Debatt

Hastverk blir fort lastverk. Også når det kommer til lover.

Bilde: Pixabay

Utformer vi en etterretningslov som ikke er god nok, risikerer vi at loven ikke gir oss et tryggere samfunn eller (enda verre) påfører skade.

Den 15.  mai publiserte Øystein Blymke et tilsvar til min kritikk av den foreslåtte etterretningsloven her på Minervanett. Blymkes hovedpoeng, slik jeg forstår det, er at kriminelle ikke venter på at kritikerne av det nåværende høringsforslaget gjøres til lags.

Det er for så vidt riktig at de kriminelle cyberaktørene jobber mens vi diskuterer. Og at cybertrusler brer om seg. Det er også for så vidt riktig at lovgivende prosesser kan ta lang tid (her passer det å nevne at en av høringsinstansenes innvendinger var den svært korte høringsfristen). Men nå er det en gang slik vi har lagt opp våre demokratiske prosesser. Og er egentlig dårlig tid et argument for å godkjenne dagens lovforslag?

Jeg mener at svaret på spørsmålet er nei. I debatten er alle parter gjennomgående enige om at

  1. etterretningstjenesten gjør en svært viktig jobb. De trenger tydelige og gode verktøy for å møte det moderne trusselbilde
  2. digitale trusler er komplekse og utfordrer den tradisjonelle organiseringen av sikkerhetsarbeidet
  3. personvern og menneskerettigheter er fundamentale verdier i det norske samfunnet som må hegnes om
  4. tilliten til de hemmelige tjenestene forutsetter tydelige kjøreregler og sterke kontrollregimer.

Når vi kan enes om såpass fundamentale prinsipper så burde det også være mulig å utforme et lovforslag som ikke høster såpass hard kritikk fra så ulike instanser som Datatilsynet, Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, PST og Riksadvokaten.

Som jeg skriver i min opprinnelige kronikk, går utfordringene med dagens forslag langt utover den enkeltes personvern (selv om jeg mener at det bør være en førende verdi også i dette lovarbeidet). Det er en reell fare for at lovforslaget i sin nåværende form ”kaster barnet ut med badevannet” – at vi ofrer våre verdier i forsøket på å sikre Norge.

Etterretningstjenestens hemmelige natur begrenser offentlighetens innsikt, og samfunnets tillit er betinget av at tjenesten opererer i henhold til tydelige kjøreregler. En trygg, legal forankring er derfor et absolutt gode, både for å beskytte tilliten vi nyter i samfunnet vårt og for at de som beskytter oss skal kunne arbeide med gode rammebetingelser.

Utformer vi en lov som ikke er god nok, risikerer vi også enten at loven ikke gir oss et tryggere samfunn eller (enda verre) påfører skade.

Jeg støtter absolutt oppunder Blymkes ønske om å få på plass et sårt tiltrengt lovverk. Dagens lov, fra slutten av 90-tallet, er ikke dimensjonert for dagens trusselbilde. Men jeg vil påstå at vi kan ha to tanker i hodet på en gang. En måte å effektivisere prosessen og møte kritikernes berettigede innspill på, kan for eksempel være å la seg inspirere av GDPRs prinsipp om innebygget personvern i alle utviklingsfaser, oppklare usikkerheten knyttet til kildevernet og fortrolig kommunikasjon, kraftig styrke kontrollorganene og gi disse mulighet til å følge med i sanntid.

Slik kan vi også forhåpentligvis møte mangler som fare for «data-overload»  hvor vi ikke «ser skurken for bare trær», diskriminering (bias) i algoritmer med påfølgende falske positive og negative treff, reell sletting av persondata,  usikkerhet rundt omfang av selskapers tilretteleggingsplikt, og kriminelles bruk av kryptering og andre maskeringsverktøy.

Men aller først må vi få klarhet i om lovforslaget i sin nåværende form er innenfor våre menneskerettslige forpliktelser og om tilrettelagt innhenting faktisk vil gjøre Norge tryggere. Det gjelder uansett hvor dårlig tid vi har.

Fra forsiden