Politikk

Hasj, ungdom og politisk politi

Spørsmålet er i bunn og grunn enkelt: Ville det vært bedre for samfunnet alt i alt om cannabis ble lovlig produsert i drivhus av registrerte bønder, kvalitetskontrollert, merket og skattlagt, for deretter å bli solgt på polet til voksne mennesker som kan fremvise legitimasjon?

Spørsmålet er i bunn og grunn enkelt: Ville det vært bedre for samfunnet alt i alt om cannabis ble lovlig produsert i drivhus av registrerte bønder, kvalitetskontrollert, merket og skattlagt, for deretter å bli solgt på polet til voksne mennesker som kan fremvise legitimasjon? 

Dessverre vil det ta ytterligere tid før vi kan diskutere svaret med innestemme, men det går i det minste riktig vei.

Første gang jeg skrev for Minerva skrev jeg om den rådende forståelsen av narkotikaproblemet i norsk politikk, samt forskningen som har vist oss at denne er feil. Den gangen kalte jeg den rådende forståelsen for “konsensussynet.” Nå har konsensusen begynt å rakne, og vi kan kalle det gamle synet for det “nulltolerante.” Slik de nulltolerante ser det, er selv “lette” stoffer “egentlig” svært farlige, både direkte og ved at de skubber brukeren videre til heroin. Det er best bare å snakke om én, monolittisk “narkotika.” Og siden narkotikabruk er sosialt smittsomt og kan bre om seg som ild i tørt gress, trengs det nulltoleranse mot bruk og brukere, og konsekvente, tydelige signaler til ungdommen. Å stille spørsmålstegn ved politikken er i seg selv moralsk tvilsomt – et ubetenksomt og skadelig signal som svekker samfunnets klare front.

Stortingsdebattene på området handlet først og fremst om å bekrefte riktige holdninger

I et slikt politisk klima har den enkelte politiker hatt liten grunn til å bruke sin knappe tid til å bli informert. Stortingsdebattene på området handlet først og fremst om å bekrefte riktige holdninger, mens “kunnskap og argument som ikkje støtter den rådande politikken [ble] avfeid eller oversett.” De nulltolerante jobbet utifra et stadig mer utdatert kart over virkeligheten, og det var lite vilje til å høre noe nytt. Da Ragnar Hauge, som ledet Statens Institutt for Rusmiddelforskning (SIRUS) på åttitallet, stilte spørsmålstegn ved deler av forbudspolitikken, var det like før han mistet både jobb og bevilgninger.

Dette bildet har nå endret seg. En stadig bedre dokumentert og bredere kjent kunnskap har dannet grunnlaget for en ny “reguleringsbevegelse” som – på cannabisfeltet – ofte ønsker en regulert, skattlagt lovlig cannabis, gjerne omsatt innenfor en vinmonopolordning. De nulltolerante møter stadig kraftigere motbør når de gjentar gamle “sannheter” i offentligheten, og de opplever denne motbøren som dypt skremmende og uansvarlig. Den siste tidens bruduljer kan slik sett sees som en respons på reguleringsbevegelsens voksende styrke, et halvpanisk og kavete forsøk på å gjenvinne en styring og støtte de nulltolerante merker de er i ferd med å miste.

Hva har vi lært?
For å ta noe av det viktigste raskt: Steder som har redusert eller tildels fjernet straffenivået for cannabisbruk har ikke opplevd noen eksplosjon i bruk. Dette sier oss at brukerstraff påfører folk skader uten særlig – om noe – utbytte. Nederland gikk lengst i avkriminaliseringen, og etter flere tiår med de facto lovlig tilgang på cannabis for voksne borgere har de et bruksnivå som i det store og hele ikke skiller seg fra forbudslandene rundt. Det viste seg også at flere av skadevirkningene var overdrevet. Da Storbritannia opplevde en brukseksplosjon (uten at stoffet på den tiden var avkriminalisert, forøvrig), regnet en del med at dette ville føre til en eksplosjon av psykiske lidelser. Denne økningen i sykdommer kom aldri. Det lærte oss at risikoen for alvorlige sinnslidelser etter cannabisbruk måtte være langt mindre enn enkelte frem til da hadde fryktet.

Vi får færre rusmiddelskader når vi flytter bruk fra et mer til et mindre farlig rusmiddel.

Etterhvert vokste det frem en relativt bred konsensus blant fagfolk om at cannabis har mindre skadevirkninger på både brukeren og omgivelser enn alkohol. Skadenivå både fysisk, psykisk og sosialt er lavere, og avhengighet er både sjeldnere, mer kortvarig og mindre skadelig enn tilfellet er for alkohol. Blant ledende fagfolk som Robin Room, David Nutt og Mark Kleiman er spørsmålet nå tildels om det er mulig å fremme cannabisbruk som en erstatning for deler av alkoholbruken som et folkehelsetiltak. Ikke fordi cannabis er ufarlig – for det er det ikke – men fordi vi får færre rusmiddelskader når vi flytter bruk fra et mer til et mindre farlig rusmiddel.

“Hasjdebatten må stoppes! For barnas skyld!”
Denne nye forståelsen på rusmiddelfeltet har åpenbart konsekvenser for hvordan samfunnet bør håndtere dagens illegale rusmidler. Men sett fra de nulltolerantes side er det en farlig og potensielt samfunnsnedbrytende diskusjon: De nulltolerante tror jo fortsatt på det gamle konsensussynet. Sett fra deres ståsted må denne “påståtte” fagkunnskapen være feil. “Alle vet” jo at nulltoleranse er både riktig og viktig. De reguleringsvennlige anses derfor både naive og uinformerte, og deres politiske utspill er uansvarlig og ubetenksom narkoreklame som suges opp av uinformert ungdom.

Dersom min tolkning av situasjonen stemmer, er det ikke så rart at skolebyråd i Bergen, Harald Victor Hove (H), alvorlig forteller oss at denne politiske debatten ikke hører hjemme “i kjellerstuer eller på Nachspiel.” Den gjør det også lettere å forstå hva Hove mener med at det er viktig å skille politikk fra fakta i legaliseringsdebatten, og når han sier at: “Den politiske debatten kan ikke slå i hel kunnskapsdebatten på skolene.”

Hove peker på et reelt problem: Politisk arbeid for en ordning med lovlig, regulert cannabis vil nødvendigvis også handle om hvor farlig cannabis er, både absolutt og relativt til andre rusmidler. Da blir det vanskelig å opprettholde et urealistisk skremmebilde overfor ungdom. Mer konkret: Det er relevant for politikken vi fører at cannabis er mindre farlig enn alkohol, men å innrømme dette er tilnærmet umulig hvis man – som skolebyråd Hove ifølge BT – “er mest bekymret for at elever ser på hasj som så ufarlig at de er villige til å teste det.”

Da blir det vanskelig å opprettholde et urealistisk skremmebilde overfor ungdom. 

Samtidig kan vi formulere utfordringen på en annen måte: Vi har et misforhold mellom det vi sier til barn og ungdom, og det vi har grunn til å tro er sant. Snakker vi høyt om fakta, ødelegger vi deler av dagens forebyggingsstrategi. Vi kan velge å løse dette ved å holde kjeft om fakta, men vi kan også løse det ved å følge en forebyggingsstrategi som ikke baserer seg på overdrivelser og feil. Og ønsker vi å bevege oss mot en bedre politikk, er det egentlig bare den siste som er mulig.

De nulltolerante
Sist jeg skrev om de nulltolerante skrev jeg at den nye kunnskapen ville være utfordrende for dem på flere vis. “Sentrale oppfatninger og holdninger må endres, og det er ikke lenger nok å avfeie meningsmotstandere.” Dette har vært – og er – en vanskelig omstilling. Og de nulltolerante har enda ikke helt innsett hvor langt utviklingen har gått.

De siste årene har jeg vært med i et knippe debatter om rusmiddelpolitikk, og et gjennomgangstema er at det er vanskelig å finne fagfolk som vil støtte dagens forbudspolitikk. Denne uken, da NRK arrangerte en radiodebatt om hasj i forbindelse med Bergens-saken, ble “forbudstilhengeren” introdusert med følgende: “I førebuinga til denne debatten så har vi snakka med flere fagfolk og professorer, men det har vore vanskeleg å få tak i nokon som vil seie at hasj er farleg. Men til slutt så fekk vi tak i deg, daglig leder i Forbundet mot Rusgift, Knut Reinås.” Dette er betegnende for den offentlige debatten: På de eksplisitte forbudstilhengernes side vil du typisk finne tre grupper. Politikere, avholdsorganisasjoner og politiet.

Kunnskapsløse politikere?
La oss ta politikere først: Jeg har allerede nevnt det lave nivået på Stortingsdebattene om narkotikapolitikk, og første gangen jeg skrev for Minerva tok jeg frem reaksjonene på rapporten fra “Global Drug Commission.” Per Sandberg, Knut Arild Hareide, Bent Høie og Hallgeir Langeland trengte knapt å tenke før de avfeide rapporten ved å gjenta gamle påstander om kraftige signaleffekter, norsk politikks fortreffelighet og – i Langelands tilfelle – snakke om å tisse i buksa.

Dette er svakt – men har lenge vært tilstrekkelig.

Dette er svakt – men har lenge vært tilstrekkelig. Blir du utfordret kan du henvise vagt til uspesifiserte “fagmiljøer,” ting “alle vet” og “overveldende kunnskap” som ingen fagfolk gjenkjenner. Henviser du til faglige rapporter, kan du plukke og velge de delene som passer deg (noe jeg for eksempel har kritisert Bent Høie for både her og her).

For den enkelte politiker funker dette helt greit. De får sjeldent noe motstand, og den kommer ihvertfall ikke fra andre politikere. Som Minerva skrev da de forsøkte å samle Stortingets narkotikapolitiske dissidenter:

“Minerva kjenner til et stort antall stortingspolitikere som mener at dagens forbudslinje ikke fungerer: At den ikke reduserer misbruket, at den ikke gir misbrukerne et verdig liv, at den fører til kriminalitet, nasjonalt og globalt. Fortsatt er imidlertid få villige til å si det offentlig. Slik debatten har vært, opplever mange at de vil stemples med emosjonelle merkelapper som lett fester seg i bevisstheten til bekymrede tenåringsforeldre.”

I lys av den siste tidens hendelser er dette forståelig. Erik Skutle, for eksempel, fikk ganske klar beskjed om å holde kjeft allerede før partiet visste at han hadde brutt loven. Og så lenge de nulltolerante klarer å dominere politisk ved hjelp av intern partijustis og hurtig tramping på representanter som snakker fritt, så vil trolig det lave nivået på politikeres argumentasjon bestå.

Avholdsorganisasjonene – smalere enn de vil fremstå?
Den neste gruppen som forsvarer dagens forbudspolitikk er avholdsorganisasjonene – der særlig Knut Reinås fra Foreningen Mot Rusgift er en gjenganger. FMR har et klart og greit standpunkt i det at de er prinsipielle motstandere av alle “rusgifter” og ønsker å “reise folk til kamp for å redusere tallet på salgs- og skjenkesteder for øl, vin og brennevin, stoppe narkotikaomsetningen og redusere spredningen og bruken av nervemedisiner.” Dette sies sjeldent i debatter, men på lang sikt ser de ut til å ønske en forbudslinje mot hele røkla: “FMR hevder at totalt avhold fra alkohol og andre rusgifter er det eneste riktige. Enten er en en del av rusgiftkulturen og er med på å holde kjemikaliepresset oppe, eller så er en ikke en del av rusgiftkulturen og da motarbeider en den.”

Det sier seg selv at det er lett å vurdere politikk hvis man bare skal ta hensyn til ett utfall.

Når det gjelder politikk holder FMR fremdeles på visjonen om “et narkotikafritt samfunn,” som de anser som en “målestokk som den førte narkotikapolitikken kan vurderes i forhold til.” Det sier seg selv at det er lett å vurdere politikk hvis man bare skal ta hensyn til ett utfall. Går bruken ned er det bra – så får det heller være at mange vil oppleve kontrollskader og redusert livskvalitet.

Organisasjoner som FMR er slik sett renhårige og prinsipielle – men samtidig så ekstreme at det er få som vil støtte en forbudspolitikk på deres grunnlag.

Når politiet ser med mistenksomhet på politisk arbeid
Dermed er vi ved den siste – og mest problematiske – gruppen: Politiet.

Når jeg sier at politiet er en problematisk gruppe mener jeg på ingen måte at det er noe galt i at de utfører oppgavene som står i deres mandat: Forebygge, avdekke, og oppklare kriminalitet, beskytte og hjelpe borgere og så videre.

Det problematiske ved politiet i vår sammenheng er at de ofte blander sammen politiske diskusjoner om rusmiddelpolitikk på den ene siden, og deres eget forebyggende arbeid på den andre. De ønsker å opprettholde et urealistisk skremmebilde av cannabis og “liberaliseringspolitikk” i skolene og befolkningen, og anser derfor den nye rusmiddeldebatten som ødeleggende og skadelig. I tillegg ser de ut til å nære en mistanke om at hele debatten drives frem av en gjeng kortsynte kriminelle som forsøker å narre befolkningen til å slutte å straffe dem.

Dette gjelder selvsagt ikke alle politifolk – men det gjelder mange av de som er aktive offentlig. For eksempel NNPF-sjefen Mette Rooth, som bare så to muligheter da en undersøkelse viste at 20 prosent av Oslo-borgerne ønsket en legalisering av cannabis: “Noen av disse må være brukere selv, andre må ha fått lite informasjon om skadevirkningene.”

Politiet blander sammen politiske diskusjoner om rusmiddelpolitikk på den ene siden, og deres eget forebyggende arbeid på den andre.

Lignende mistenkeliggjøring så vi da det ble kritikk av den ulovlige praksisen med uanmeldt narkohund-besøk i klasserom. Politiadvokat Kai Spurkland i Oslo Politidistrikt forklarte at “Det har vært en del kritiske artikler og merknader om dette, og vi lurer litt på hvilke krefter som står bak det.”

Utviklingen i andre land mistenkeliggjøres på lignende vis. Oslo-sjefen i NNPF bortforklarte for eksempel flertallsstøtte for legalisering i USA med at “Narkotikaindustrien har enorme økonomiske muskler, og i et så markedsstyrt land som USA vil penger kunne styre mye, for eksempel gjennom mediekampanjer.”

Og tenkningen gjenfinnes i Politiets egen strategiplan, der det står rett ut at “Politiet bør være oppmerksomme på debatter og opptreden som er egnet til å skape sosial aksept for narkotikakriminalitet, for eksempel legalisering av cannabis.”

For en nulltolerant i Politiet er dette forståelig: Det ville være rart om det ikke var høyere andel narkotikalovbrytere blant de som ønsker å gjøre cannabis legalt enn blant andre. Praktiserende homofile jobbet trolig hardere enn andre for å fjerne homoforbud. Kvinner med ulovlige aborter i sin fortid var trolig mer motivert for å jobbe frem lovlig abort. Og folk som foretrekker å røyke cannabis fremfor å drikke alkohol vil være mer motivert for å fremme legal cannabis enn andre.

Politiet vil også være skeptiske til politisk debatt på dette feltet fordi den kolliderer med linjen de har valgt i forebyggingsarbeidet – med overdreven og til tider ugjenkjennelig gjengivelse av virkeligheten (jeg vurderte ett slikt eksempel her). Dette gjør at politiske argumenter for en endret politikk automatisk vil anses av mange (deriblant også ungdom) som bruksfremmende argumenter. En ungdomspolitiker kan således argumentere for at cannabis er et relativt uskyldig rusmiddel som har vært utsatt for skremselspropaganda fra myndighetene, med færre skader enn alkohol, der straffereaksjonen for mange vil være den mest skadelige konsekvensen av bruk. Dette er sant – og politikeren trekker den konklusjonen at cannabis bør reguleres og selges legalt. Men når det fortelles at dette standpunktet fører til applaus på skoledebatter, så tyder dette på at argumentene høres som brukslegitimerende.

Slikt bidrar til at politiet ønsker å mistenkeliggjøre og tildels holde oppsikt med mennesker som jobber politisk med å endre dagens lovgivning på narkotikafeltet. Ikke slik å forstå at det er en konspirasjon: Jeg er ganske sikker på at John Christian Elden tar feil når han antyder at Bergenspolitiet la Erik Skutle for hat for fem år gamle uttalelser, og at de deretter fikk avisene til å “lokke” Skutle utpå med de “narkoliberale” meningene så de kunne diskreditere han når de tok ut siktelsen. Derimot tror jeg mange i politiet ser det som sin oppgave å opprettholde det som rent faktisk er et utdatert og feilaktig syn på cannabis og forbudspolitikk, og jeg tror politiet tildels tenker på signaleffekten når de prioriterer hvilke saker de skal forfølge.

Jeg tror mange i politiet ser det som sin oppgave å opprettholde det som rent faktisk er et utdatert og feilaktig syn på cannabis og forbudspolitikk.

Sagt på en annen måte: Politiet får tak i informasjon (enten det er en mms fra en avlyttet telefon eller en sms fra en beslaglagt elev-telefon) som indikerer at noen har vært på fest med en som der røyket cannabis. I de fleste tilfeller vil dette ikke bli forfulgt. Men hvis vedkommende er en de gjenkjenner som representant for samfunnsnedbrytende og skadelige standpunkt, standpunkt man anser som et forsøk på å rasere et viktig forebyggende arbeid blant ungdom, ja, så velger man å forfølge den.

Fatt mot – det går riktig vei?
Inntil videre vil det fortsette å være vanskelig å diskutere cannabispolitikk. “Regulatorene” anses som hensynsløse og umoralske hedonister som fremmer rusmisbruk og narkotika blant sårbar ungdom, mens de “nulltolerante” anses som følelsesmennesker som griper til symbolpolitikk og gamle, feilaktige “sannheter”. Fra regulatorenes perspektiv er Erik Skutles lovbrudd en trivialitet: Noen drag av en joint er ikke i seg selv mer skummelt enn et glass rødvin til maten. Å da skulle tilby Skutle en behandling på seks måneder med oppfølging fremstår lettere surrealistisk. Fra de nulltolerantes perspektiv, derimot, er Skutles handling et skremmende signal om normoppløsning og uinformert, ubetenksom narkoflørt. Der den ene gruppen ser ungdomspolitikere som tenker i tråd med nyere fagkunnskap og legger fra seg utdaterte skremmebilder, ser den andre gruppen moralsk utglidning og kaller inn medlemmer i Bergen Unge Høyre med deres foreldre for å “et oppgjør med liberaliseringskulturen i de politiske ungdomspartiene.”

Det er vanskelig å tenke seg at denne situasjonen vil vedvare i en verden der den gamle forbudsmodellen slår sprekker og en ny politikk vinner frem (i hvert fall slik det ser ut nå). De nulltolerante får neppe noensinne tilbake det enkle debattklimaet de engang levde i, og forebyggingsarbeidet kan ikke lenger bygges på overdrivelser. NNPF vil måtte akseptere at det er rom for politisk uenighet i ruspolitikken og ikke lenger gangbart å mistenkeliggjøre meningsmotstandere og bløffe vekk fagkunnskap. Det vil selvsagt fortsette å være politisk uenighet også på dette feltet, men politisk uenighet er både greit og ønskelig såfremt vi alle forholder oss til virkeligheten. Eller som en amerikansk statsviterblogg formulerer det: “Everyone is entitled to his own opinion, but not his own facts.”

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden