Spaltist

Håndhilsing i Norge

Håndhilsing handler om å etablere herredømmefri kommunikasjon, et ideal for demokratiet, skriver Arild Pedersen.

Bilde: Pixabay

I alle fall voksne mennesker skal være så rasjonelt selvkontrollerte at de ikke blir plagsomt fristet av å berøre en kvinnes hånd.

Hand in hand we stand
All across the land
We can make this world a better place in which to live
Hand in hand we can
Start to understand
Breaking down the walls that come between us for all time

(Offisiell sang for OL i Soul 1988.)

Diskrimineringsnemnda har sendt ut en pressemelding der den oppsummerer hvordan den har behandlet en klage fra en mannlig muslimsk lærer som ikke fikk fornyet sitt vikariat ved Ekeberg skole fordi han nektet å håndhilse på kvinnelige kolleger. Mannen ønsket ikke å utsette seg for fristelser, noe Koranen ifølge ham forbyr.

Når det gjelder dette diskrimineringspunktet, har nemnda vedtatt med tre mot to at behandlingen ikke var diskriminerende. Den omfattende argumentasjonen fra flertallet og mindretallet kan leses på Diskrimineringsnemndas hjemmeside, Sak 48/2018. Argumentasjonen er selvfølgelig først og fremst av juridisk art, noe jeg ikke er kompetent til å vurdere. (Det kunne vært interessant om for eksempel Anine Kierulf gjorde det.)

Men jus bygger på en folkelig rettsforståelse, og et innbilt absolutt fundament i form av menneskerettigheter, og i dette tilfellet særlig den europeiske menneskettighetskonvensjonen. «Innbilt absolutt fundament», sier jeg, for vi vet at disse menneskerettighetene, da de ble vedtatt av FN, var et resultat av overlappende enighet, og ikke av en felles begrunnelse. Mange av enkeltrettighetene er uansett svært omstridt.

Derfor skal jeg vurdere vedtaket fra et mer åpent kontroversielt filosofisk og politisk perspektiv. Ikke minst av den grunn at det er selvfølgelig at slike perspektiv spiller med i juristers lovfortolkning. I mindretallet finner vi for eksempel Susann Funderud Skogvang som har vært professor ved UiT og nå er lagdommer ved Hålogaland lagmannsrett. Hun er spesialist på samerett. Det ville ikke være unaturlig om hennes kunnskaper om den utvilsomme diskriminering storsamfunnet har utsatt samer for, har spilt med i hennes vurderinger i denne saken.

Argumentasjonen fra flertallet legger vekt på at det her er et tilfelle av konflikt mellom rett til likebehandling av kjønn og rett til utøving av religiøs praksis: «Formålet bak kommunens krav om håndhilsing er likebehandling av kjønnene. Flertallet konkluderer med at hensynet til As religionsfrihet i dette tilfellet må vike i en interesseavveining med skolens plikt til å ivareta likebehandling mellom kjønnene.»

Flertallet utdyper dette: «A har uttalt at bakgrunnen for hans måte å hilse på kvinner på, har sammenheng med at han ønsker å holde seg «ren». Ved å hilse på en måte der han avstår fra all kroppskontakt, verner han seg mot fristelser. Dette er en tankegang som står fjernt fra de idealer om likestilling mellom kjønnene som formidles i norsk skole. Skolens oppgave er å lære barna å bli gode samfunnsborgere. I denne prosessen er skolens ansatte sentrale både som formidlere av kunnskap og som rollemodeller.»

Demokrati vs. religion

Etter mitt syn er det ikke bare retten til likebehandling av kjønnene som står mot retten til utøvelse av religion, men det er hele vårt liberale demokrati, hvor likestilling er innebygd som en sentral verdi. I et demokrati skal hver person ha én stemme, noe vi i Norge først fikk gjennomført i 1913, da kvinner fikk stemmerett. Kvinner skal ikke være bare objekter, for eksempel sexobjekter, men subjekter på samme måten som menn er det.

Slik likebehandling er en nødvendig forutsetning for demokrati. I religion er ulikebehandling en nødvendig forutsetning. Religioner er basert på en autoritet som er helt forskjellig fra menneskene, enten direkte som en gud, eller indirekte via profeter og teologer. Demokratiet på sin side kan klare seg uten religion. Tvert imot er demokratiet blitt etablert i samme grad som religioner er blitt skjøvet ut av den politiske beslutningsprosessen. Den drives av rasjonalitet, og ikke religiøs tro, og ettersom den avsluttes med flertallsbeslutninger har den ikke karakter av å ha absolutt autoritet, men kan stadig vurderes på nytt, slik hypoteser i vitenskap blir det.

Samtidig er det først innenfor det sekulære demokrati at religionsfrihet er blitt etablert, men da i et perifert ikke-politisk område. Så religionsfrihet kan ikke klare seg uten demokrati. 1814-grunnloven, som enda var underordnet en evangelisk-luthersk religion, utestengte jøder og katolikker. Det er først mot slutten av 1900-tallet at alle religioner er blitt tilnærmet likebehandlet i Norge. Men det vil først skje fullt ut når Den norske folkekirke ikke lenger nevnes særskilt i Grunnloven, og Kongen selv, og privat, får lov å velge religion.

Religionsfrihet er altså avhengig av demokratiets krav om frihet og likhet. De enkelte religioner går imot dette og impliserer i ytterste konsekvens teokrati, altså at guden styrer samfunnet gjennom absolutte og udiskuterbare dekreter (cfr. Iran). At forskjellige kristne kirker i dag verbalt støtter forestillingen om demokrati, er bare som en følge av tapt makt, og en dyd av nødvendighet. Luther var ingen demokrat.

Selvkontroll og fristelser

Demokratiet må generelt forsvare seg selv mot religion ved hjelp av rasjonalitet: Selv om religionsfriheten tilsier at religionene får lov til å opptre med irrasjonelle tros-begrunnelser, så gjelder disse bare så lenge religionene holder seg i periferien. Rasjonaliteten må aktiveres når slike irrasjonelle begrunnelser invaderer demokratiets sentrale beslutningsområde. I dette tilfellet gir klageren en begrunnelse for sin håndhilsenekt som er trosbasert. Og det hadde vært helt i orden hvis dette bare hadde anvendelse blant andre trosfeller. Men når begrunnelsen nå invaderer vårt felles demokratiske område, og ber om å bli respektert der, må den og personen finne seg i å bli vurdert rasjonelt. I et demokrati gjelder rasjonelle begrunnelser.  

Her følger en slik vurdering:  Demokratiske mennesker har klart å bli så rasjonelt selvkontrollert at de kan motstå sine drifter. Det er en betingelse for demokratiet, og det er en av grunnene til at det er en nedre aldersgrense for å få stemmerett. I alle fall voksne mennesker skal være så rasjonelt selvkontrollerte at de ikke blir plagsomt fristet av å berøre en kvinnes hånd. For rasjonelle mennesker vil denne lettfristede muslimen fremtre nærmest som psykisk syk. Selv har jeg aldri opplevd slik seksuell fristelse av bare å ta en kvinne i hånden. Løsningen burde være at slike mennesker trekker seg ut av samfunnet i isolerte kloster, slik katolske munker gjorde det. Eller oppsøker en psykiater.

Spesielt i dag, etter #metoo, blir en slik begrunnelse absurd: Alle mannlige borgere forventes nå å kunne være naturlig sammen med kvinner, hilse på dem, gi dem en gjensidig klem etc, uten å stå i fare for å bli forvandlet til en parringssyk hingst.

(Mye av denne argumentasjonen gjelder også påbudet for muslimske kvinner om å dekke til håret eller hele ansiktet.)

Vi kan lett vise hvor irrasjonelt inkonsistent muslimens begrunnelsen for håndhilsenekt er: Så han kan ikke ta kvinner i hånden? Men hva om han er homofil? Da blir han jo fristet av å ta menn i hånden. Og hva om den mannen han tar i hånden selv er homofil, og på den måten utsettes for en farlig fristelse? Det samme må gjelde lesbiske kvinner. Vel, jeg vet jo at noen muslimer mener at det ikke finnes muslimske homofile, og hvis de finnes, skal de umiddelbart kastes ned fra taket til en fem etasjes bygning. Men vitenskapelig data sier at det faktisk finnes homofile menn. Og det å kaste slike menn ned fra tak er i alle fall i strid med demokratiske prinsipper.

Herredømmefri kommunikasjon

Men håndhilsenekten angår også et annet viktig prinsipp i demokratiet: Dette er ikke bare én blant flere skikker innen vår kultur, for eksempel skikken med å gi fugler mat om vinteren. Nei, håndhilsing handler om å etablere herredømmefri kommunikasjon, et ideal for demokratiet. I håndhilsingen markeres ikke bare at de to er likeverdig, men også at de nå er klar for saklig kommunikasjon. Man kan tenke seg at skikken med håndhilsing ble laget samtidig med at hierarkiske, aristokratiske strukturer ble oppløst i samfunnet: De to håndhilserne strekker fram to nakne hender uten våpen: Respekt, likeverd og fred. Herfra kan vi jo også anta at motviljen mot håndhilsing i muslimske kulturer uttrykker oppslutning nettopp om slike hierarkiske strukturer.

Det anføres, av mindretallet i nemnda, at man i et moderne multikulturelt samfunn må kunne godta andre alternative hilsemåter, uten «kroppskontakt». Men nå er det denne hilsemåten som brukes i demokratiske land. Den er en del av syntaksen til det felles kulturspråket vi har. Demokrati forutsetter et felles forstått språk. Multikulturalisme kan ikke blande seg inn i kjernen av den demokratiske kommunikasjonen.

La oss se på noen andre mulige eksempler som kan sammenlignes med håndhilse-saken, altså hvor religiøse praksiser invaderer samfunnets felles rasjonelle og sekulære rom: La oss si at det finnes en religion som ser på onsdager som hellige: Ville det vært religiøst diskriminerende hvis en arbeidsgiver sa opp en ansatt som plutselig var blitt tilhenger av denne religionen, og krevde å få fri på alle onsdager? Selvfølgelig ikke.

Sikhen har de fem k’er: kirpan (å bære sverd), kangha (kam), kara (stålarmbånd), kacch (en type bukser) og kes (å la være å klippe håret). Alle disse, bortsett dette med å bære sverd er uproblematiske. De ville ikke invadere forstyrrende andre ikke-religiøse handlinger. Eller hvis religionen påbyr å be for maten, også i den felles lunsjen på arbeidsplassen. Heller ikke denne handlingen ville påvirke samfunnets ikke-religiøse handlinger. Derimot hvis religionen påbyr tilhengeren å drive plagsom misjonsvirksomhet mot  sine kolleger i lunsjpausen.

Jeg vil nok karakterisere denne muslimske håndhilsenekteren som en undergraver av vårt liberale demokrati. Jeg vil si det samme om mindretallet i nemnda. Og ikke minst vil jeg si det om Hanne Bjurstrøm, Likestillings og diskrimineringsombud, som snarest må bytte rekkefølge for sine to oppgaver i tittelen til «Diskriminerings og (av og til) likestillingsombud». Bjurstrøm ser ut til å vektlegge likestilling lavere enn religionsfrihet. Hun sier 6. desember i Aftenposten «at vi som flerkulturelt samfunn bør akseptere at det er andre måter å vise respekt på enn å håndhilse».

Alle disse lar seg tydelig styre i sin forståelse av misforstått toleranse og overdrevet multikulturalisme.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden