Kommentar

Handel dreier seg om å vinne

Bilde: Gage Skidmore [CC BY-SA 2.0].

Trumps tiltagende handelskrig har sitt opphav i presidentens primitive syn på handel. Fredag truer en ny alvorlig omdreining.

Donald Trumps innføring av toll på aluminium og stål, annonsert i starten av mars, og trådd i kraft fra 1. juni har ikke uventet satt i gang en kjedereaksjon. EU innførte sine mottiltak forrige fredag, og Canada på søndag.

På fredag venter en ny omdreining. USA har varslet toll på en lang rekke kinesiske varer fra den dato, og Kina innfører sine mottiltak, blant annet på jordbruksvarer. Det dreier seg om handel på $50 milliarder hver vei. Trump vil i neste fase ramme ytterligere $400 milliarder i import fra Kina, og da er det ikke stort igjen som ikke er omfattet. Han vil i tillegg ramme kinesiske investeringer i landet. I fjor falt disse dramatisk, med mer enn 90 prosent.

Han truet den 22. juni med 20 prosent toll på europeiske biler, og EU svarer med at da vil de legge toll på amerikansk eksport verdt $300 milliarder. Og slik går nå dagene.

Nullsumspill

Også tidligere amerikanske presidenter har innført straffetoll, og verken EU eller, i enda mindre grad Kina, er frihandelsparadiser. Det finnes også sterke legitime klagemål mot Kinas brudd på intellektuell eiendomsrett, og det kan også stilles spørsmålstegn ved deres aktive industripolitikk, som også omfatter subsidiering av eksportindustri.

Det noen vinner, må andre tape.

Handelspolitikk er mye mer enn tollsatser, og det er vanskelig å slå fast hvem som er mest proteksjonistiske av de utviklede landene. Economist hadde en nyttig gjennomgang den 16. juni. Det store bildet ser ut til å være at USA kommer ut omtrent som andre utviklede land – EU og Japan, men noe bedre for matvarer.  Som nobelprisvinner Paul Krugman skrev i New York Times i går er det ikke sant at EU har «horrific» handelshindringer overfor USA, slik Trump påstår.

Men i tillegg til at tiltakene fra tidligere presidenter var langt mer beskjedne enn det som nå er i ferd med å skje, er det noe særegent med Trumps tilnærming. Han ser handel som et nullsum-spill. Det noen vinner, må andre tape.

Dermed bryter han med den helt dominerende oppfatningen blant økonomer: Handel er et positivsum-spill, der begge parter tjener, om enn ikke nødvendigvis like mye. (Jeg har skrevet nærmere om dette tidligere, det samme har Lars Peder Nordbakken).

Import er noe herk

Når Kina selger varer til USA for $500 milliarder dollar i året, så har USA «tapt» denne summen, ifølge Trump.

Den 2. mars tvitret han:

“When a country (USA) is losing many billions of dollars on trade with virtually every country it does business with, trade wars are good, and easy to win. Example, when we are down $100 billion with a certain country and they get cute, don’t trade anymore-we win big. It’s easy!»

De som handler kinesiske varer hos Wall-Mart er nok ikke enige at det er en stor seier dersom de må betale mer, eller ikke lenger får tilgang til kinesiske varer. Se som nå må betale mer for stål og aluminium jubler heller ikke.

Trump sa riktignok, nærmest i en bisetning, ved avslutningen av G7-møtet i Canada at han ønsket å ta bort all toll og handelsbarrierer innen gruppen, men det er ingenting som tyder på at han mente det. Det måtte i så fall være på betingelse av at USA ikke fikk noe handelsunderskudd.

Kort og lang sikt

Trump ser også alle internasjonale relasjoner som transaksjoner, der det er om å gjøre å forhandle frem bedre vilkår for USA. Og siden det hele er et nullsumspill, må det være på andres bekostning. Men det må jo være greit, siden spillet har vært urettferdig og resten av verden har lurt og utnyttet USA til alle tider. For å oppnå maksimal forhandlingsstyrke vil Trump bare ha bilaterale avtaler, siden enhver partner da er USA underlegen. Multilaterale avtaler blir for kompliserte og balanserte.

Å ta vare på egne interesser er selvsagt legitimt og nødvendig i internasjonale relasjoner. Problemet er at Trump er opptatt av kortsiktige gevinster, og avviser derfor den logikken som har ligget til grunn for USAs rolle i verden etter andre verdenskrig: Det er i USAs interesse å ha økonomisk sterke allierte, og også trekke rivaler inn i gjensidig fordelaktige økonomiske relasjoner.

Hans kanskje største tabbe, muligens fordi han ikke visste at Kina ikke var med i TPP-forhandlingene, var å si nei til denne handelsavtalen rundt Stillehavet som også hadde til hensikt å demme opp for Kina, i første omgang økonomisk, men indirekte også sikkerhetspolitisk.

I tillegg til Trumps avvikende prinsipielle tilnærming, skaper det problemer at Trump har en sterkt avvikende virkelighetsoppfatning. Nedenfor tar jeg for meg en del av hans utsagn om allierte, handelspartnere og handelspolitikk fra den senere tiden. Som vi vil se, har Trump problemer med sine fakta, men på noen områder har han også noen argumenter.

Stål og aluminium stabile næringer

Det er altså her Trump startet sin handelskrig, ved å legge en toll på 25 prosent på stålimport og 10 prosent på aluminium. Den 5. mars tvitret han at “our friends and enemies have taken advantage of the U.S. for many years. Our Steel and Aluminum industries are dead.”

Men aluminiumsproduksjonen har vært relativt stabil i mer enn 30 år, og det samme gjelder for stål. (Sysselsettingen i disse bransjene har derimot falt kraftig).

Den 20. juni sa Trump følgende på et møte:

The head of U.S. Steel called me the other day, and he said, ‘We’re opening up six major facilities and expanding facilities that have never been expanded.’ They haven’t been opened in many, many years.»

Ingenting av dette er sant. Det har ikke vært noen slik telefonsamtale, og realiteten er at selskapet gjenåpner virksomheten på to eksisterende anlegg.

Servicenæringen teller ikke

Trump er generelt veldig fokusert på industriproduksjon, i tråd med sin appell til hvite menn med lav utdanning, i den grad at han konsekvent utelater USAs store overskudd i handelen med tjenester når han klager på handelsunderskuddet.

Dette ligger bak hans gjentatte påstander om at Canada og Trudeau er urettferdige, selv om USA faktisk har et lite samlet handelsoverskudd med dem, bare ikke på varer. (Trump har forøvrig, i et møte med sponsorer, fortalt at han bare slang ut påstanden om handelsunderskudd med Canada, uten å ane om det var riktig. Han har likevel gjentatt påstanden, som kommer i flere varianter, mange ganger etter at den er tilbakevist.)

På samme måte blir handelsunderskuddet med EU overdrevet.

Trumps fremste innvending mot Canada er at de har en tollsats på 270 prosent på meieriprodukter. Det er i og for seg korrekt, men først etter at kvoter med bare 7,5 prosent toll er utnyttet. På tross av at canadierne opplagt beskytter sine bønder, har USA et handelsoverskudd med Canada på omkring $400 millioner på meieriprodukter.

Ingen Mercedeser i New York!

Som vi har sett står europeiske biler høyt på Trumps liste over angrepsmål. Det er riktig at USA har et stort handelsunderskudd i handelen med personbiler. Det er også riktig at tollsatsene, før den pågående handelskrigen, er beskjedne – i gjennomsnitt 2,5 prosent, mot 10 prosent i EU, 25 prosent i Kina – men null i Japan.

Den 28. juni sa Trump følgende:

“The European Union … they send us Mercedes, they send us — by the millions — the BMWs — cars by the millions».

I 2017 solgte Mercedes og BMW i alt drøye 729.000 biler i USA. Ikke akkurat millioner, men poenget er at begge disse selskapene produserer store mengder biler i USA. BMW har sin største fabrikk i verden utenfor Spartanburg, South Carolina. I fjor produserte BMW 371.00 biler i USA, hvorav 272.000 ble eksportert, mens 255.000 ble importert. BMW var altså nettoeksportør av biler fra USA. Mercedes var riktignok nettoimportør.

I slutten av mai meldte tysk presse, med anonyme diplomatiske kilder, at Trump skal ha sagt til Emanuel Macron at han ville fortsette å sette hardt mot hardt i handelspolitikken inntil det ikke lenger finnes en eneste Mercedes igjen på 5. avenue i New York.

Trump har også funnet på en skrekkhistorie om hvor vanskelig Japan gjør det å selge biler til dem (senere bortforklart som en «spøk»)

Da Trump i går holdt pressekonferanse etter møter med den nederlandske statsminister Rutte-saken, snakket ham om bilene som «strømmet inn» og at man måtte finne en løsning. Men da han fortsatte med at det ville være bra også dersom man ikke fant noen løsning (og her skulle han formodentlig sagt noe om at USA da ville handle alene), avbrøt Rutte ham med et klart «no». “It’s not positive. We have to work something out.”

WTO – et komplott mot USA

Den 25. oktober i fjor sa Trump dette om Verdens Handelsorganisasjon, som han har truet med å trekke USA ut av:

“The WTO, World Trade Organization, was set up for the benefit for everybody but us. They have taken advantage of this country like you wouldn’t believe.

And I say to my people, you tell them, like as an example, we lose the lawsuits, almost all of the lawsuits in the WTO — within the WTO. “

Sannheten er at USA fra 1995 til mars 2018 vant 91 prosent av sakene de klaget inn for WTO. Det er riktig at de også har tapt en tilsvarende andel når andre land har klaget på USA, men begge andeler er ganske normale for WTO.

EU – et komplott mot USA

Den 28. juni sa Trump i en tale, senere gjentatt på twitter, at “the European Union, of course, was set up to take advantage of the United States.”

Dette er en versjon av historien som ingen faghistoriker vil kjenne seg igjen i. Geir Lundestad beskriver dette i sin bok fra 1998: “Empire” by Integration: The United States and European Integration. 

USA var en pådriver for den økonomiske gjenreisingen av Vest-Europa etter andre verdenskrig, først og fremst gjennom Marshall-hjelpen. Dette er et godt eksempel på at USA ytet hjelp på kort sikt, mot langsiktige gevinster på det sikkerhetsmessige og økonomiske området.

Dette vil lett fremstå som et «tap» med Trumps kortsiktige horisont, og det er vel ikke tilfeldig at senator Joseph McCarthy var en sterk motstander av hjelpen, og som en forløper for Trump mente at USA ble utnyttet.

Som et ledd i den europeiske integrasjonen som USA anså som tjenlig både for Europa og USA, støttet de også opp under dannelsen av EEC, senere EU.

Men det ser altså ut til at Trump er ute etter å ødelegge EU. I møtet med Macron i april, skal han ha spurt den franske presidenten om hvorfor Frankrike ikke forlater unionen, og stilt en handelsavtale med USA i utsikt som alternativ.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden