Større med Støre?

Slik kan valgoppslutningen til KrF se ut etter høstens veivalg.

Publisert   Sist oppdatert

Over helgen er det ekstraordinært landsmøte i KrF,  der veien videre for partiet skal avgjøres.

Får Hareide landsmøtet med på å gå i koalisjon med Arbeiderpartiet og Senterpartiet? Alternativet er nye år i en vanskelig opposisjonsrolle, eller forhandlinger om utvidelse av den sittende Solberg-regjeringen. Hareides fremstøt, der han inviterer til en intern strategiprosess, er uvanlig; normalt tas slike veivalg før en går i stortingsvalgkamp, og ikke relativt kort tid etter sist valg.

Partilederens handlemåte fremstår som usedvanlig dristig. Lite tyder på at det var sondert såpass i forkant at han kunne være rimelig sikker på å få partiet med seg på ferden mot venstre. Blir det flertall for venstredreining, blir det så visst ikke med et rimelig enhetlig parti i ryggen. Når det gjelder selve prosessen frem mot landsmøtet, fremstår den i tillegg som temmelig dårlig planlagt – partilederen har vært lite forutseende.

For KrF har opinionsutviklingen vært lite oppløftende, og det ikke vanskelig å se at noe må gjøres. Det er likevel ingen gitt å vite om Hareides strategi vil gi KrF flere velgere ved neste stortingsvalg. Før jeg kort kommenterer utsiktene fremover, skal jeg se litt på partiutviklingen etter andre verdenskrig.

Sett under ett har tendensen for KrF vært negativ, fra å holde seg på i alle fall 8-10 prosent av stortingsmandatene, til nå å ligge på 4-5 prosent. I to perioder har KrF gjort det svært bra, nemlig i de to valgene på 1970-tallet og ved valgene i 1997 og 2001.

Tilbakegangen etter 1997-valget, da Kjell Magne Bondevik dannet sin første regjering sammen med Senterpartiet og Venstre, har vært nokså markant. Velgerflukten var særlig sterk i 2005, etter fire år med Bondeviks andre regjering. Også dette var en mindretallsregjering, men sammen med Høyre og (et veldig lite) Venstre. I perioder (1977-89 og 1997-2001) har KrF vært det største stortingspartiet i sentrum; i andre perioder har Sp vært størst.

Ved valget i 1965 var både Sp og Venstre større enn KrF. På 1950- og 1960-tallet var det riktignok små forskjeller i størrelse sentrumspartiene imellom, inntil Venstre ble splittet på sitt Røros-landsmøte i 1972 og nærmest smuldret bort som stortingsparti for en lang periode. I 2013 lå igjen de tre sentrumspartiene på omtrent samme størrelse, men på et lavere nivå ikke så langt unna sperregrensen.

Ser en på de lange linjene i utviklingen av partibildet her til lands, er noen trekk som er slående. For det første har det skjedd en markant polarisering, i den forstand at større fløypartier har vokst frem både på venstre og høyre side i politikken. Et av disse, nemlig FrP, har til og med vært nest største parti på Stortinget (i den rødgrønne regjeringsperioden 2005-2013).

For det andre legger en merke til at høyresiden har vokst. Riktignok er det et par bølgebevegelser, men samlet har høyresiden langt større mandattyngde i dag enn på 1950-tallet.

For det tredje ser vi en tilsvarende – men mindre markant – tilbakegang for den sosialistiske siden. Ap holder stand som største parti på Stortinget, men er i dag langt unna flertall alene (som partiet hadde ved valgene på 1950-tallet). For det fjerde har den langsiktige trenden også for partiene i sentrum vært tilbakegang, selv om det også her er noen bølgebevegelser. Rundt EF-striden på 1990-tallet var sentrum samlet på samme størrelse som på 1960-tallet.

Gjennom hele perioden som dekkes har det vært tett konkurranse mellom blokkene i politikken, og de som har seiret har typisk gjort det med nokså knapp margin. Knivingen har til og med vært så skarp at valgsystemet flere ganger har spilt en avgjørende rolle for valgresultatet, og da på den måten at blokken med flest mandater – som i kraft av dette danner grunnlag for regjeringen – har fått færre stemmer enn partiene som utgjør mindretallet i opposisjon.

I de første tiårene etter andre verdenskrig var høyresiden fragmentert (fire partier), og venstresiden enhetlig – med ett dominerende parti. I dag er situasjonen nesten snudd om. Fragmenteringen er vel så sterk til venstre. På samme måte som Høyre tidligere ikke kunne komme i posisjon uten å få sentrumspartier med på ferden, må Ap i dag også gjøre innhogg i sentrum for å kunne erobre regjeringsmakt.

Slik sammensetningen av Stortinget er nå, er det KrF som ligger på vippen og kan tippe balansen i retning av venstre eller høyre. Hva vil skje hvis KrF virkelig bytter side?

På kort sikt er svaret enkelt: Det vil på en eller annen måte bli et regjeringsskifte som reflekterer det nye politiske flertallet på Stortinget. Så vil KrF etter all sannsynlighet gå inn i valgkompen i 2021 som del av venstresiden. Vil sidebytte være et grep for å øke tilslutningen til KrF? Det er et spørsmål som det er svært vanskelig å svare på. Noen momenter kan likevel nevnes.

I likhet med mange andre land, har vi som nevnt hatt tett konkurranse mellom blokkene. Det har det vært både før og etter at Sp skiftet side på 1990-tallet, og – siden politikken er dynamisk – er det all grunn til å vente jevn strid mellom blokkene også i 2021. En viktig del er kampen om velgerne som ligger i grenselandet mellom blokkene, og som regjeringsalternativene må gjøre seg lekre overfor. Det at KrF skifter side betyr ikke at kampen er vunnet for venstresiden, for noen av partiets velgere vil utvilsomt ikke bli med på ferden.

Det trenger imidlertid ikke å bety at KrF krymper etter et linjeskift. Det avhenger av om partiet evner å mobilisere nye velgere til erstatning for de som måtte forsvinne, enten fra andre partier på venstresiden eller fra hjemmesittergruppen (særlig velgere som har mislikt at KrF gjennom de siste årene har vært en mer eller mindre aktiv støtte for Solberg-regjeringen). Særlig i Ap er det velgere med KrF som andrepreferanse. Det gir et potensial for økt tilslutning, uten at det dermed er sikkert at partiet har mye å hente her.

Ved hvert valg er det et betydelig innslag av strategisk stemmegivning. Det kommer særlig mindre partier til gode – særlig partier som er viktig del av et regjeringsalternativ, men som står i fare for å havne under sperregrensen. Slik har høyrevelgere hjulpet Venstre og KrF flere ganger, og arbeiderpartivelgere har bidratt til å sikre SV.

Gitt at KrF bytter side, vil eventuell hjelp på valgdagen ikke lenger komme fra Høyre; slike stemmer må eventuelt komme fra Ap. Det er selvsagt vanskelig å si om taktiske stemmer vil være å oppdrive på tilstrekkelig nivå, om det skulle røyne på for KrF ved neste valg. En annen sak er at dette – altså antallet småpartier innen blokkene – kan påvirke det relative størrelsesforholdet mellom Ap og Høyre.

Alt i alt kan det hende KrF blir større med Støre. Det er langt fra opplagt. Og hvis det skjer, kan det paradoksalt nok også føre med seg et svekket Ap og en styrket høyreside.