Har journalistene rett til å tolke politikerne i verste mening? 

Når utsagn alltid skal tolkes i sin verste mening kan journalistikken lett tape sitt primære formål.

Publisert   Sist oppdatert

«Uttalelsen er tatt ut av sin sammenheng. Den gir et feilaktig inntrykk av hva jeg egentlig mente å si!» Hørt det før? 

Ja, hvem kjenner ikke igjen politikerens fånyttes forsøk på å beriktige en uttalelse som journalisten har funnet slående, og som derfor har blitt tolket i verst tenkelige, og spekulative mening. 

Men da er det for sent (min venn), å gjøre det godt igjen. Intervjuobjektets korrigeringer og presiseringer blir nemlig også tolket og fortolket av den innsiktsfulle og retorisk begavede journalist – som gjerne også fortolker korrigeringen i sin verste mening. Dermed blir politikerens beriktigelser ofte omgjort til patetiske bortforklaringer, eller forskremte unnskyldninger.  

Det å kunne tolke og fortolke politikernes ytringer er blitt en del av det gjenkjennelige spillet i media, og tilhører den politiske journalistikkens uskrevne regler.

Spørsmålet som derfor bør stilles er: Hvilke utilsiktede virkninger har denne praksisen på den politiske debattens faktagrunnlag og vederheftighet? 

Det seneste eksempel på troverdighetskampen mellom politiker og journalist finner vi i debatten om Middelhavets flyktningetragedier. En debatt preget av sterke følelser, og av jakten på ekte medmenneskelighet og en rett moral. Politikeren blir ofte konfrontert med de gode gjerningers egenverdi, etterfulgt av spørsmål om hvor deres empati ligger. Journalisten kan sågar være fylt av en velmenende moralisme i sine spørsmål, men virkningene av konfrontasjonen kan dessverre likevel bli en diskreditering av politikerens menneskesyn. Når journalisten ikler seg den hvite ridders drakt, gir han seg selv også retten til å tolke og fortolke en politikers evne til å forstå verdien av sinnelagsetikkens underfundigheter.

Da er det grunn til å stoppe opp. 

Therese Sollien i Aftenposten var av dem som stoppet litt opp her forleden. I en kommentarartikkel belyser hun hvordan debatten (om flyktningetragediene i Middelhavet) taper sin verdighet når den i økende grad får preg av å tolke og fortolke en politikers uttalelser – i verste mening. 

Sollien avslutter sin Aftenposten-artikkel slik: «Men tenk om man hadde klart å tolke ham (justisministeren) med litt mindre vrangvilje. Det er lov å drømme» Synd kanskje, at hun overlater sitt ønske om mer anstendighet i den offentlige debatt, til drømmen. Det var kanskje å håpe at Sollien kunne supplert sin drøm med en alvorlig formaning – om mer anstendighet?  

Eller er det er kanskje for naivt og gammeldags? Å kunne forvente at en journalist, på jakt etter en slående og kraftfull politisk nyhet, skal gi seg hen til å tolke politikeren, i beste mening? For ikke å snakke om å gi ham en fair sjanse til å rette opp en uheldig formulering? 

Ja, nærmest utenkelig. En slik forståelsesfull opptreden fra en journalist sin side ville antakelig punktere hele scoopet, og omgjort politikerens ytring til et intetsigende og politisk balansert utsagn, totalt uten redaksjonell interesse.

Når en politiker uttrykker seg mindre klokt, er det selvfølgelig journalistens plikt og privilegium å gripe sjansen, gjengi og helst forsterke det ukloke. Og når det ukloke, med litt vrang vilje, kan og «må» tolkes i verste mening, er scoopet reddet. Til leseren er budskapet; Denne politikeren har antakelig en dårligere moral enn din og min, og at han – som alle andre politikere – er drevet av kynisme, og politisk opportunisme.

Journalistens i-verste-mening-tolkning av et politiker-utsagn, jazzet også gjerne opp av mindre profesjonelle skribenter og aktører på de sosiale medier. Debattene blir enda mindre anstendig for å si det forsiktig. Den risikerer å miste helt sitt primære formål; Å informere om en politikers tanker og meninger. Det blir ikke spennende og slående nok. Formålet blir derfor over natten et annet: Å bidra til å vekke sterke følelser, og en ektefødt indignasjon i opinionen: En indignasjon som dessverre også nører opp under, og forsterker selvgodheten – til hvem skal være usagt.