Kultur

Harry Potter som brikke i identitetspolitisk storspill

J.K. Rowling er en nyere forfatter som har virket uvanlig lite interessert i å gi slipp på sitt store skaperverk, skriver Vilde Aurora Eriksen.

Bilde: Pexels

J.K. Rowling får gjennomgå for manglende homofile og fargede karakterer. Hva gjør vi når identitetspolitikken inntar fiksjonen?

J.K. Rowling og trollmannsuniverset hennes er i hardt vær for tida etter filmatiseringen av den siste filmen, Fabeldyr og hvor de er å finne. Grunnen er manglende homofile (og fargede) karakterer, og castingen av en anklaget konemishandler.

Men egentlig må vi lenger tilbake i tid enn de siste par måneder, hvor det mørke fan-nettet har gått amok. Det har i lenger tid vært murring rundt karakterene i Harry Potter-universet i de mest ivrige fansirkler og nettfora.

Det hele begynte med at J.K. Rowling etter utgivelsen av den siste Harry Potter-boka, som satte punktum for videre bøker, involverte seg i fansider som fortsatte historien. Som regel får store fantasy-serier horder av ihuga fans som spinner videre på historien, såkalte «fan fictions», og som funderer over de uløste gåtene og spørsmålene i serien eller universet.

Nå og da får disse fanhistoriene morsomme utfall, som for eksempel Fifty Shades of Grey, som egentlig begynte som fan fiction til tenåringsvampyrbøkene Twilight. Hva forfatteren Stephanie Meyer synes om at fantaseringen om forholdet mellom vampyren Edward og mennesket Bella ble til vårt tiårs største husmorpornosuksess, vites ikke. Sannsynligvis bryr hun seg ikke så mye om det.

Mange forfattere misliker sterkt at historiene de har skapt, lever sine liv videre uten sin skaper, og ønsker å gjenvinne kontroll. Et kjent eksempel fra verdenslitteraturen, som jeg personlig er svært takknemlig for, er alle de falske oppfølgerne som kom etter at Miguel de Cervantes utga sitt mesterverk Don Quijote.

Fortvilet over alle røverhistoriene, attpåtil utgitt under hans navn, fant Cervantes ut at den eneste måten han kunne gjenvinne kontrollen over skaperverket, var å skrive sin egen, offisielle oppfølger. Her passer han forståelig nok på å la den tapre lavadelsmannen sovne ugjenkallelig inn og slik sette et definitivt punktum for videre eventyr.

J.K. Rowling er en nyere forfatter som har virket uvanlig lite interessert i å gi slipp på sitt store skaperverk – den magiske verden i Harry Potter-bøkene. På nettsiden Pottermore har fans kunnet boltre seg i bakgrunnshistoriene til karakterene, og til og med på Twitter har det stadig vekk kommet små informasjonsdrypp til fans, enten på direkte spørsmål, eller uoppfordret.

Etter Humlesnurr-avklaringen ventet mange fans på flere liknende avklaringer – forgjeves.

Den kanskje mest berømte oppklaringen, om man kan kalle det det, var tweeten om at Albus Humlesnurr er homofil. «Egentlig» homofil, vil mange si, for det kommer ikke fram i bøkene at han er det.

Men det er heller ikke noe i bøkene som tyder på at han er heterofil, så det er ikke noe «egentlig» her. Humlesnurr har ingen kjærlighetsrelasjoner i bøkene, og som rektor ved Galtvort er det heller ikke relevant for karakteren hans. Og her er det ikke jeg som mener at det ikke er relevant, men forfatteren selv, som gjennom sju bøker ikke har funnet noen grunn til å gi Humlesnurr noen kjærlighetshistorie.

Derfor synes jeg det er problematisk at Rowling deler dette i ettertid. Hva ønsker hun å oppnå med det? Ønsker hun at vi skal lese Humlesnurr annerledes? Forventer hun at leserne også må lese hennes Twitter-tråder for å fullt ut kunne forstå karakterene vi møter i bøkene? Dette bryter med helt grunnleggende prinsipper i litteraturvitenskapen om at et fiktivt verk er selvstendig og meningsfullt aleine.

Jeg har selvfølgelig ingen problemer med at Humlesnurr er homofil. Problemet er at den informasjonen kommer utenom verket. Hadde det derimot stått i for eksempel Dødstalismanene at Humlesnurr og Grindelwald hadde et kjærlighetsforhold, eller at Humlesnurr var forelsket i ham, synes jeg det hadde vært forfriskende i en serie som sjanger- og historiemessig er svært tradisjonell.

Hvorfor Rowling har delt denne informasjonen utenom bøkene, veit jeg ikke. Men hun har blitt hyllet for uttalelsen, og mange skeive har uttrykt stor glede og takknemlighet for avklaringen. Problemet er kanskje at hun har blitt gjort til forsvarer av marginaliserte grupper uten at hun egentlig har ønsket å stå i den kampen.

Hun har blitt inspirert av gamle indianske historier og legender, noe som ikke har blitt tatt godt imot.

Etter Humlesnurr-avklaringen ventet mange fans på flere liknende avklaringer – forgjeves. Det har for eksempel vært stor skuffelse knyttet til bakgrunnsinformasjonen om Remus Lupus, som viser seg å ikke være homofil, til tross for at mange fans trodde det. Grunnen til at de har trodd det skal være en annen av Rowlings uttalelser om at hun brukte Lupus’ varulvisme som en metafor på stigmaet knyttet til HIV og AIDS. Og HIV er som kjent mest utbredt blant homofile menn. Denne konklusjonen og kritikken er egentlig ganske pussig, ettersom Lupus i bøkene gifter seg med ei dame og får barn.

Rowling har i sitt forsøk på å ha kontroll over Potter-universet skapt store problemer for seg selv, problemer som har vist seg å vokse i takt med identitetspolitikkens utbredelse. Kritikken tok en annen retning med spin-off-filmene Fabeldyr og hvor de er å finne. I forbindelse med disse, hvor Rowling står for manuset, har hun utvidet trollmannsuniverset på Pottermore med USA, og har skrevet flere lange utredninger om magiens historie i Nord-Amerika.

Problemet er at hun har blitt inspirert av gamle indianske historier og legender, noe som ikke har blitt tatt godt imot. «Stereotypisk» og kulturell appropriasjon er dommen fra den harde fansen.

Men det virkelige raseriet ble utløst av portretteringen av Albus Humlesnurr, som i den siste filmen ikke spilles eksplisitt skeiv. Hvordan man spiller noen eksplisitt skeiv på en ordentlig måte, veit ikke jeg. Den eneste måten man egentlig kan vise en seksuell legning på, er ved å gi karakteren et kjærlighetsforhold.

At filmskaperne ikke har valgt å la Grindelwald og Humlesnurr ha et forhold i filmen, på tross av Rowlings tweets om at Humlesnurr var forelska i ham, har gjort folk rasende. Ettersom det er andre kjærlighetsrelasjoner i filmen, fremstår det som et bevisst valg fra filmskaperne. Og nå har altså Rowling møtt sine egne tweets i døra, eller rettere sagt på Twitter, fra skuffede fans som gjentatte ganger har spurt henne om hvorfor hun ikke har insistert på at Humlesnurr er homofil, og hvorfor hun ikke skjønner fansens følelser.

Egentlig har jeg fått forståelse for at mange i dag er skuffet over at filmatiseringen ble annerledes, tatt i betraktning hvor glade de var for å få vite om Humlesnurrs legning.

I mangelen på svar har flere og flere deler av bøkene blitt angrepet. Jeg nevnte kritikken om kulturell appropriasjon, og i tillegg kommer den kanskje mer berettigede kritikken av manglende etnisk og seksuelt mangfold. Det er svært få karakterer i Harry Potter-bøkene eksplisitt beskrives som ikke-etnisk britiske. De «avsløres» egentlig av navnene mer enn beskrivelser. Men de få karakterene som har en annen bakgrunn, blir i dag angrepet som stereotypiske framstillinger. Cho Chang beskrives visstnok som nok en underdanig asiatisk kvinne, som kun er et kjærlighetsobjekt en liten stund, før hun er uinteressant.

Liknende kritikk har kommet av avsløringen i den siste Fabeldyr-filmen, om at Voldemorts slange Nagini egentlig er en sør-koreansk dame under en type forbannelse. Nok en stereotypisk framstilling – Nagini er en forbannet karakter som tilslutt blir en slange og slave for Voldemort (som han «melker» for å få gift), eller som noen har uttrykt det: a pet of a white man.

Denne tweeten oppsummerer store deler av problemet:

Egentlig har jeg fått forståelse for at mange i dag er skuffet over at filmatiseringen ble annerledes, tatt i betraktning hvor glade de var for å få vite om Humlesnurrs legning. I tillegg kommer rollen Harry Potter-bøkene har spilt for dem, som jeg personlig kan relatere meg til. Mange av brukerne av Pottermore, Hypable og andre fansteder, uttrykker en enorm kjærlighet for serien, som ofte har vært et tilfluktssted gjennom en barndom og ungdomstid preget av utenforskap og ensomhet.

Fantastisk litteratur handler som hovedtrekk om utenforskap; misforståtte mennesker med spesielle evner og et stort mangfold av typer. Selv om det høres slemt ut, er det ikke til å stikke under en stol at mange fantasy-fans er litt rare på sin måte, meg selv inkludert. Det er lett å se dem for seg som ensomme barn som har lengtet etter å få et brev fra Galtvort.

Og så begynner universet du trodde representerte deg å svikte. For det er det det handler om: et savn etter representasjon. Flere av artiklene jeg har lest uttrykker et stort ønske om å kunne se kjærlighet mellom to damer på film eller i ei bok på en naturlig, fin måte uten å gjøre et poeng ut av at dette er noe spesielt. Og jeg forstår det ønsket så godt.

Men hvordan skal vi forholde oss til identitetspolitikk, eller fokuset på representasjon, i fiksjon? På en side skal fiksjonen i en mimetisk tradisjon gjenspeile virkeligheten. Da er det naturlig at det er mangfold. På den andre siden er ikke fantasy en mimetisk sjanger. Den prøver egentlig å fjerne seg så langt fra virkelighet som man kommer.

I tillegg er hele premisset for fiksjon at det stedet fiksjonen utspiller seg er hos leseren – det er der mening skapes og ord blir til bilder. Forestillingsevnen hos leseren er det fiksjonen avhenger av.

Med mindre det legges tydelige føringer fra forfatteren på hvordan noe ser ut eller skal være, står mottakeren fritt til selv å lage de bildene hen vil. Veldig ofte baserer vi de bildene på noe vi allerede kjenner til: skolegården i en bok ser fort helt lik ut som den du selv oppholdt deg i, huset i boka kanskje likt et hus i din nære omgangskrets. Dette skjer helt automatisk.

Å la en svart skuespiller portrettere Hermine bryter på ingen måte med bøkene, da beskrivelsene av henne overlater til leseren å se henne for seg – med den hudfargen de vil.

I denne sammenheng er det da ikke rart at de fleste karakterene i Harry Potter-bøkene portretteres som hvite i filmene. MEN: det står aldri nevnt i bøkene at de er hvite, heller ikke om de er svarte eller asiatiske. Noen karakteristikker røper naturlig nok etnisitet, som blå øyne, men dem er det ikke så mange av. Det er min oppfatning at de fleste i Harry Potter-bøkene like gjerne kan være svarte som hvite.

Et eksempel er Hermine. Hun beskrives med brusete brunt hår, brune øyne og fregner. Det vakte store reaksjoner, positive og negative, da teateroppsetningen av stykket The Cursed Child portretterte en svart Hermine. Rowling personlig omfavnet dette. Å la en svart skuespiller portrettere Hermine bryter på ingen måte med bøkene, da beskrivelsene av henne overlater til leseren å se henne for seg – med den hudfargen de vil.

Et annet problem med den nå så omtalte Fabeldyr-filmen er at Johnny Depp spiller Gellert Grindelwald. Dette ble spilt inn allerede før #metoo-bevegelsen begynte i fjor høst. I ettertid er flere skuespillere blitt fjernet fra produksjoner på grunn av gamle og ikke fullt så gamle synder.

Depp er anklaget for å ved flere anledninger ha utøvd vold mot ekskona, som også har anmeldt misbruket. De er blitt enige og saken er rettslig avsluttet, men Depp på ingen måte renvasket. Å ha en konemishandler med i Fabeldyr-filmen faller på ingen måte i god jord hos fansen, som er rasende over at Rowling ikke bare ikke har stoppet det, men i tillegg offentlig støttet Depp.

Det store problemet med identitetspolitikken er at gruppetenkingen innskrenker menneskeverdet.

Det er et element til ved denne saken som er interessant, og jeg mener avslører noe farlig i den bevegelsen man ser. For mange som har engasjert seg i saken er det et forhold som gjør misbruket ekstra alvorlig: Depps ekskone Amber Heard er bifil, og bifile er ekstra utsatt for vold i nære relasjoner.

Her skurrer det for meg. Ikke fordi det at Heard er bifil gjør at hun fortjener bank, men fordi det at hun er et menneske tilsier at hun ikke fortjener det. Eller sagt på en annen måte: det er ikke ille å slå noen fordi de er bifile, det er ille å slå noen fordi de er mennesker.

Det store problemet med identitetspolitikken er at gruppetenkingen innskrenker menneskeverdet. Man skal ikke ha noen ekstra beskyttelse i form av egenskaper som gjøre deg annerledes på en eller annen måte. Beskyttelsen ethvert menneske fortjener og skal ha, bør begrunnes med den verdigheten de har i å være et menneske.

Kan man fortsatt like noe som ikke følger de samme prinsippene man selv temmelig høylytt forfekter?

I det det sies at det er ekstra ille at Heard er blitt slått fordi hun er bifil, sier man at det er mindre alvorlig og synd på ofre for vold som tilhører majoriteten. En slik tankegang blir i lengden ekstremt farlig.

Jeg kunne hatt forståelse for reaksjonene – blant annet fordi Rowling har brutt en gyllen regel ved å insistere på å beholde kontrollen over universet utenfor verket – hadde de ikke vært så totalt ute av proporsjon. For ikke å nevne urimelige.

Man kan ikke instruere en forfatter i hvordan hen skal skrive bøkene sine. Det er absurd at man i det hele tatt prøver og tror man har rett til det, selv om man er fan.

Det videre spørsmålet for flere i fanskaren, er om de skal fortsette å være det. Fans, altså. For kan man fortsatt like noe som ikke følger de samme prinsippene man selv temmelig høylytt forfekter?

Det er spørsmålet mange har stilt i diskusjonsfora, og det er et betimelig et. Verden kommer til å bli et lite morsomt sted når man ikke kan sette pris på kunst som kommer fra en med som har andre meninger enn en selv. Og det er jo dette vi begynner å se eksempler på.

Men som et innlegg på Hypable konkluderer med, er det faktisk mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Artikkelforfatteren vil fortsatt elske Harry Potter, selv om hun aldri igjen kan respektere J.K. Rowling.

At dette er en avgjørelse det har tatt henne måneder med desperat grubling å komme fram til er i seg selv urovekkende, men jeg håper allikevel flere vil følge eksempelet: du kan like noe uten å like alt. Det er forskjell på å barbere seg og kappe av seg huet.

Eller kanskje den viktigste leksa av alle: vi trenger ikke alltid ta alt så alvorlig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden