Kommentar

Hareide tror fortsatt han kan vinne en verden

Bilde: KrF

– og han er villig til å tape sin sjel for å komme dit.

Man trodde aldri at man skulle komme dit: Knut Arild Hareide, norsk politikks hederlige skolegutt – mannen som hadde integritet nok til å beklage oppriktig og ektefølt da han gav asylbarn for høye forhåpninger og var for hovmodig overfor SV – er blitt den som er villig til å gå lengre enn noen andre etter makt.

Hareide, som så ofte har poengtert at verdiene hans har holdt ham fra å takke ja til Erna Solbergs stående invitasjon til regjeringsmakt, kaster nå absolutt alle verdier på båten for å få partiet med seg til venstre.

For i går ble det klart at Hareide har tapt det spillet han selv satte i gang. Fylkesårsmøtene har sagt sitt, og har gitt et blått flertall – enten det er i regjering eller utenfor – dersom delegatene skal velge side. Selv om man skulle justert resultatet i Rogaland til å speile årsmøtet, ville det være blått flertall. Nederlaget er et faktum.

Det finnes ikke noe flertall for Hareides linje i partiet, og det kan ikke konstrueres noe legitimt argument for at det «egentlig» skulle vært annerledes. Prosessen har nemlig favorisert rød side på alle punkter, gjennom måtene delegasjonsstørrelsene fastsettes på. Det ganske knappe blå flertallet oppstår i fylker med langt flere KrF-velgere og KrF-medlemmer, slik at de samlet sett representerer 58 prosent av medlemmene og hele 60 prosent av velgerne.

Hareide har spilt på hjemmebane og med handicap, men likevel tapt. Likevel tyder det meste nå på at Hareide ikke vil ta nederlaget som en mann. I går morges meldte Minerva at flere kilder i partiet frykter at blå delegater skal snu dersom det blir hemmelig valg. I går kveld, da nederlaget var et faktum, sa Hareide følgende til Dagbladet TV:

«Jeg har overhodet ikke gitt opp. Jeg tror det er gode muligheter fortsatt til å få flertallet med meg. Og det er på grunn av den gode argumentasjonen jeg har. Jeg har lagt merke til at blant de delegatene som har vendt om og snudd, så har så og si samtlige gått fra blått til rødt i løpet av denne prosessen.»

Dette ville vært en fin pep-talk til Team Hareide før årsmøtene gjorde sine valg. Nå er valgene tatt, og pep-talken er ikke lenger like fin. For hva ville dette bety? Hvem skal snu fra rødt til blått?

Delegatene representerer dem som har valgt dem

KrFs landsmøte består av 19 fylkesdelegasjoner, en delegasjon hver fra KrFU og KrFK, samt sentralstyre og stortingsrepresentanter. I sentralstyret og blant stortingsrepresentantene er det ikke mange å snu, og det er urealistisk at Hareide lykkes med å snu dem.

KrFU stiller med sitt sentralstyre, syv blå og fem røde. Det speiler matematisk avstemningen på KrFUs landsmøte om spørsmålet. Er det disse ungdomsrepresentantene partilederen skal sende sine folk på, for å hindre at KrFUs landsmøtes vilje kommer til uttrykk?

Alle de øvrige representantene er valgt på grunn av sitt syn på dette spørsmålet, til et ekstraordinært landsmøte som bare omhandler én eneste sak. Hadde de hatt et annet syn, ville noen andre vært valgt i stedet. Dette er ikke representanter som har bedt om velgernes tillit til å utøve sin egen dømmekraft i komplekse og stadig skiftende problemstillinger; det er delegater som er valgt for å overbringe et svar.

Hadde det ikke vært slik, ville ikke årsmøtene undersøkt sekundærpreferansene til de guleste gule, og hadde det ikke vært slik, ville ikke Hilde Frafjord Johnson tatt seg bryet med å melde fra til Buskerud at fylkeslederen måtte telle med når delegasjonene skulle gjøres representative. Av samme grunn kan selvsagt heller ikke fylkeslederne legitimt «snus»; hadde de frontet et annet syn på sine årsmøter, ville delegasjonene vært sammensatt annerledes.

Og hvem vet hvordan disse delegatenes standpunkter kan snus? Vi er i en situasjon der KrF, hvis partiet går inn i regjering, har posisjoner som skal fordeles, verv som skal bekles. Hvilke samtaler er det som føres nå, bak lukkede dører, som ikke ble ført på de åpne landsmøtene?

Faithless electors

Det er derfor et sidespor når spørsmålet om hemmelig avstemning på landsmøtet gjøres til en diskusjon om at de som bytter side, bør være åpne om det. Med unntak for stortingsrepresentantene og sentralstyremedlemmene bør det nemlig ikke være noe sidebytte å være åpen om.

Også mange blå delegater fremstiller det nemlig som om det ville være akseptabelt om delegatene bytter side dersom de bare er åpne om det. På begge sider har det vært understreket at delegatene ikke er valgt med bundet mandat. Men dette er formalisme på tomgang. De fleste som har stemt på KrFs mange fylkesårsmøter, har oppfattet valget som en meningsfull handling – hva gjorde de ellers der ut i de små timer?

Å endre et landsmøteresultat på denne måten kan være ødeleggende for KrF. Mer enn det: Det bør være ødeleggende for KrF, fordi det bringer frem politikkens aller verste sider: Troløshet, smålighet, list, bedrag. Det er et etos der alt er lov og ingenting er hellig, annet enn seier.

Men det er også ødeleggende for landet: Å felle en regjering fordi noen landsmøtedelegater er blitt lurt, lokket, truet eller presset av Hareides folk, er en oppskrift på politisk tillitskrise. I USA er det denne type situasjon man i blant snakker om at kan oppstå ved såkalte «faithless electors» – at de som formelt stemmer over hvem som skal bli president, ikke gjør det de faktiske velgerne i delstatene har sagt at de skal gjøre. Om det endret et resultat, ville det skapt en konstitusjonell krise. Selv om det i mange stater ikke er forbudt å stemme på noe annet enn det man er satt til å gjøre, har det heldigvis ikke hatt avgjørende betydning for et presidentvalg siden 1796, på en tid hvor demokratiet så ganske annerledes ut.

Her i Norge vil krisen ikke være konstitusjonell, men politisk og alvorlig. For en slik politisk synd kommer sjelden alene; den går igjen i både første, andre, tredje og fjerde ledd. I første rekke sender Hareides ambisjon om å endre valgte delegaters stemmegivning et signal til blå fløy: Hanskene er av – vil dere vinne, må dere også prøve å snu delegater. Årsmøtene blir et spill for galleriet.

Ved neste korsvei vet alle på forhånd at reglene er til for å endres underveis, og anstendigheten varer nøyaktig så lenge som den er nyttig av taktiske hensyn. Både Høyre og Arbeiderpartiet vil måtte bite seg merke i dette. I USA har de politiske spillereglene, som for ofte er basert på god vilje og en antagelse om at aktører opptrer rimelig, degradert til en kamp om å hvem som er flinkest til å bryte med alle idealer for sivilisert politisk samkvem uten å bryte lovens bokstav. Kortsiktig politisk nytte – å få gjennom eller stoppe et enkelt vedtak, som der og da fremstilles som historisk og avgjørende – har bidratt til en betydelig svekkelse av det som faktisk er historisk og avgjørende, nemlig de politiske institusjonene selv.

Vend om!

For den som er fanget i det politiske spillets boble, er det ofte vanskelig å se hva som skjer når politisk maktkamp fører deg et skritt av gangen vekk fra den smale sti. Det er kanskje umulig ikke å gå over et eller annet lite lik hvis man skal delta i politiske maktkamper; og når du så har gjort det noen ganger, og seieren akkurat synes å glippe, da er duvillige til å ta det siste skrittet som fører deg definitivt inn på den brede vei.

Det er der vi er nå: Knut Arild Hareide og hans nærmeste støttespillere har satset så mye på dette prosjektet, og er så langt inne i sitt eget spill, at den politiske etikken viskes ut der de skrider frem. Sa jeg at det var viktig at landsmøtet var representativt? Jeg mente at det var viktig at de hørte på mine gode argumenter? Sa jeg at vi skulle ha en ryddig prosess? Du må ha hørt feil, jeg mente at i krig og kjærlighet er alle ting tillatt.

Det er vanskelig å se hvordan partiet kan gå i regjering med Arbeiderpartiet selv om Hareide skulle lykkes med sin delegatsnuing. Derimot er det lett å se hvordan partiet kan slites ikke bare i to, men regelrett i fillebiter.

Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før, Knut Arild! Jeg savner den Knut Arild Hareide som skrev brev til SV for å beklage seg for noe andre politikere gjør morgen, middag og kvelds. Jeg vet ikke hvor denne nye kom fra, som er villig til å bryte alle spilleregler for å presse frem seier.

Ikke minst for en partileder som er opptatt av verdier, vil det være et paradoks om han i forsøket på å vinne all verden ender med å tape sin sjel.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden