DEBATT

Hegels dialektikk. Noe for enhver politikers smak?

Georg Wilhelm Friedrich Hegels tanker om hvordan en god og sannferdig politisk samtale skal føres har hatt stor betydning i over 200 år. Har filosofens tanker og ideer nådd frem til den norske politiske debatten i 2021?

Publisert

Hvor bevandret bør man være i politisk filosofi før man våger å dele noen tanker med leserne om Georg Wilhelm Friedrich Hegels dialektikk? Det er nå 250 år siden den store politiske filosofen Hegel ble født. Mang en Hegel-kjenner har bejublet hans betydning med innsiktsfulle artikler om filosofens tanker, ord og gjerninger. Det tilsynelatende enkle, men samtidig komplekse spørsmålet som denne artikkelforfatter ønsker å belyse er hvorvidt Hegels dialektiske tanker og ideer har nådd fram til dagens norske partiledere.

For selv Karl Marx lot seg påvirke av Hegels tanker om hvordan en god og sannferdig politisk samtale skal føres. Da kan man vel anta at også noen av våre nålevende partiledere har funnet deler av hegelsk dialektikk verdifull?

Forenklet sagt kan dialektikk sies å være en form for dialogmetode. Hensikten er å kunne forstå hverandre bedre, gjennom en samtales strukturerte oppbygging og begrepsbruk. Struktur og logikk gir samtalen kvalitet, og sørger for at den får et substansielt innhold. Hegel ønsket at politikere utvekslet logiske resonnementer, stilte hverandre fornuftige og sannferdige spørsmål, med svar det var mulig å bli klok av. I en logisk argumentasjonsrekke burde den politiske debattant kunne bevise og/eller motbevise holdbarheten i en påstand. For å kunne føre bevis eller motbevis, måtte diskusjonsgrunnlaget eller kunnskapsgrunnlaget være mest mulig fakta- eller evidensbasert.

En viktig forutsetning for en forstandig politisk samtale var for Hegel også at samtalen var bygd på en felles forståelse for begrepenes innhold. Uten en felles begrepsforståelse, ingen god samtale. For eksempel: Krangler politikerne for mye, og for lenge om hva frihet, rettferdighet, rik, fattig eller ulikhet egentlig betyr for folk flest, løser man hverken det politiske problem man diskuterer, ei heller oppnår man forståelse hos velgerne om egen, eller om sine politiske motstanderes politikk.

Hvilke lærdommer bør så dagens politiske elite trekke av en snart 250 år gammel dialektisk metodelære? For det første; politikeren må vite hva man snakker om i samtalen, og dessuten være rimelig trygg på at tilhøreren har samme forståelse som politikeren om hva som kjennetegner en mer rettferdig politikk, enn en annen.

Apropos det å vite hva man snakker om. Flaut å si det, men for en tid tilbake deltok jeg i en diskusjon der Marx, Engels og Hegel var et aktuelt samtaletema. Da stilte en av de tilstedeværende spørsmålet: Hegel ja, det var vel han som fikk folks øyne opp for didaktikkens betydning. Begrepsforvirringen var til å ta og føle på. For kanskje hadde vår overfladiske lesning av Hegels dialektikk ikke fått med seg at filosofen også hadde bidratt til didaktikkens utvikling? Men etter en kort tur ned i vår intellektuelle bevissthet, og med noen diskrete google-søk på Hegel, kunne vi unisont si med påfallende overbærenhet at det selvfølgelig hører barnelærdommen til å vite at didaktikk har å gjøre med å lære, eller å undervise å gjøre. Så langt fra «samtalekunst» det går an å komme...

Dialektikken derimot, «samtalekunsten», har vært kjent og praktisert i flere tusen år. Gadd vite hva Platon, Kant, Hegel og Marx hadde sagt om de overhørte, med sitt kritiske intellekt, en valgdebatt mellom norske partiledere, anno 2020-21? Sannsynligvis ville de vridd seg i fortvilelse over det meste av hva de så og hørte. Av debattdisiplinen, av logikken, av argumentasjonsrekkefølgen, og ikke minst over de gjentagende og eklatante brudd debatten bar preg av, mellom premiss og konklusjon.

Hegel for sin del ville fort kunne erfare at hans grunnleggende tanker om logisk argumentasjon og om bruk av de tre dialektiske stadiene tese, antitese og syntese i dialogen, fullstendig var glemt av dagens partiledere.

Dialektisk utvikling

For Hegel var det presserende å få understreket at viktige begrep som «fornuft» og «sannhet» måtte behandles som dynamiske begrep. Det betyr, at det som anses fornuftig og sant i dagens politiske virkelighet, ikke uten videre kan sies å være sant og fornuftig i dag. For eksempel den sannheten om de reelle klassebetingede og revolusjonære hendelser som historien forteller oss om fra 1800- og 1900-tallet, kan kreve en annen sannhetsforståelse nå, sett i et snevrere 2020-talls Norge-perspektiv «Verdensånden» utvikler seg, skal Hegel ha sagt. Både fornuften og sannheten er med andre ord bevegelige, dynamiske, eller progressive begrep – i alle fall i politisk forstand.

I de tidlige etterkrigsår her i Norge var det bred politisk enighet om fellesskapets, dugnadsåndens, og det statlige lederskaps betydning for vekst og velferd. Hvorvidt fellesskapet og statens rolle dermed skal eller bør spille samme rolle i et 2020- talls samfunn som de gjorde i 50-60-årene er ikke gitt. Bringer vi Hegel også inn i dette resonnementet, ville han antakelig sagt at «verdensånden» eller tidsånden i moderne politisk terminologi, forandrer og utviklet seg stadig. Det kan for eksempel bety at begrep som «arbeiderklassen», «solidaritet» og «sosial urettferdighet» bør gis et annet innhold i dag, enn hva det hadde for 70-100 år siden.

Lars Kolbeinstveit, filosof i Civita, kan mye om, og skriver mye om Hegel. Blant annet her i Minerva 27. august i fjor. I artikkelen vektlegger Kolbeinstveit Hegels stadige søken etter den politiske «fornuft» og «sannhet», og at en slik søken må finne sted gjennom en fri og åpen (politisk) debatt. Det betyr antakelig en debatt uten for mange dogmatiske, ideologiske eller retoriske krumspring. Da heller en mer kunnskapsbasert eller faktabasert debatt som kan føre oss «mot sannhetens erkjennelse».

Hegel skal, om jeg fremdeles har forstått Kolbeinstveit rett, ha hatt en viss aversjon mot ytterliggående (politiske) standpunkt. Ekstreme politiske standpunkt vil lett dra med seg en uholdbar, og meningsløs argumentasjonsform. For eksempel, å snakke om velferdsprofitører eller om nyliberalismens ødeleggende virkninger på folk flest sine levekår, er kanskje i ferd med å bli mer patetisk enn opplysende?

Dagens politikere bør derfor vokte seg vel for å anvende spissformuleringer, eller såkalte slående argumenter og begrep, for å nå fram til folk flest. Slående argument kan ha en viss underholdningsverdi, men når debattens rampelys er slått av, vil argumentene kun huskes som noen morsomme rariteter, men dessverre – uten mål og mening for folk flest

Sett fra et norsk venstre-høyre perspektiv vil politikk for Hegel antakelig ikke først og fremst bety et motsetningsfylt spørsmål om statlig styring over individets frihet. Frihet er viktig for Hegel, men den må utøves i en sosial sammenheng. Eller som Kolbeinstveit mer presist uttrykker det i sin Minerva-artikkel:

«Og nettopp på grunn av at det ikke bare er snakk om kollektiv begrensning av individet, så ansvarliggjøres, fristilles og anerkjennes individets plikter overfor fellesskapet i mye sterkere grad enn i en statsorientert og sosialdemokratisk forståelse av fellesskap.»