Harry Potter som brikke i identitetspolitisk storspill

J.K. Rowling får gjennomgå for manglende homofile og fargede karakterer. Hva gjør vi når identitetspolitikken inntar fiksjonen?

Publisert   Sist oppdatert

J.K. Rowling og trollmannsuniverset hennes er i hardt vær for tida etter filmatiseringen av den siste filmen, Fabeldyr og hvor de er å finne. Grunnen er manglende homofile (og fargede) karakterer, og castingen av en anklaget konemishandler.

Men egentlig må vi lenger tilbake i tid enn de siste par måneder, hvor det mørke fan-nettet har gått amok. Det har i lenger tid vært murring rundt karakterene i Harry Potter-universet i de mest ivrige fansirkler og nettfora.

Det hele begynte med at J.K. Rowling etter utgivelsen av den siste Harry Potter-boka, som satte punktum for videre bøker, involverte seg i fansider som fortsatte historien. Som regel får store fantasy-serier horder av ihuga fans som spinner videre på historien, såkalte «fan fictions», og som funderer over de uløste gåtene og spørsmålene i serien eller universet.

Nå og da får disse fanhistoriene morsomme utfall, som for eksempel Fifty Shades of Grey, som egentlig begynte som fan fiction til tenåringsvampyrbøkene Twilight. Hva forfatteren Stephanie Meyer synes om at fantaseringen om forholdet mellom vampyren Edward og mennesket Bella ble til vårt tiårs største husmorpornosuksess, vites ikke. Sannsynligvis bryr hun seg ikke så mye om det.

Mange forfattere misliker sterkt at historiene de har skapt, lever sine liv videre uten sin skaper, og ønsker å gjenvinne kontroll. Et kjent eksempel fra verdenslitteraturen, som jeg personlig er svært takknemlig for, er alle de falske oppfølgerne som kom etter at Miguel de Cervantes utga sitt mesterverk Don Quijote.

Fortvilet over alle røverhistoriene, attpåtil utgitt under hans navn, fant Cervantes ut at den eneste måten han kunne gjenvinne kontrollen over skaperverket, var å skrive sin egen, offisielle oppfølger. Her passer han forståelig nok på å la den tapre lavadelsmannen sovne ugjenkallelig inn og slik sette et definitivt punktum for videre eventyr.

J.K. Rowling er en nyere forfatter som har virket uvanlig lite interessert i å gi slipp på sitt store skaperverk – den magiske verden i Harry Potter-bøkene. På nettsiden Pottermore har fans kunnet boltre seg i bakgrunnshistoriene til karakterene, og til og med på Twitter har det stadig vekk kommet små informasjonsdrypp til fans, enten på direkte spørsmål, eller uoppfordret.

Etter Humlesnurr-avklaringen ventet mange fans på flere liknende avklaringer – forgjeves.

Den kanskje mest berømte oppklaringen, om man kan kalle det det, var tweeten om at Albus Humlesnurr er homofil. «Egentlig» homofil, vil mange si, for det kommer ikke fram i bøkene at han er det.

Men det er heller ikke noe i bøkene som tyder på at han er heterofil, så det er ikke noe «egentlig» her. Humlesnurr har ingen kjærlighetsrelasjoner i bøkene, og som rektor ved Galtvort er det heller ikke relevant for karakteren hans. Og her er det ikke jeg som mener at det ikke er relevant, men forfatteren selv, som gjennom sju bøker ikke har funnet noen grunn til å gi Humlesnurr noen kjærlighetshistorie.

Derfor synes jeg det er problematisk at Rowling deler dette i ettertid. Hva ønsker hun å oppnå med det? Ønsker hun at vi skal lese Humlesnurr annerledes? Forventer hun at leserne også må lese hennes Twitter-tråder for å fullt ut kunne forstå karakterene vi møter i bøkene? Dette bryter med helt grunnleggende prinsipper i litteraturvitenskapen om at et fiktivt verk er selvstendig og meningsfullt aleine.

Jeg har selvfølgelig ingen problemer med at Humlesnurr er homofil. Problemet er at den informasjonen kommer utenom verket. Hadde det derimot stått i for eksempel Dødstalismanene at Humlesnurr og Grindelwald hadde et kjærlighetsforhold, eller at Humlesnurr var forelsket i ham, synes jeg det hadde vært forfriskende i en serie som sjanger- og historiemessig er svært tradisjonell.

Hvorfor Rowling har delt denne informasjonen utenom bøkene, veit jeg ikke. Men hun har blitt hyllet for uttalelsen, og mange skeive har uttrykt stor glede og takknemlighet for avklaringen. Problemet er kanskje at hun har blitt gjort til forsvarer av marginaliserte grupper uten at hun egentlig har ønsket å stå i den kampen.

Hun har blitt inspirert av gamle indianske historier og legender, noe som ikke har blitt tatt godt imot.

Etter Humlesnurr-avklaringen ventet mange fans på flere liknende avklaringer – forgjeves. Det har for eksempel vært stor skuffelse knyttet til bakgrunnsinformasjonen om Remus Lupus, som viser seg å ikke være homofil, til tross for at mange fans trodde det. Grunnen til at de har trodd det skal være en annen av Rowlings uttalelser om at hun brukte Lupus’ varulvisme som en metafor på stigmaet knyttet til HIV og AIDS. Og HIV er som kjent mest utbredt blant homofile menn. Denne konklusjonen og kritikken er egentlig ganske pussig, ettersom Lupus i bøkene gifter seg med ei dame og får barn.

Rowling har i sitt forsøk på å ha kontroll over Potter-universet skapt store problemer for seg selv, problemer som har vist seg å vokse i takt med identitetspolitikkens utbredelse. Kritikken tok en annen retning med spin-off-filmene Fabeldyr og hvor de er å finne. I forbindelse med disse, hvor Rowling står for manuset, har hun utvidet trollmannsuniverset på Pottermore med USA, og har skrevet flere lange utredninger om magiens historie i Nord-Amerika.

Problemet er at hun har blitt inspirert av gamle indianske historier og legender, noe som ikke har blitt tatt godt imot. «Stereotypisk» og kulturell appropriasjon er dommen fra den harde fansen.

Men det virkelige raseriet ble utløst av portretteringen av Albus Humlesnurr, som i den siste filmen ikke spilles eksplisitt skeiv. Hvordan man spiller noen eksplisitt skeiv på en ordentlig måte, veit ikke jeg. Den eneste måten man egentlig kan vise en seksuell legning på, er ved å gi karakteren et kjærlighetsforhold.

At filmskaperne ikke har valgt å la Grindelwald og Humlesnurr ha et forhold i filmen, på tross av Rowlings tweets om at Humlesnurr var forelska i ham, har gjort folk rasende. Ettersom det er andre kjærlighetsrelasjoner i filmen, fremstår det som et bevisst valg fra filmskaperne. Og nå har altså Rowling møtt sine egne tweets i døra, eller rettere sagt på Twitter, fra skuffede fans som gjentatte ganger har spurt henne om hvorfor hun ikke har insistert på at Humlesnurr er homofil, og hvorfor hun ikke skjønner fansens følelser.

Egentlig har jeg fått forståelse for at mange i dag er skuffet over at filmatiseringen ble annerledes, tatt i betraktning hvor glade de var for å få vite om Humlesnurrs legning.

I mangelen på svar har flere og flere deler av bøkene blitt angrepet. Jeg nevnte kritikken om kulturell appropriasjon, og i tillegg kommer den kanskje mer berettigede kritikken av manglende etnisk og seksuelt mangfold. Det er svært få karakterer i Harry Potter-bøkene eksplisitt beskrives som ikke-etnisk britiske. De «avsløres» egentlig av navnene mer enn beskrivelser. Men de få karakterene som har en annen bakgrunn, blir i dag angrepet som stereotypiske framstillinger. Cho Chang beskrives visstnok som nok en underdanig asiatisk kvinne, som kun er et kjærlighetsobjekt en liten stund, før hun er uinteressant.

Liknende kritikk har kommet av avsløringen i den siste Fabeldyr-filmen, om at Voldemorts slange Nagini egentlig er en sør-koreansk dame under en type forbannelse. Nok en stereotypisk framstilling – Nagini er en forbannet karakter som tilslutt blir en slange og slave for Voldemort (som han «melker» for å få gift), eller som noen har uttrykt det: a pet of a white man.

Denne tweeten oppsummerer store deler av problemet:

@jk_rowling listen Joanne, we get it, you didn't include enough representation when you wrote the books. But suddenly making Nagini into a Korean woman is garbage.

Representation as an afterthought for more woke points is not good representation. https://t.co/UIrR7yiKQD

— Jen Moulton 🤦 (@J_A_Moulton) September 26, 2018