Ideer

Hatmusikk og voldshandlinger

Der spaltisten grunner på hva som er likheter og forskjeller mellom Karpe Diem og massakren på sikher i et tempel i Milwaukee, og underveis gir en kort innføring i nazirockens historie.

Der spaltisten grunner på hva som er likheter og forskjeller mellom Karpe Diem og massakren på sikher i et tempel i Milwaukee, og underveis gir en kort innføring i nazirockens historie.

For en gang skyld tenkte jeg at jeg skulle være i forskudd med denne spalten, og var godt i gang med en sak. Men denne dumme virkeligheten har en lei tendens til å komme i veien, og det er to saker som har fylt hodet mitt den siste uken.

Den ene er diskusjonen rundt Karpe Diems tekster. Den andre er massakren på sikh-gurdwaraen i Milwaukee i Wisconsin i USA. Begge disse to sakene angår noe jeg virkelig interesserer meg for: Hvordan tekst og musikk påvirker oss. 

Jeg blir fort interessert dersom populærmusikk bærer ideologiske og religiøse budskap – særlig ideologiske og religiøse budskap som Hvermansen har problemer med å svelge. Om det er satanistisk black metal, pinsevenn-lovsang, rasistisk rap eller anarkistisk punk, får jeg vann på mølla.

Dette ble aktualisert i januar i år. Svartmetallbandet Taakes siste utgivelse var nominert til Spellemannsprisen, og på den aktuelle platen er det en tekst som heter ”Orkan”. Jeg fikk en telefon fra Aftenposten, som ba meg synse litt om den

”Orkan” er som all interessant poesi åpen for tolkning, men jeg fant – og finner fremdeles – i teksten et hatsk utfall mot norske muslimer, blandet med referanser til våpenbruk og krigføring. Så jeg sa noe om at denne teksten var i overkant drøy etter 22. juli, og at bandet neppe ville skrevet en slik tekst i dag.

Aftenpostens sak var ikke særlig oppklarende (problemet er ikke at Taake er ”islamkritiske”, islamkritisk er jo jeg også) og avfødte litt baluba her og der. Svartmetallere vil gjerne være provokatører, men de blir fort oppskjørtede dersom noen faktisk blir litt provosert og tillater seg å si noe kritisk tilbake (jeg fikk en mail fra en fra metallmiljøet som utnevnte meg til ”ekstremquisling”, noe jeg fremdeles fniser av). Men saken var fort glemt, og jeg tenkte ikke mer på saken før debatten om Karpe Diems gamle og nye tekster brøt ut.

I tilfelle du har levd under en stein, har de norske rapyndlingene Karpe Diem gjennom sin karriere budt på tekster om å drepe Carl I. Hagen (1994), brenne medlemmer av FpU (2008) og få oralsex av ”den merra” FrP Mette Hanekamhaug (2012). Samtidig har de blitt et slags symbol på toleranse og spilt på minnekonserter etter Utøya, der Norge har sørget over tapet av politisk engasjerte ungdommer.

Dette ble påpekt av Christer Kjølstad, sentralstyremedlem i Fremskrittspartiets ungdom i et innlegg i Dagbladet.

Og debatten har bare blitt mer og mer interessant.

Rap og resepsjon
For ordens skyld synes jeg det er greit å si at for meg handler ikke debatten om Karpe Diem eller tekstene deres. De virker for meg to karer med et visst talent for musikk som gjør det de vil, og de har neppe bedt om å få alle de merkelappene de får av pressen. Jeg har ikke noe ønske om å nekte dem å rappe om hva de vil, jeg ønsker ikke nødvendigvis at de skal ha triveligere tekster og jeg ønsker meg i alle fall ikke sensur.

Det denne debatten handler om, er hvordan man kan rappe om å skyte og tenne på politiske motstandere, få munnsex i baksetet av en ung kvinnelig politiker de ikke liker, og samtidig bli utropt til posterboys for toleranse.

Det har kommet mange motstemmer mot Christer Kjølstad og andre som har påpekt dissonansen i dette. Noen har påpekt det opplagte, som at FrP ikke alltid er like gode på dette med toleranse og sånt selv, et argument som lukter sterkt av den retoriske klassikeren ”andre kaster viskelær de også”.

Et slags høydepunkt – eller lavmål – er muligens det Robert Hoftun Gjestad presterte da han i en eksaltert omtale at Karpe Diems opptreden på Øyafestivalen skriver at Karpe Diems musikk ”handler om kampen for å være seg selv, om toleranse”.

Selv levde jeg i den villfarelsen at toleranse hadde noe med hvordan man så på de som var annerledes enn en selv, de man kanskje ikke likte så godt. Men greit, et toleransebegrep der de som faller utenfor det gode selskap møtes av en kule, en bensinkanne eller en stivt mannslem i baksetet på en gammel bil vil nok bli omfavnet av en masse stater vi ikke liker å sammenligne oss med.

Tåkete toleranse
Jeg har lest, og deltatt i, en del diskusjoner om Karpe Diem den siste uken. Det har vært lærerikt.

Av mer eller mindre bekjente mennesker på fjesboka har jeg lært at rap er en musikkform der tekstene skal inneholde følelser (takk, men jeg har hørt på rap i 25 år) og at tekster ikke nødvendigvis trenger å leses bokstavelig (takk, jeg har studert litteraturvitenskap). Et slags høydepunkt var vel hun som mente det var relevant å henvise til at FpU’eren tilhørte gruppen ”white people”. Jeg fikk aldri vite hva Kjølstads hudfarge hadde med saken å gjøre, ettersom vedkommende blokkerte meg da jeg forsøkte å fritte henne ut om dette.

Av norsklæreren Vandad Darakhshanfar har jeg lært at tekster i Karpe Diems foretrukne genre ”er bygd opp av hyperboler, ironi, hvasse betraktninger og en tendens til å virke litt tøffere i trynet enn man kanskje er.”

Men ingen av dem som forsvarer Karpe Diems helgenglorie, klarer helt å forklare meg hvordan tekstene deres gjør dem så forskrekkelig tolerante. Jeg har heller ikke fått svar på det jeg kanskje lurte mest på, nemlig om jeg overreagerte da jeg kritiserte Taake. Dersom Karpe Diems tekster ikke bare er uproblematiske, men endog gjør dem til toleransens fanebærere, så må jo Taake være tolerante også.

Vel, jeg har vært med i slike diskusjoner før, og lært meg at det er noen regler som bare gjelder: Som at å kalle en forsamling med folk som ser ut som meg, for,”blendahvit” er uproblematisk, mens å bruke tilsvarende betegnelser om en forsamling med hudtone som Karpe Diem er oppskrift på haraball. Så jeg mistet fort interessen.

Les også Eystein Halle «Skyt et purk hver dag»

Så kom nyheten fra USA. En mann trengte seg inn i et sikhtempel i Milwaukee og skjøt rundt seg. Seks mennesker ble myrdet, før han pekte munningen mot seg selv og trakk av.

Gjerningsmannen, Wade Michael Page, var også en utøver av en musikkform som, for å stjele en formulering fra ovennevnte Vandad Darakhshanfar ”er bygd opp av hyperboler, ironi, hvasse betraktninger og en tendens til å virke litt tøffere i trynet enn man kanskje er”. Page hadde spilt i flere nynazistiske skinheadband, både ukjente og noen av de beste og mest etablerte i Nord-Amerika.

Her har vi altså en musiker som ikke bare sang tekster som inneholdt voldelige budskap, men som var medlem av en subkultur som er kjent for sin voldelige praksis.

Nazirocken
Umåtelig interessant for en som jeg, som har brukt mye tid på nazirocken. Så tillat meg noen betraktninger om en av de mest interessante populærkulturelle uttrykkene jeg vet om.

Fra Ian Stuart Donaldsons punkband Skrewdriver sto frem som nazister på begynnelsen av åttitallet, var nazirocken var noe av det beste som hadde skjedd nazibevegelsen. Først og fremst var nazirocken var både et propagandaverktøy og en rekrutteringskanal. For Wade Michael Pages generasjon av amerikanske nazister begynte det hele gjerne med Skrewdriver.

Men ikke minst var nazirocken en inntektskilde. Nazistiske plateselskaper kunne stappe en gjeng unggutter inn i et billig studio, gi dem et antall plater de kunne gi til kompisene sine (eller snyte dem for all fortjeneste). Platene kunne jo ikke selges i vanlige butikker eller distribueres gjennom vanlige kanaler, så man solgte platene via postordre eller nettet. Siden fordyrende mellomledd ble kuttet ut, var fortjenestemarginene vanvittige. Det var som å trykke penger. Flere av konfliktene i nazimiljøet må forstås som krangel om inntekter og kontroll over musikkdelen, som finansierte politiske aktiviteter (dette var grunnen til at folk som meg, som mer enn gjerne hørte på Skrewdriver, nektet å kjøpe plater med dem).

Dette har forandret seg nå. Nedlasting gjør at inntektene har sunket, og musikken er kontroversiell i høyreekstreme kretser. De skinheadene som ble tiltrukket av nazirocken, har alltid vært et tveegget sverd for høyreekstremismen. På den ene siden utgjør de villige unge rekrutter i en ideologisk verden med mye gubber, på den annen side skremmer de bort de man egentlig vil ha med på laget, nemlig vanlige folk. Og ironisk nok har skinheads nå et rykte for rasistisk vold som gjør at nazistiske organisasjoner forsøker å distansere seg fra dem.

Så nazirockens glansalder er nok over.

Fra tekst til handling?
Men det grunnleggende spørsmålet gjenstår: Blir vi påvirket av musikken vi hører på?

Jeg er gammel nok til å huske åttitallets diskusjoner om varselslapper på plater. En uhellig allianse av kristenfolk og Kvinnefront sto sammen i kampen mot stort sett alt som var moro. For meg virket det absurd, jeg er flasket opp på musikk og film med til dels ekstremt voldelig innhold, det være seg opera og Snorre, metallmusikk og motorsagsmassakrer, og jeg er en usedvanlig fredsommelig fyr.

Samtidig har jeg sett unge mennesker bli påvirket i ekstrem grad av sitt kulturkonsum. Jeg har sett unge mennesker forsøke å dyrke Satan etter å ha hørt på svartmetall eller avlegge munkeløfter etter å ha hørt på Hare Krishna-inspirert punk. De har blitt veggiser eller voldsromantikere etter å ha hørt på bestemte band.

Eller har de?

Jeg har landet på at det nok mest er snakk om en vekselvirkning mellom musikk og menneske. Mors lille Ole brenner ikke ned den lokale kirken fordi noen gir ham en Mayhem-plate, men dersom tenåringen Ole allerede er på skråplanet, kan det være at hans sinne mot verden går utover et ærverdig kirkebygg framfor det lokale postkontoret.

En annen faktor er hvordan musikk påvirker omverdenens bilde av de som identifiseres med utøverne. Den amerikanske sosiologen John McWhorter påpeker i et interessant essay hvordan hip hop, med sitt bilde av svarte mennesker som doplangere, gangstere og umettelige sexdyr, reproduserer omtrent samme bilde av svarte mennesker som Ku Klux Klan.

Det kan godt være at bekymringen for hvordan popmusikk påvirker oss, er overdrevet. Det ville være gode nyheter for meg, som har en vegg full av plater med til dels ekstremt innhold. Det er mulig min åpning for at tekstene skal påvirke samfunnet i negativ retning stammer fra romantikeren i meg. For om mennesker ikke påvirkes av det de hører eller ser eller leser, hva er vitsen med å skape noe? Hvorfor sitter jeg her og skriver?

Les også Bård Larsen «Dagens kulturradikale»

Denne teksten stiller seg laglig til for hugg, og mine synske evner forteller meg at det at Karpe Diem og nazirocken diskuteres i samme artikkel vil være et ankepunkt for noen. Vel, en av grunnene til at jeg synes det fungerer, er nettopp hvordan dette slår ut til Karpe Diems fordel.

For en som hadde mistet troen på at musikken kan motivere mennesker til handling, var faktisk Wade Michael Page, morderen fra sikh-tempelet i Milwaukee.

For det stemmer at nazirocken Page var involvert i, har vært en god rekrutteringsmetode, men hva har man rekruttert mennesker til? Jeg har hørt flere nynazister klage over at de som hører på nazirocken blir en subkultur på linje med gothere, metallfans eller rockabillies. De kler seg spesielt, tatoverer seg med rare symboler, er flinke til å dra på konserter og kjøpe plater, men aktiviserer seg sjelden utover det.

Det er betegnende at et av Pages bandprosjekter fikk navnet End Apathy, og at han i intervjuer snakket om at folk var for passive.

Så hvis vi skal tro på en som brukte store deler av sitt liv på å påvirke folk til ekstreme handlinger gjennom musikk, er det hele temmelig fånyttes.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

49,- /måned
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden