Debatt

Hareide hopper over friheten

Hareide viser til Wilhelm Röpke i sin kritikk av høyresiden, men Röpke var liberal.

Bilde: Stortinget (CC BY-NC-ND 2.0)

Knut Arild Hareide tar en spasertur med Wilhelm Röpke, men går glipp av at Röpke var liberal, mer enn kristendemokrat.

Knut Arild Hareides bok Det som betyr noe er full av streiftog blant politiske hendelser som bindes sammen i en verdiladet fortelling om viktigheten av å finne veien til et varmere samfunn. Gjennomgående handler det mye om følelser knyttet til personlige opplevelser i politikken, KrFs eksistens og verdier, og spesielt om menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvaret som rettesnor for hans egen linje i politikken.

Hareide vet å lade sine budskap med verdier. Problemet er at det kan bli litt for mye om verdier som lever sitt eget liv, og litt for lite om verdier som er knyttet til de fornuftsbaserte sakene og sammenhengene som til sammen er så viktig for å overbevise mottageren. Den emosjonelle siden av politikken roper ofte så høyt at den rasjonelle siden ikke blir så lett å få øye på.

Den nevnte ubalansen mellom det emosjonelle og det rasjonelle i Hareides politiske budskap er på sin måte med å tydeliggjøre hovedmotivet bak boken: å forme en klangbunn for det politisk-taktiske retningsvalget KrF nå står midt opp i, og som Hareide selv presenterer som et eksistensielt valg for partiet.

I dette aktuelle veivalget er det nærmest overtydelig i hvilken retning Hareide føler størst behov for å benytte sine verdier som markører, for å definere og tydeliggjøre forskjeller og avstand. Selve frontlinjen går mot Frp. I det konkrete er Hareide temmelig treffsikker, som i hans interessante fortelling om sine egne tanker i prosessen som ledet til Sylvi Listhaugs avgang som minister. Også de kritiske pekene mot «den USA-inspirerte høyresiden» er lett begripelige, spesielt i vår egen samtid.

Individualismen på høyresiden

Mer diskutabelt er det om Hareide er like treffsikker når han forsøker å utvide tolkningen av det han er bekymret for, ved å vise til «individualismen vi finner i liberalismen på høyresiden i norsk politikk». Hareide fortsetter: «Den gjør enhver til sin egen lykkes smed. Det fører til at flere står alene. Det er en tankegang som står fjernt fra de verdiene jeg vokste opp med på Bømlo. Jeg tror på et samfunn der vi tar ansvar for hverandre. Der vi bryr oss om naboene. Der vi stiller opp på dugnad. Der vi bidrar med frivillig arbeid.»

Hareide tildeler ikke eierskapet til de holdningene han her kritiserer til noen konkret, og spørsmålet er vel om ikke forekomstene av slike holdninger er ganske sjeldne i det norske samfunnet.

Hvorfor Hareide lar seg friste til å formidle denne overdrivelsen, kan kanskje forstås i lys av hans akutte behov for å male opp en kontrast til sitt eget KrF-bilde: «KrF er et fellesskapsparti. Folk trenger tilhørighet til små og store fellesskap. De fleste av oss er på vårt beste når vi har folk rundt oss som bryr seg og er glade i oss. Det er i samspill med andre at vi når vårt fulle potensial.»

Felleskapet fra grasrota

Men kan ikke nettopp det Hareide sier i dette sitatet over med like stor rett tolkes som en verdibasert introduksjon til en bredt forankret, ja nesten et ur-borgerlig liberalt uttrykk for det gode samfunnet? Spørsmålet fester seg om mulig enda tydeligere når Hareide fortsetter slik: »Men vi tror ikke fellesskap er noe vi kan vedta i Stortinget eller i regjeringskonferanser. Vi tror fellesskap vokser fra grasrota. Samfunn bygges nedenfra. Fellesskapet er langt mer enn staten og det offentlige styringsapparatet og velferdstilbudet. Fellesskapet er alt det enkeltmennesker, de små, naturlige fellesskapene, sivilsamfunnet, næringslivet og offentlig sektor gjør sammen.»

De to siste sitatene kunne også vært skrevet av økonomen og samfunnstenkeren Wilhelm Röpke, som Hareide beærer med en visitt senere i boken. La oss derfor nærme oss eksil-tyskeren Wilhelm Röpke og en mye omtalte spasertur med en økonom-kollega.

Et levende sivilsamfunn

Før Hareide kommer til selve spasertur-historien innleder han med et nytt tilnærmet ordrett Röpke-sitat, hvis vi ser bort fra ordet «kristendemokrater»: «Vi kristendemokrater tror ikke at markedsøkonomien er alt. Vi tror den må finne sin plass innenfor en større orden. En orden som ikke bare er styrt av tilbud og etterspørsel, frie priser og konkurranse. Alt kan ikke telles. Alt skal ikke telles. Alt bør ikke måles.» Hvis Hareide har lest sin Röpke godt, vil han også vite at Röpke var veldig konkret på hva han mente med «en større orden».

Det Röpke mente var at denne større orden var en institusjonell orden som bygget på rettsstaten, privat eiendomsrett, garanterte liberale friheter og rettigheter, demokrati, et føderalt styresett som fremmer desentralisering og et levende sivilsamfunn – hinsides stat og marked. I tillegg vektla Röpke at denne liberale desentralismen stod i et skjebnefellesskap med et sett av moralske verdier og dyder, som for øvrig ligger nært opp til Hareides egne.

Spaserturen med von Mises

Her er spaserturhistorien, med Hareides egne ord: «La meg illustrere det med historien om de to kjente økonomene Wilhelm Röpke og Ludvig von Mises. Tyskeren Röpke var kristendemokrat, mens von Mises var liberaler. En ettermiddag like etter andre verdenskrig møttes de to økonomene til en spasertur i Genève. De gikk tilfeldigvis forbi en kolonihage da von Mises betraktet virksomheten i kolonihagen med en skeptisk mine og følgende bemerkning: «Det der er en særdeles ineffektiv måte å produsere mat på.» «Kanskje det», svarte Röpke. «Men det er også en særdeles effektiv måte å produsere menneskelig lykke på.»

Hareide skal være tilgitt for å ha gjengitt en versjon av denne fortellingen som ikke stemmer helt med den historisk korrekte. Den korrekte historien er å finne i Hans Jörg Henneckes Röpke-biografi, og viser til to separate besøk i Rotterdam på midten av 1930-tallet. Röpke besøkte det samme stedet som Mises hadde besøkt noen uker tidligere. Under spaserturen med sin nederlandske vert fortalt verten til Röpke hva Mises hadde sagt under en tilsvarende spasertur et par uker i forveien, i det de passerte en kolonihage. Röpkes svar kom derfor som en refleks på den nederlandske vertens gjenfortelling av det Mises hadde sagt under sitt tidligere besøk. Men meningsinnholdet er identisk med Hareides gjengivelse.

Röpke var liberal

Som Röpke-kjenner kan jeg ikke annet enn å hilse Hareides interesse for Röpke velkommen. Men å kalle Röpke for kristendemokrat er en tilsnikelse. Röpke hadde utvilsomt stor faglig og moralsk innflytelse på forbundskansler Konrad Adenauer og økonomiminister Ludwig Erhards program for en sosial markedsøkonomi i Vest-Tyskland etter andre verdenskrig.

Men Röpke så seg selv først og fremst som en fornyer av den liberale idétradisjonen, var en av de mest toneangivende blant de opprinnelige «neoliberale» intellektuelle fra Colloque Walter Lippmann i Paris 1938, og en av ildsjelene bak etableringen det internasjonale liberale nettverket Mont Pelerin Society i 1947.

Han ga mange bidrag til den europeiske liberalismens fornyelse etter andre verdenskrig, i flere bøker og kanskje ikke minst i essayet fra 1947 med tittelen «Liberalismens kulturideal». Det hører også med til historien at Mises og Röpke også var gode kollegaer og venner.

Men Röpkes ideer fikk likevel så stor innflytelse blant flere kristendemokratiske partier i Europa at han med rette kan forstås som en brobygger mellom en moderat liberalisme og kristendemokrati. I Tyskland lever denne broforbindelsen fortsatt i beste velgående i partiet CDU.

Det er derfor litt pussig at Hareide bruker nettopp historien om Röpke til å markere sin egen avstand mot en liberalisme som han synes å tolke som et synonym til en materialistisk form for egoisme – og ikke slik Röpke tolket liberalismen: som en ideologi som setter hensynet til det enkelte menneskes frihet og menneskeverd høyest.

Hopper over friheten

Hareide benytter hyppig begreper som menneskeverd, likeverd, menneskerettigheter, nestekjærlighet og forvalteransvar. Det samme gjorde Wilhelm Röpke. Men det ordet man finner ofte hos Röpke, men ikke hos Hareide, er illustrerende nok dette: frihet. Unnlatelsen er interessant. For Wilhelm Röpke var den personlige friheten, og de samfunnsinstitusjonene som gjorde friheten mulig og reell for alle, selve grunnbetingelsen for en menneskeverdig tilværelse. Ikke nok med det. Friheten var for Röpke også grunnbetingelsen for at mennesker kan fatte moralske valg.

Siden Hareide på flere punkter synes å være ganske enig med Röpke, skulle man kanskje også tro at det ville være mer naturlig å bygge broer til det liberale – snarere enn å karikere liberalismen og bryte forbindelseslinjene? Uansett hvor mye eller lite Hareide faktisk har lest av Wilhelm Röpke, er det å håpe at han fortsetter å lese. I så fall vil han bli konfrontert med Röpkes langt mer liberale tolkning av den tredje vei, som en retningsviser i politikken.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden