Kommentar

Hareides kupp

Konsekvensene av retningsvalget KrF står foran, er enorme for partiet. Men Knut Arild Hareides strategi synes helt usedvanlig dårlig forankret.

Sent forrige uke begynte ryktene å svirre blant politiske journalister om Knut Arild Hareides nye bok: KrF går til Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet. Men det var usedvanlig vanskelig å få ryktene bekreftet – få i partiet visste noe særlig.

Mandag kom fasit, i form av Hareides bok. På en unødig langtekkelig, indirekte og implisitt måte gir den svaret: Hareide vil til venstre. Det er ikke helt uvanlig i politikken at partiledere holder kortene tett til brystet. Men det er uvanlig og oppsiktsvekkende at dramatiske linjeskift av historiske dimensjoner kommer uten noen forutgående prosess i partiet.

Hareides kupp

Og det er altså historisk, det Hareide nå gjør – eller prøver å gjøre. Kristelig Folkeparti har søkt regjeringssamarbeid på borgerlig side i mer enn fem tiår – og har aldri samarbeidet mot venstre. Skulle han lykkes, vil KrF bindes til denne masten i tiår fremover – hvis partiet overlever så lenge.

Tre forhold gjør dette dramatiske politiske sidebyttet uvanlig: For det første ligger ingen bred prosess i partiet til grunn for beslutningen. Frem til nylig har partiet snarere diskutert om man skal gå med i dagens regjering. Bare en liten gruppe av stort sett ikke-folkevalgte rådgivere synes å ha vært med, som Hilde Frafjord Johnson, som i et ikke helt tilfeldig timet innlegg i Vårt Land tirsdag presterer å trekke en linje fra etnisk hat i Sør-Sudan til Erna Solberg.

For det andre synes linjeskiftet heller ikke å være basert på noen grundig politisk eller ideologisk analyse. Som Morten Myksvoll skrev i Bergens Tidende i går, bærer Hareides bok preg av å være et kart på jakt etter terreng, en konklusjon på jakt etter argumenter: Karikerte og misforståtte beskrivelser av den gryende liberale fare på høyresiden brukes som påskudd for en beslutning som allerede er fattet. Den spesielle forståelsen for KrFs særstandpunkter i dagens regjering, som gjør at Høyre-statsråder er villige til å stå på upopulære barrikader og kjempe for eksempel for reservasjonsrett, er nedtonet.

Til alt overmål skjer dette mens 65 prosent av KrFs velgere i en meningsmåling denne måneden mente Erna Solberg er best skikket til å være statsminister. Bare 18 prosent mener Støre er best skikket. Det har i utgangspunktet heller ikke i stortingsgruppen eksistert noen klar støtte til en slik reorientering. Men Hareides initiativ kommer på et tidspunkt hvor motstanden ikke er godt organisert, og ikke har noen åpenbar frontfigur som kan utfordre ham.

Det minner om et aldri så lite kupp.

Avstanden til FrP

Til grunn for dette kuppet ligger en verdianalyse og en strategisk analyse. Verdianalysen går på at FrP står for politiske verdier som er så fjernt fra KrF at samarbeid er umulig. Den strategiske sier at selv om KrFs nåværende velgere er borgerlige, finnes mange potensielle velgere i sentrum og til venstre. Men ingen av disse to analysene overbeviser helt.

I fem år har KrF altså støttet en regjering der Fremskrittspartiet er med, og fått gjennomslag i mange for partiet viktige saker. Det praktiske samarbeidet har i hovedsak fungert akseptabelt. Hvis man blir skitten på hendene av dette samarbeide, har KrF alt skitnet dem til. Og det virker merkelig å skulle toe sine hender akkurat nå.

Joda, Knut Arild Hareide har i likhet med de fleste i partiet reagert kraftig på flere utspill fra FrP. Sylvi Listhaug beskyldte ham for å sleike imamer opp etter ryggen, og Per Sandberg mente KrF hadde ansvar for at folk ble rekruttert til terrorisme. Men nå er både Listhaug og Sandberg ute av regjeringen. Hvis dette var en barriere for borgerlig samarbeid, burde den være mindre nå, ikke større. Og hvis KrF gikk inn i regjeringen, ville landet endelig ha en flertallsregjering. Da ville også FrPs til tider uregjerlige stortingsgruppe miste makt.

KrF liker å trekke frem uenigheten om asylpolitikken som et område som viser verdiforskjellen mellom partiene. Men etter at Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg la frem sine forslag om omlegging av asylpolitikken tidligere denne måneden, synes det klart at et paradigmeskifte er på vei uansett hvilken side KrF samarbeider til. Hvis en mer liberal asylpolitikk var et mål, ville et politisk sideskifte gitt langt mer mening for KrF for et par år siden enn det gjør i dag.

Bondeviks sigar

Flere av strategene i KrF som ønsker samarbeid mot venstre, drømmer om de blokkuavhengige velmaktsdagene på slutten av 90-tallet. I deres fortelling fantes det en marked av sentrum-venstre-velgere som kunne vinnes på kontantstøtte, verdikommisjoner, bistandspenger og en partileder som lot seg avbilde med sigar. (Det siste var rett nok lettere før Dagfinn Høybråten ble helseminister.)

Disse velgerne forsvant så – slik går analysen – først gjennom Bondevik II-regjeringen, fordi man ble klistret til høyresiden, skatteletter, kutt – og, senere, til FrP.

Men denne analysen er et fantasifoster. KrFs gode valg i 1997 og 2001 skyldtes i stor grad ekstraordinære begivenheter som i mindre grad handlet om partiet selv. Fra valget i 1993, dominert av EF-saken, til 1997 gikk Senterpartiet ned fra spektakulære 16,7 prosent til 7,9 prosent. Et sted måtte velgerne lande, og Høyre lå nede for telling, mens Thorbjørn Jagland var opptatt med å rote seg inn i sine skjebnesvangre 36,9 prosent. KrF var partiet som i størst grad nøt godt av Senterpartiets fall tilbake til normalt leie – og vi fikk Bondevik I-regjeringen.

I 2001 var KrF heldig igjen. Partiet gikk rett nok litt tilbake – men fallet ble begrenset av at Arbeiderpartiet hadde grepet makten på et taktisk lite klokt tidspunkt, halvannet år før valget. Stoltenberg I-regjeringen gjennomførte mye som var fornuftig, men som var upopulært og dårlig forankret i partiet. Partiet raste fra 35,0 til 24,3 prosent. KrF plukket opp viktige stemmer herfra. Senterpartiet hadde sittet i regjering sammen med KrF i perioden, og maktet ikke å vinne tilbake velgere derfra.

Men unntakssituasjonen som oppstod rundt EF-avstemningen i 1994, finnes ikke lenger. Kontantstøtten kommer ikke til å bli en valgkampvinner igjen. Det finnes sikkert et marked i sentrum og til venstre for et parti som vil ha mer til bistand. Men det markedet er mettet for lengst av andre partier. Det er bare på borgerlig side KrF kan skille seg ut som partiet for internasjonal solidaritet. Det eneste unike med KrF på venstresiden ville måtte være en kristenkonservatisme Hareide selv neppe ønsker, og som uansett neppe kan tiltrekke seg veldig mange velgere.

Alvor

Det er slutt på sigaren for denne gang.

KrF balanserer allerede på sperregrensen, og kjemper med tunge demografiske trender i et sekularisert samfunn. I en slik situasjon er det kanskje forståelig at mange vil akseptere at man spiller høyt.

Hareide selv fremstår som selvsikker nok til at han kommenterte KrFUs vedtak om å gå inn for regjeringssamarbeid med dagens regjering på en temmelig arrogant måte: «Jeg registrerer at det er uenighet, men en sterk vilje til å søke regjeringsmakt.» Han kunne like gjerne sagt: «Jeg tolker deres støtte til samarbeid med Erna som en støtte til mitt forslag om å samarbeide med Jonas.» Det høres ut som en partileder som ikke frykter noen opposisjon av betydning mot sitt kupp.

Men utenfra ser Hareides strategi ut til å ta partiet fra en situasjon der man fortsatt kan kjempe seg over sperregrensen, fortsatt kan bygge sten på sten for å utvikle partiet, til en situasjon der man svært raskt kan bli fullstendig utradert. Da finnes knapt noen vei tilbake for KrF.

De første meningsmålingene etter signalene fra Hareide er allerede illevarslende. Det kan se ut som venstresideforkjemperne rundt Hareide er i den situasjonen at de ikke ønsker de velgerne de har, mens de velgerne de ønsker, ikke vil ha KrF. Hvis det er tilfelle, kunne problemet saktens løses på en smidigere måte ved at et par av dem meldte overgang til Arbeiderpartiet.

En partileder som trår feil, kan ødelegge mye. I KrFs tilfelle kan et feilgrep i dagens situasjon være uopprettelig. Hareide spiller høyt, med partiets liv som innsats.

Internt i partiet vil det også være sjansespill å utfordre Hareides linje åpent. Slik situasjonen utvikler seg, spørs det likevel om det er en risiko som snart kan være verdt det.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden