Kultur

Jeg håper Sumaya Jirde Alis indre dronning snart slipper fri

Jirde Ali er en slags moderne James Dean, skriver Meisingset.

Bilde: Anki Gerhardsen

Hatet hennes skyter mot nordmenn og innvandrere, men bak er det en ukuelig stolthet.

Kvinner som hater menn er en nådeløs tittel: Her er kvinnene, her er mennene, mellom kjønnene er det en avgrunn, og kvinnene retter et intenst hat mot den andre siden.

Kvinner som hater menn

  • Dikt av Sumaya  Jirde Ali.
  • Minotenk / Frekk Forlag 2017.
  • 125 sider.

Minerva kalte Sumaya Jirde Ali for «Listhaugs mest utskjelte kritiker» da vi intervjuet henne i september. Det skyldes ikke bare at Jirde Ali blir skjelt ut, men også at hun selv skjeller ut (et sinne som også forfatteren av denne kritikken har vært mottaker av).

Diktsamlingen hennes, som ble gitt ut på Minotenk / Frekk Forlag i forrige uke, lever opp til tittelen: Diktene gir stemme til en ung innvandrerkvinne som vokser opp og forstår at svært mye av det hun er omgitt av, er fremmed for henne, og som nå tar et oppgjør.

Samlingens «jeg» minner om James Dean i Rebel Without a Cause. Den unge kvinnen er rotløs, hun forkaster alle autoriteter, og hun krever en ny og rettferdig verdensorden bygget på egne verdier. Men James Dean manglet en «cause».  Jirde Ali har knapt annet.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: Kun 1,- første måneden!

Jeg er en slagmark

Hatet rettes mot nordmenn, som et svar til hatet nordmenn retter mot henne: «Innse med en gang at du er uvelkommen, uønsket, en byrde / Det svir mindre da», skriver Jirde Ali. Et dikt forteller at hun først føler seg hjemme, men så vokser opp, oppdager rasismen og blir «mer og mer fremmedgjort». Et annet dikt forteller at jeg-et er «lenket fast / til formfulle fordommer».

Reaksjonen er at hun spiller skuespill: «Jeg pakker meg inn i / min dyre, komfortable / pelskåpe / av vestlig kultur», synger «Ja, vi elsker» og legger bilder ut på Instagram: «Overfladisk / slik det skal være.» Slik blir fremmedgjøringen til en sementert distanse.

«Jeg er fortapt», skriver Jirde Ali et sted.

Man kan reagere ulikt på raseriet hennes mot Norge og nordmenn, men man kan ikke så tvil om dette: Diktene gir et innblikk i hvordan det er å vokse opp i et land hvor man føler seg fremmedgjort, ikke anerkjent: «Jeg er slagmarken / målskiven / offeret», forteller jeg-et.

Hun kan heller ikke bli anerkjent, for kravene som stilles utenfra oppleves som så illegitime at det først er «når jeg pisser på alt / som gjør meg til Sumaya / Først da er jeg god nok.»

Varsleren kveles i baksetet

Hatet rettes også mot menn, som når hun skriver om trusler der hun ser sin «egen kropp / partert og stablet»: Maskuliniteten forvandler i hennes øyne «bamser / til nådeløse monstre». Mennene er undertrykkende håndhevere av et nasjonalistisk kjønnshierarki: Skamløs og fri kan hun først være når «jeg / kneler for den hvite mannen […] når han kan ta på min / varme og våte seksualitet».

Men hvis hatet mot nordmenn og mot menn hadde vært alt, hadde ikke Jirde Ali vært en slags moderne James Dean. Hun raser – heldigvis, får en si – også mot «sine egne».

Som når hun skriver om sladrekultur, æreskultur, taushetskultur, om øynene som følger en overalt, om kravene som «er psykologisk krigføring / En kniv gjennom ditt nervesystem», og om fiendtligheten og hykleriet som rettes mot de som forteller utad om uheldige trekk ved gruppenes kultur: «Kruttsterk te drikkes i bilen / mens varsleren kveles i baksetet.»

Er det ikke litt vel mye hat og raseri?

Her veksler dikt-jeget mellom å svelge opprøret og snu seg bort fra de som undertrykker, og å kreve sin plass, heve stemmen og slå fast at: «Ingenting er farligere enn / en kvinne som er i ett / med seg selv.» Og som – på samme vis som Jirde Ali, får en si – er selvsikker og gjør som hun vil.

Dikt skal ikke glede

Er det ikke litt vel mye hat og raseri? Jo, det er det. Det er nesten bare hat og raseri. Og hvem er denne «du»-en som undertrykker henne? «Du klarer ikke å forstå …», «Du er så privilegert …», «Ditt hierarki skjelver …», «Du vet ikke …», står det stadig. Hvem er det som sier det følgende til henne: «Du kan ikke bli som oss / men du kan late som».

Er det meg? Er jeg en rasist?

Gjør ikke Jirde Ali det litt lett for seg selv ved å feie alle sammen i én klump, både nordmenn og innvandrere, ved knapt noen gang nyansere, knapt noen gang vise mangfoldet i gruppene?

Jo, men i et av de første diktene i Kvinner som hater menn slår Jirde Ali fast sitt program: Dikt er ikke «vakre skoger og dype daler / eller grønne enger», dikt er «skuffelsen», «knokler og skrik, gråt og hat», «smaken av jern og blod», «gummibåten / fortiden din», dikt er: «Alle grunnene til at du skammer deg / til at du hater deg selv / for det gode liv».

Diktet som sjanger skiller seg fra kronikken ved at det fortelles fra et blikk som ikke har noen plikt til å være objektivt eller nyansert. Dikt kan innta en subjektiv og skarp positur. Kvinner som hater menn inntar raseriets og hatets positur.

Død ble ikke din hverdagskost

Så skal det sies at det også finnes mye kjærlighet i diktene. Først og fremst til foreldene, og spesielt til moren. I et vakkert dikt blir jeg-et spurt av noen hvorfor hun vil være hjemme i kveld og ikke bli med ut, og hun svarer at «du» ikke forstår lojaliteten til den / de hjemme:

«For ingen har grått elver som får Nilen til å skamme seg, / for deg. / Ingen har skåret seg på et ukjent landskap og språk. / Ofret drømmer, / ofret karriere, familie og venner / for at du skal kunne leke og drømme i fred. / Så bekymring ikke ble din hverdagskost. / Så kuleregn ikke ble din hverdagskost. / Så død ikke ble din hverdagskost.»

Noen få steder beskrives også et begjær og en kjærlighet til menn.

Diktene uttrykker også kjærlighet til søsterskapet: «Søsterskapet minte om edderkoppsilke / Sterkt og stødig […] var vi sterkere enn de gjeveste våpnene.» Og et dikt antyder at det etter all rasismen og fremmedgjøringen likevel finnes et fellesskap som venter på en: «Du trodde det var for seint […] men du tok feil / de ventet på deg / alle sammen / de ventet på deg.»

Noen få steder beskrives også et begjær og en kjærlighet til menn. Som et sted hun «mistet meg selv i ansiktshåret hans» og nyter «Hans deilige sukk». Men det er ikke denne tonen som råder. Et sted minnes hun – med et av de få hintene av humor i samlingen – hvordan hun var ung og religiøs og gruet hun seg til å bli forelsket: «Ville alle mine gutter / havne i helvete?»

I hjemlandet var jeg en dronning

Inniblant dukker det også opp et håp. I et av de få positive diktene sitter en muslim, en kristen og en ateist ved havnen og leser i Bibelen. Kontrastene er glattet over og blir ubetydelige under solen. Som om det finnes en mulighet for at også andre konflikter kan bli ubetydelige med tiden.

Men håper ligger ikke i at Jirde Ali skal slå seg til ro med alt og alle. Tvert imot.

Sumaya Jirde Ali er 19 år gammel. Dette er hennes litterære debut. Den er hard, tydelig, nesten overtydelig, men det skader ikke. Den posituren hun inntar, krever det: Her reiser hun seg uten hensyn. Her roper hun ut sinnet sitt uten omtanke.

Framskritt skapes av motsetninger.

Hun må fortsette med det, med å sprenge ut sin egen vei gjennom konfliktlinjene som springer opp overalt mens en stor innvandringsbølge hjemsøker vårt land: mellom innvandrere og ikke-innvandrere, mellom ulike grupper blant innvandrerne, mellom kvinner og menn og mellom den enkelte og hennes Gud. Framskritt skapes av motsetninger, ikke når alle er enige.

Mitt eget håp er dette: Jirde Ali skriver at «I hjemlandet var jeg en dronning / Her er jeg ikke en slave engang / Trollene forteller meg at jeg er verdiløs / min fineste sivile ulydighet / er å innse min verdi».

Jeg håper hun holder fast på sin verdi, og at hennes indre dronning snart slipper fri og blir sterk også i Norge. Jeg tror ikke det er langt unna, for i disse diktene er det ikke stemmen til en undertrykket slave som taler, det er stemmen til en ung kvinne som allerede er fri.

T.o.: Kristian Meisingset har tidligere jobbet i Frekk Forlag.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden