Kommentar

Hatobjektene

Bilde: Anki Gerhardsen

Hatklikk mot enkeltpersoner som Sumaya Jirde Ali er blitt en forretningsmodell for alternative medier.

Resett bringer i dag nok en artikkel om en tweet fra Sumaya Jirde Ali, den 21 år gamle norsk-somaliske forfatteren og debattanten fra Bodø. Jirde Ali hadde nemlig reagert på Per-Willy Amundsens utspill om barnefødsler og etnisitet, og skrev på Twitter at FrP «er grunnleggende innvandringsfiendtlig, og har gang på gang vist seg å være rasistisk».

Resett forelegger denne tweeten fra Jirde Ali for FrPs stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde, som svarer følgende: «Jeg kjenner ikke Jirdi Ali, men hennes påstander åpenbarer et sinne, hat og intoleranse som må ha røtter i en annen kultur enn i et pluralistisk, tolerant og demokratisk Norge.»

Denne i det norske samfunnet utbredte – enten man mener det er rett, overdrevet eller bomskudd – påstanden om FrP velger Tybring-Gjedde uten holdepunkter eller reservasjoner å tolke utelukkende i lys av Jirde Alis etniske bakgrunn, og hans fordommer om hva denne innebærer. Det kan være konseptkunst på høyt nivå, selvsagt, eller bare god gammeldags rasisme.

Men Tybring-Gjeddes respons er ikke mitt anliggende her.

Spørsmålet er: Hvorfor forelegger Resett en stortingsrepresentant en tweet fra en ung norsk samfunnsdebattant uten verv eller posisjon, med et budskap som man kunne funnet igjen hos dusinvis av folk i tyngre posisjoner? Som Arbeiderpartiets leder. Eller lederen for Fremskrittspartiets egen ungdomsorganisasjon i Troms og Finnmark.

Resett skal få granske hjerte og nyrer i fred, men det er i hvert fall mulig å si noe om et mønster – og om de forutsigbare konsekvensene.

Besatt av Sumaya Jirde Ali

I 2018 publiserte Resett ifølge nettsøkselskapet Retriever 89 saker som nevner Sumaya Jirde Ali. Det er nesten to i uken, hver eneste uke. Det er, hva skal man si, uvanlig.

Det er selvsagt ikke så mange som om Sylvi Listhaug, men det er for eksempel nesten dobbelt så mange som om Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim. Det er like mange som nettstedet har om Eivind Trædal i samme periode, mannen som fungerer som prygelknabe for så mange på høyresiden.

I samme periode har VG totalt 8 saker der Jirde Ali er nevnt, Dagbladet har 19, Aftenposten 24 og Dagsavisen, som har nest flest av de tradisjonelle mediene, har 35. Mange av disse sakene handler om hetsen Jirde Ali har vært utsatt for i kjølvannet av dekningen i Resett, og ville ellers ikke vært saker. Selv Klassekampen, der Jirde Ali har vært spaltist, har færre saker enn Resett.

Så langt i år har Resett 11 av 25 saker om Jirde Ali i Retreievers database – én sak annenhver dag.

I de til sammen 102 sakene hvor Jirde Ali har figurert i Resett siden oppstarten, er det hummer og kanari. Noen av sakene er langt over alle anstendighetsstreker – som artikkelen «La oss snakke om Sumaya Jirde Ali – og stemmene som håner oss» – som var den som for alvor introduserte Jirde Ali for Resetts lesere i februar i fjor. Det var her Jirde Ali ble omtalt som «spissen på det somaliske og særdeles aktivt fødende, tunge spydet som er kastet inn i Norge».

Andre er tilsynelatende ganske nøytrale – for eksempel er en sak om at Jirde Ali er ute med ny diktsamling klippet og limt fra Antirasistisk Senter, eller en helt kort post som sier at Høyre mener netthets mot Jirde Ali er uakseptabelt. Mange saker er et sted i mellom – av en karakter som etterlater et visst ubehag, men uten det ene store overtrampet som gjør det lett å vise overtrampet. I hver enkelt sak kan Resett vri seg unna kritikk: Joda, kanskje en litt skjev vinkel, men vinkler vi ikke alle skjevt i våre dager? Ett lite overtramp? – joda, men det skal ikke skje igjen.

Det er ikke som enslige svaler artiklene blir det de er – det er den kumulative effekten: En massiv mengde saker om en person som ikke skiller seg ut gjennom sin posisjon, sine verv, sin makt eller engang sine angrep på Resetts og deres meningsfeller. Den eneste måten hun skiller seg ut på er gjennom sin unike evne til å generere sinne hos Resetts lesere – et sinne som i stor grad handler om hvem hun er: En svart norsk kvinne som er vel skåren for tungebåndet.

Det kunne vært noen andre, selvsagt, men det ble henne: En person Resetts lesere lærte seg å elske å hate. Derfor er heller ikke sakens innhold så relevant: De fungerer først og fremst som en påminnelse til leserne om at Sumaya Jirde Ali eksisterer, og som en anledning for medlemmene av kommentarfeltiatet til å gi uttrykk for sin misnøye.

Og det gjør de, til gagns:

«Bare synet av det oppblåste trynet hennes gjør meg kvalm.»
«Reis og ryk ,blir kvalm av deg ditt jævla spektakkel !»
«er det noen som er rassist, så er det denne kjærringa, send hu på haue ut av Norge og sugerøret»
«Hvorfor skal staten fø dette utakkelige kvinne mennesket ? send henne til bake dit hun kommer fra så hun for lære seg undertrykkelse»

Disse er fra Facebook-posten om saken der Tybring-Gjedde spekulerer i at det er Jirde Alis somaliske bakgrunn som forklarer hennes «sinne, hat og intoleranse». I så fall kan det se ut til at det er mange somaliere i kommentarfeltet.

Noe høres også mer ut som trusler enn som bare misnøye:

«Det hatet den kroppen har mot vertslandet, skal hun få tilbake med renter.»

Samtlige av kommentarene har stått minst gjennom hele arbeidsdagen torsdag, også den siste. Resett har valgt å la dem stå, en drøy uke etter at nettstedet sist var ute og beklaget at nedsettende kommentarer om Jirde Ali var sluppet gjennom forhåndsmodereringen på egen nettside. For dem som måtte frykte sensuren der, må det varme å se at ytringsfriheten fortsatt står høyt i kurs på Facebook-siden.

En trussel her og en trussel der kommer neppe som noen overraskelse på Resett: Det nærmer seg et år siden nettstedet ble klaget inn for PFU etter at trusler av typen «søl bensin og tenn faklene» ble fremmet i kommentarfeltet. «Du har en saftig språkbruk selv», svarte redaktør Helge Lurås dengang. Jirde Ali har allerede lenge måttet gå med voldsalarm.

Saker om Jirde Ali er noe av det som skaper flest interaksjoner i sosiale medier for Resett. De siste par dagene er det bare en sak om Sylvi Listhaug som har enda flere likes – kanskje en trøst å se at kjærligheten til Listhaug fortsatt er sterkere enn hatet til Jirde Ali, om enn bare så vidt. Etter at Resett systematisk har vært med å skape interesse for – og hat mot – Jirde Ali, kan nettstedet forklare nye saker med at det er det leserne vil ha.

Rage bait-journalistikk

Denne type «journalistikk» dels skaper, dels benytter seg av, sterk antipati mot enkeltpersoner til å skape engasjement spesielt i sosiale medier. Denne formen for «rage bait», som dette kalles på engelsk, kan ikke sees uavhengig av responsene den forutsigbart skaper i kommentarfeltene: Det er en del av pakka.

Uten responsen er sakene ingenting, og ville ikke være verdt å skrive – eller i en del tilfeller: klippe og lime inn. Derfor lyder det også hult når man i disse tilfellene fraskriver seg ansvaret for det som skrives kommentarfeltene til sakene.

Når Resett lager en sak av en Facebook-post fra Høyre om at partiet mener netthets mot Jirde Ali er uakseptabelt, er det ikke fordi de mener det er en viktig sak i seg selv. Hvordan ser man det? Jo, saken inneholder absolutt ingenting utover selve Facebook-posten, på til sammen tre linjer, gjentatt i overskrift, på bildet av selve Facebook-posten, og deretter i en setning til slutt. Det er ingen egen omtale, ingen analyse, ingen intervjuer, ingen annen informasjon overhodet. Likevel skaper saken engasjement: Den fikk 62 kommentarer på nettsiden – fire av dem er slettet fordi de var for grove også for Resetts temmelig liberale policy.

Resett er ikke alene om å lage denne type saker. Pioneren i Norge var kanskje Jarle Aabø, som med Ja til bilen i Oslo, en Facebook-gruppe med 21 000 medlemmer, senere også med egen nettside, i perioder har gitt uvurderlige bidrag til å skape et hatobjekt av byråd for miljø og samferdsel i Oslo Lan Marie Nguyen Berg. (Ja til bilen i Oslo har også hatt et stort fokus på hennes mann, Eivind Trædal, som i egenskap av allestedsnærværende samfunnsdebattant trengte mindre «drahjelp» i så måte.)

I likhet med Resetts artikler om Jirde Ali er det få av artiklene som isolert sett er klare overtramp. Når Aabø konfronteres med kritikk – som han er blitt tidligere – vil han svare at det er relevant å dekke Berg når man skriver om samferdsel i Oslo. Man må se på mengden, summen av vinklinger, bildebruk og innretningen på kommentarfelt for å få noen oversikt over hvilken rolle Berg spiller for prosjektet Ja til bilen i Oslo – og dets lesere. Ja til bilen i Oslo røkter likevel kommentarfeltene sine bedre enn Resett.

Lan Marie Berg er blitt en av politikerne i Norge som utsettes for mest hets – for eksempel i forbindelse med nyheten om at hun og Trædal venter barn. Situasjonen er annerledes enn med Jirde Ali: Berg er tross alt en profilert politiker med makt, som fører en kontroversiell og hos mange upopulær politikk. Det er likevel vanskelig å se personfokuset som er blitt henne til del, helt uavhengig «journalistikk» av den typen Ja til Bilen i Oslo bedriver.

Bensin

Venstresiden holder seg også med hatobjekter, selvsagt. Lenge var det Sylvi Listhaug. Nå er det Kjell Ingolf Ropstad – den trivelige unggutten fra Evje og tidligere KrFU-lederen som talte moderpartiet midt i mot da han for ti år siden ønsket gifte homofile velkomne i KrFUs sentralstyre – som er blitt hele venstresidens favoritt-mørkemann.

En del av oss har de siste dagene med en viss bekymring har sett hvordan Ropstad er blitt gjort til symbol for venstresidens frustrasjoner – fra generelt sinne mot en borgerlig regjering man allerede misliker, via skuffelse over KrFs veivalg, til all uro knyttet til abortspørsmålet. I Minerva har Aksel Fridstrøm kommet med noen velfortjente spark mot det hyperbolske A Handmaid’s Tale-stuntet utenfor Slottet. Smått og stort blandes sammen, gamle sitater graves frem, og en negativ post gir raske likes i sosiale medier.

Hat og forakt ligger i mennesket, og polariseringen i en del type debatter innebærer at det kan flamme opp når vilkårene ligger til rette for det. Men venstresidens personhat i Norge har ikke medieorganisasjoner med personhat som forretningsmodell i ryggen. Du kan ikke gå inn på Dagsavisen på nett eller på Facebook for å få dagens dose med irrelevante nyheter om Listhaug eller Ropstad, Lurås eller Hege Storhaug, med et tilhørende og frådende kommentarfelt.

På deler av høyresiden er det blitt en forretningsmodell å kaste bensin på bålet.

Internkritikk har nok dessverre begrenset effekt: For Resett er kritikk en kjærkommen mulighet til mer klikk-journalistikk. Da Harald Klungtveit forrige uke kritiserte Resetts dekning av Jirde Ali på Twitter, laget Resett sak om kritikken mot seg selv. Det dreier seg selvsagt ikke en ordentlig journalistisk sak hvor man forsøkte å forstå hva kritikken bestod i, innhentet uavhengige kommentarer for å vurdere dens rimelighet eller noe slikt; men om en fortsettelse av rage bait-journalistikken som gav kommentarfeltet mulighet til å rase videre mot både Klungtveit og Jirde Ali.

Det gjenstår å se om Resett vil behandle denne kritikken på samme måte. I så fall er det en trøst at å bli utskjelt i Resetts kommentarfelt er en kvalifikasjon som kan komme godt med på CVen senere.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden