går mot et veldig jevnt valg. La oss si at Liberalistene når et halvt prosentpoeng. Kan det avgjøre regjeringspørsmålet? Sjansen er liten. Mitt inntrykk er at de fleste av disse velgerne ikke er ”borgerlige” – de ville sittet hjemme, eller kanskje stemt blankt dersom de ikke hadde Liberalistene. Men det gjelder ikke alle, og får Venstre 3,97 prosent oppslutning, kan Liberalistene ha gjort utslaget.

Jeg kommer ikke til å stemme på Liberalistene, men på valgnatten vil jeg lete litt i resultatene for å se hvor mange promille de har fått, og glede meg over at de knuser Alliansen. Kanskje kan de også bli større enn alle de andre småpartiene.

Therese Sollien har tidligere gravd litt i hvorfor det er nesten bare menn blant Liberalistene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden