Kultur

Han var den første amerikanske forfatter som brøt med litteratene, dannelsen og tradisjonen

Bilde: Wikimedia Commons

Det er 200 år siden Walt Whitman ble født. Blant sine landsmenn var han «amerikaneren»: Brautende, selvsentrert og selvbeundrende, men også villig til å beundre andre.

Alene, syngende i Vest, stemmer jeg inn en ny verden

(Walt Whitman)

Det er 200 år siden Walt Whitman ble født.

I Om demokratiet i Amerika, som ble oversatt til engelsk i slutten av 1830-årene, kom Alexis de Toqueville inn på amerikansk litteratur. Hans bok er en lovprisning av det storslagne politiske og juridiske system amerikanerne var kommet frem til, men når det gjaldt litteraturen, stilte det seg annerledes. «Det er ikke til å komme forbi», skrev Toqueville, «at amerikanerne mangler poeter.»

Debatten om amerikansk litteratur var i gang – den skulle bølge frem og tilbake opp igjennom hele århundret.

Stridens eple var dette: Skulle amerikansk litteratur bruke europeiske forbilder, eller skulle man satse på egen nasjonal identitet? Skulle kulturen tuftes på egen hjemlig grunn eller speide mot det fremmede?

I 1846 leverte den feministiske kritikeren Margaret Fuller et dødsstøt mot forestillingen om amerikansk litteratur, som hun mente ikke kunne sies å eksistere. Men hvordan kunne hun si det om en litteratur som allerede hadde produsert store navn som Nathaniel Hawthorne, Henry Longfellow, Herman Melville og James Fenimore Cooper? Fuller var klar over hvor provoserende dette måtte virke, og fortsatte sitt resonnement slik:

«Bøker som imiterer eller uttrykker europeisk tankegods, utgjør ingen amerikansk litteratur. Forutsetningen for at vi kan få en litteratur, er at en original ide må tenne denne nasjonen, friske strømninger må kalle nye tanker til live langs våre kyster.»

Førti år senere kommenterte Walt Whitman Fullers essay. Til vennen Traubel sier han:

«Hun sier et sted – og det skjærer dypt – at et land kan ha mange aviser og bøker og likevel mangle en litteratur! Å, det skjærer dypt! Og likevel – hvor sant er det ikke!»

En ung nasjon

Da Fuller skrev sitt essay, var Amerikas forente stater fremdeles en meget ung nasjon. Det var bare litt over seksti år siden bruddet med moderlandet hadde funnet sted, men fremdeles var det først og fremst britisk høykultur som gjaldt, også på den andre siden av Atlanteren. Blant de store fortidige var Shakespeare og John Milton også amerikanernes åndelige forankring, og blant de ennå levende betydde den engelske poeten William Wordsworth mer enn egne skrivende landsmenn.

Ennå var det ikke dukket opp noen stor amerikansk poet som kunne måle seg med de europeiske og gjøre avhengigheten av den gamle verden til skamme. Når amerikanske litterater og forfattere skulle lære, reiste de på dannelsesreise til Europa. Nesten alle gjorde det, fra Washington Irving til Edgar Allan Poe og Mark Twain.

For poeten og essayisten Ralph Waldo Emerson var dette en uutholdelig situasjon. Han lette med lys og lykte etter en gnist, et håp, men vendte tilbake til sitt arbeidsbord like skuffet. Selv om han var interessert i alt nytt som ble skrevet, måtte han bare konstatere at om landet han bodde i, var gigantisk med sine prærier, sine fjell, sine sletter og elveløp, var det for en dverg å regne målt etter åndslivets premisser.

Emerson hadde et bilde i sitt sinn av den fullkomne amerikanske poet. Han måtte være uavhengig, dristig, med et hjerte og bryst stort og vidtfavnende som det amerikanske kontinent, som den amerikanske nasjon. Han måtte komme seilende i en farkost for fulle seil og med rent og jomfruelig skrog, som skulle dufte av frisk furu og mangrove; algelaget av gammel kultur og bøker måtte vært skrapt av.

Han lette og leste blant debutanter og etablerte, med åpent sinn og kritisk blikk, men like lite hjalp det. Det han så av talent, var altfor ofte så avhengig av de britiske og europeiske forbildene at det ble som bleke og ubrukelige kopier. I 1844 noterte han resignert: «Jeg skuer forgjeves etter poeten jeg har i tankene.»

I mellomtiden raste debatten. James Russell Lowell skrev i The North American Review at det var helt forfeilet og krampaktig å «ville» seg en egen amerikansk litteratur som skulle være uavhengig av alt som var blitt skapt i resten av verden. «Ren nasjonalisme», skrev Lowell, er ikke annet enn forkledd provinsialisme.»

Han fortsatte:

«Da De forente stater hadde oppnådd uavhengighet, ble det straks besluttet at man ikke kunne kalle seg en virkelig nasjon uten å ha sin egen litteratur. Som om vi manglet en! Som om Shakespeare, som stammer fra den rase og den klasse som kolonialiserte New England, ikke også skulle være vår! Man kan ikke tømre en litteratur slik man tømrer en vogn eller produsere en nasjonallitteratur som om det skulle dreie seg om å levere stiloppgaver til bedømmelse innen en viss frist.»

De forente stater i seg selv, skrev Lowell, var det største diktet engelskmennene skapte, «deres mest sannferdige nasjonale epos var koloniseringen av Amerika». «Amerika er vårt største dikt», samstemte Walt Whitman da han leverte sitt eget poetiske bidrag i 1855, diktsamlingen Emerson mente ville gi amerikansk litteratur en helt ny plattform. Det var Leaves of Grass.

«Amerikanere som er ute, kan nå vende hjem, for oss er nå et menneske født», skrev Emerson. Til forfatteren selv hadde han følgende hilsen: «Jeg hilser Dem ved begynnelsen av en stor bane, som dog efter alt å dømme må ha hatt en lang forberedelse. Jeg måtte gni meg i øyene for å se om ikke denne solstråle var en illusjon, men bokens djerve ånd er nøktern virkelighet. Den har de største fortjenester, nemlig det å styrke og inngi mot.»

Amerikaneren

Whitman er amerikaneren. Brautende, selvsentrert og selvbeundrende, men også villig til å beundre andre som i hans øyne fortjener beundring: den vanlige mann og kvinne, sliteren, arbeideren, indianeren, den svarte slaven på auksjonsplattformen.

Han var ikke-akademiker, og stolt av å være det, belest, men autodidakt med yrkesbakgrunn som lærer, trykker, journalist, og under borgerkrigen også sykepleier. Han kom fra Long Island og hadde småbruker- og kvekerbakgrunn. En mann som ikke ville bøye nakken for noen autoritet, men hyllet Abraham Lincoln; en som ikke dyrket prinsipper annet enn demokratiet med stor D, det vil si det idealiserte folkestyret som han mente Amerika var. Han var religiøs uten å sverge til noen religion.

Whitman var den første amerikanske forfatter som snudde ryggen til litteratene, men også til selve dannelsen, til tradisjonen. Derfor vendte han også ryggen til Europa, som for ham representerte negasjonen av Amerika. Europa var for Whitman føydalismen, urettferdighet, klassesamfunnet, lenkene, som de som flyktet til Amerika, ville bort fra.

Det er noe storslått, men også noe rørende naivt i Whitmans dyrkelse av Amerika. Toqueville baserer Om demokratiet i Amerika på nøktern observasjon, diskusjon og kritikk. Whitman feier all intellektuell diskurs til side og river av seg skjorten, blotter brystkassen, vrenger den ut-inn så emosjonene får fritt løp.

I dag har vi glemt hvor utfordrende hans ekstreme individualisme må ha virket på kritikerne som hadde hentet sine modeller fra Europa. Man kan forstå at de så sin posisjon truet. De så klart at hans diktning ikke er dikting i klassisk forstand – for den har sprengt hele skjemaet.

Tempelet Whitman går inn i, er ham selv, kolossen Whitman-Amerika. Den er full av paradokser. Den bryter med formene og vanene og innleder modernismen, men det er en modernisme som aldri kom til Europa i ren form. Mens så mye av modernismen i vår egen tid var intellektuell og stammet fra universitetsmiljøene, de små intellektuelle bikubene som Whitman hatet, er Whitmans diktning fri for alt dette. Han vil gå nye veier, åpne veier (et av hans mest kjente dikt er en hyllest til de åpne veiene); han vil oppdage og oppleve verden på nytt, suge den inn med alle porer.

Han søker ikke andre forbilder annet enn dem han finner i sitt eget sinn og sin egen kropp. Whitman er ikke bare fysisk, han er fysiologisk. Han vil beherske verden med sansene, fortære den og feire sin seksualitet. Han er mer opptatt av lukten under sine armhuler enn av røkelse i kirkene. Han tror ikke på religiøse mirakler, men ser alt som mirakler.

Whitman er så fylt av seg selv at noe lignende aldri har vært sett på trykk, og det til tross for Whitmans selverkjennelse:

«Dette er tankene til alle mennesker i alle tidsaldre, og land, de er ikke noe jeg er alene om.»

Han ønsker egentlig å ta inn absolutt alt fra gresset på marken til skyene på himmelen, stjernene og kosmos; fra arbeidere og håndverkere til mødre og soldater. Fra fergemannen på Mississippi til handelsmannen i Brooklyn. Han vil kjenne Amerika på pulsen, for Amerika er ikke avgrenset til et kontinent og en tid, men også verden. Det finnes nemlig ingen verden større enn Amerika, liksom det ikke finnes noe menneske større enn amerikaneren, det vil si Walt Whitman. Men det er ikke individet Whitman, det er Whitman som symbol på mannen, amerikaneren og menneskeheten.

Han vil skrive om kjærligheten, men også om hatet, han vil skrive om styresettet i Washington og avisene i New York. Han vil skrive om kontinentets flora og fauna, om dets nettverk av kraftlinjer og vannårer, han vil skrive om trafikken på de store elvene, han vil skrive om skjegget sitt og blodårene, han vil skrive om de utstøtte, om dagdriverne, slavene, fremfor alt vil han skrive om kroppens funksjoner og seksualitetens velsignelser, men også om døden og om politikk og om Gud. Han vil ta inn alt uten å ramme det inn i karakteristikker som han hater slik han hater enhver form for begrensning.

En dialog

Den som våger å gi seg i kast med diktet, leser ikke bare et dikt, men trer inn i et menneskets indre, og får vite alt det er å vite om Walt, også det man helst ikke vil vite. De som leste ham mens arkene ennå var våte ble enten støtt og sjokkert over språkbruken og hele fokuset, eller så åpnet det seg noe i dem så de kunne dele hans begeistring.

Whitman ble ingen blockbuster, folk rev ikke bøkene ut av hyllene. Whitman skrev for øvrig ikke én diktsamling med tittelen Leaves of Grass, han skrev mange. Hele livet skrev han på dette verket, tilføyde, redigerte, skrev nye dikt, tok ut passasjer han ikke lenger hadde bruk for.

Slik Antonín Dvořák skulle gjøre i sin symfoni Den nye verden, slik skulle Walt Whitman i sin diktning hylle Amerika, demokratiet, landets størrelse, for i forhold til Amerika blir alt annet smått.

Hva skal man si om en hel diktning som begynner slik:

Jeg feirer meg selv. Jeg synger meg selv (som det heter i senere utgaver).

Diktet er ikke bare et jeg, men også et du, det er en dialog hele veien, slik Whitmans jeg inneholder et du, et vi og et oss, er Whitmans Amerika stedet der jeg, du og vi får folde seg ut i det grenseløse.

Her presenterer dikteren seg:

Walt Whitman, en amerikaner, en av de røffe, et kosmos

 

Han er

Uflidd, kjøttfull og sensuell … eter drikker og formerer seg.

Ingen sentimental fyr … stiller seg ikke over menn og kvinner eller føler seg adskilt fra dem

Ikke mer beskjeden enn ubeskjeden.

 

Jeg feirer meg selv

Og det jeg antar skal du også anta

Hvert atom som hører meg til hører også deg til

 

I sitt berømte forord til utgaven av 1855 skriver Whitman hva han ønsker å oppnå med diktet:

Dette er hva dere skal gjøre: Elsk jorden og solen og dyrene, forakt rikdom, gi almisser til enhver som ber om det, ta parti for de dumme og gale, gi dine inntekter og ditt arbeid til andre, hat tyranner, ikke argumenter på Guds vegne, vis tålmodighet og overbærenhet for folket, ikke ta av deg hatten for noe kjent eller ukjent eller for noen mann eller grupper av menn, gå frivillig sammen med sterke ulærde mennesker, og sammen med de unge og med mødre, les disse sider i friluft hver ny årstid gjennom hele ditt liv …

Det er ikke vanskelig å se hvorfor Whitman i moderne tid måtte appellere sterkt til undergrunnskulturene i Amerika. Det går linjer fra Whitman til rocken og poeter som Allen Ginsberg. I samtidens USA sto Emerson til å begynne med nokså alene om å fremheve og beundre Whitman. Diktene hans solgte dårlig, og møtte stort sett avvisning blant toneangivende kritikere som James Russell Lowell.

Og om Whitman aldri så mye elsket og æret den vanlige amerikaner, skredderen, skomakeren, cowboyen, handelsmannen, arbeideren, var det sperrer mellom dem og Whitmans dikt, og de foretrakk ganske enkelt den langt mer tilgjengelige Henry Wadsworth Longfellow, Amerikas mest populære samtidspoet med sine sjarmerende fortellende vers, som nasjonaleposet om indianeren Hiawatha.

Det var faktisk først da Whitman ble presentert i England at han møtte velvilje blant to av tidens ledende kunstnere, Dante Gabriel Rossetti og poeten Algernon Swinburne. Men de var jo minst like lite konvensjonelle som Emerson. Og Swinburne var den første som våget å sammenligne Walt Whitman med William Blake:

«Jeg erindrer bare én poet hvis verk jeg mener er slik eller lignende; en poet hvis mål er like omfattende, hvis detaljer er like dristige, så ulik andre, så sammenfattende i seg selv, så vill i det ytre, så sanndru i det indre.»

Videre skriver Swinburn: «Den store amerikaner er ikke mer av en lidenskapelig talsmann for seksuell og politisk frihet enn den engelske kunstneren. Begges ord rammer dypt, når vidt og sikter høyt … den guddommelige fromhet og uselviske kjærlighet som gjør folk til martyrer og profeter, er synlig og merkbare i dem begge.»

I et privat notat, som ikke ble publisert i hans levetid, tar Whitman på seg rollen som litteraturkritiker for sitt eget verk.

«Whitman er mystiker, ekstatiker», skriver han:

«Men selv om Whitman stundom tar og har en fart og kraft i svevet så det svimler for leseren når han prøver å holde tritt, har han bestandig kontroll over seg selv, og selv i de mest utmattende sprang og piruetter mister han aldri kontrollen eller balansen. Det er tydelig at han tar av fordi han tillater seg å gjøre det, mens dirigenten eller det regisserende prinsipp sitter kjølig ved hans side, klar til å stanse det ville rittet og få det til å innordne seg når som helst. Når det gjelder Walt Whitman, hører slike utflukter til sjeldenhetene; hovedtendensen i hans poesi er det normale, det universelle, det enkle, den evige plattform for de beste mannlige og kvinnelige egenskaper.»

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden