Kultur

Heimferd – en utdatert nasjonalarv?

Bilde: Den Norske Opera & Ballett / Erik Berg

Fremførelsen av Irgens-Jensens Heimferd er et uttrykk for Norges nasjonale dilemma.

I det barnekoret brøt ut i et salig sanctus, reiste hårene seg på armene mine. Faktisk kom gåsehuden om og om igjen i løpet av de knappe to timene klangen av Ludvig Irgens-Jensens dramatiske symfoni Heimferd (1930) bredte seg på Den Norske Opera & Balletts hovedscene.

Med tekst på gammel og kronglete nynorsk, dro verket meg av sted til et gammelt Norge. Det mektige lydbildet, med orkester, stort kor og syv solister var overveldende på en måte som minnet meg om Brahms’ requiem. Så var det også beskrivelsen av Heimferd som et «musikalsk nasjonalmonument» som hadde lokket meg til konsertsalen. Et «musikalsk nasjonalmonument» – hva i alle dager skulle det bety?

Utover Griegs a-moll konsert og kanskje Kjempeviseslåtten av Harald Sæverud, fortjener vel neppe noen verk en slik hedersbetegnelse. Hadde Operaen tatt for hardt i da de skulle selge inn nypremieren av den snart hundre år gamle kantaten?

Trøblete nasjonalisme

En fremførelse av dette «musikalske nasjonalmonumentet», en dramatisk symfoni om Olav den helliges kristning av Norge, kunne kanskje trå litt uforsiktig inn i den pågående debatten om hva det norske er og skal være.

Spørsmål om nasjonal identitet og det norske har for noen blitt et ganske betent tema i en tid der nasjonalisme og nasjonalsjåvinisme vinner terreng i Europa, som et motsvar på innvandring og overnasjonalitet.

Selv var Irgens-Jensen uttalt anti-nazist.

Prefikset nasjonal har lenge vært trøblete i politikken og kunsten. Hvordan skal vi forstå vår nasjonale musikkarv, når tyskerne i 1943 la beslag på hundreårsmarkeringen for Griegs fødsel? Eller når det kom frem at flere kjente norske komponister, deriblant David Monrad-Johansen og Geir Tveitt, hadde litt for nære bånd til okkupasjonsmakten? Eller at vår alles Kirsten Flagstads karriere ble bygget på wagnerske arier som ble applaudert av nazistene?

Selv var Irgens-Jensen uttalt anti-nazist, og verket ble forbudt under krigen fordi tyskerne mente det kunne nøre opp om en usunn nasjonalisme. Men mer enn å si noe om det nasjonale eller om det norske som sådan, sier Heimferd noe om kulturen den ble skrevet i – et samfunn på full fart inn i modernismen.

Musikkens samlende kraft

I boken The Political Force of Musical Beauty (2009) skriver musikkviteren Barry Shank om hvordan opplevelsen av skjønnhet i musikk ofte skaper en følelse av samhørighet blant lytterne. Å dele den musikalske opplevelsen skaper et fellesskap mellom mennesker som er ulike på alle andre måter – politisk, sosialt, personlig. Derfor er musikk samlende på en måte få andre kunstarter er, hevder Shank.

Så kan musikk også være et svært mektig politisk middel. I 1830 spilte den franske operaen Den stumme fra Portici en viktig rolle i det som skulle bli belgisk uavhengighet fra Nederland.

Det var derfor ingen overraskelse at det ble utlyst en konkurranse om et storverk for kor og orkester da den unge nasjonen Norge skulle markere sin selvstendighet på starten av 1900-tallet. Anledningen var 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad, som skulle markeres i 1930. Jubileet var både et nasjonalt og et kirkelig jubileum, forent i det eneste som både de kirkelige og de nasjonale kunne enes om – nemlig et Olavsjubileum.

Det begynner å lakke mot 1000-årsjubileum for slaget på Stiklestad, og Heimferd har altså ifølge Operaen rukket å bli et nasjonalmonument. Det betyr på ingen måte at det er allemannseie. Verket var forbudt under krigen, ble tatt frem igjen og fremført som opera på Det Norske Teatret i 1947 – og ble så helt glemt igjen.

Det vil si – nesten glemt. For som del av markeringen av første ti år i Bjørvika, stod Heimferd igjen på programmet 13. og 15. april.

Synger om Olavs omvendelse 

Thor Inge Falch sang rollen som Olav den hellige, som i stykket vender tilbake til Norge for å kristne landet. Han er selv forvandlet og vil forvandle landet han styrer.

Librettoen løfter også frem sterke paralleller til Kristus.

Librettoen av Olav Gullvåg har direkte sitater fra Snorres kongesagaer, og jeg har sjeldent følt meg nærmere vår fjerne nasjonale historie. Korklangen og de bærende stemmene til solistene er på samme tid nær og fjern. Opera virker som en kunstform som ikke lenger er helt aktuell, likevel oppstår det en sjelden intimitet i det stemmene springer fra de dypeste oktavene til barnestemmens lyse sfærer.

Librettoen løfter også frem sterke paralleller til Kristus i fortellingen om Olavs strev. «Er eg for veik for verket?» spør Olav sin Gud, slik Jesus gjorde det i Getsemane. Og når barnekoret så stemmer ut i lovsang på latin, er det ikke lenger bare den norske nasjonalarven som speiles, men hele den kristne idéhistorien i tone og lyrikk.

Det norske dilemma

På 1990-tallet administrerte Operaen en stipendordning kalt Operatoriet, et politisk og kunstnerisk prosjekt som hadde som mål å blåse liv i norsk operakomposisjon. Skulle opera bli viktig igjen i Norge, måtte de norske komponistene skrive flere operaer.

Operaen har siden hatt en rekke norske urpremierer på moderne operaer. Men verkene skriver seg først og fremst inn i en europeisk kunstmusikktradisjon, og det er lite særnorskt ved dem annet enn ved valg av temaer – som da komponisten Knut Vaage og librettist Torgeir Rebolledo Pedersen skrev bestillingsverket Khairos for Operaen i 2013, og kalte den en «offshore-opera».

Vi har dermed en norsk musikkhistorie både i nær og fjern fortid som lever godt med de mindre formatene. Få norske verk kan kalles nasjonalmonumenter. Som Maren Ørstavik skriver i Aftenposten – i Norge har vi så få operaer at vi inkluderer «verk som bare nærmer seg operaformatet». Den Norske Opera står dermed i en konflikt – skal de løfte frem den norske musikkarven, eller skal de popularisere operasjangeren i et land de folk flest bare har en perifer kjennskap til den store europeiske operatradisjonen?

Det blir neppe noen ny kantatekonkurranse når Norge skal markere 1000-årsjubileet i 2030.

Jeg antar de lener mot det siste. Det er stort sett Carmen, Don Giovanni og de andre mesterverkene som settes på programmet for å trekke folk til Bjørvika. Heimferd er dermed et hederlig unntak. Men bare tiden vil vise om Heimferd kan regnes som et musikalsk nasjonalmonument også på lengre sikt. Det er i så fall vårt eneste håp. For det blir vel neppe noen ny kantatekonkurranse når Norge skal markere 1000-årsjubileet i 2030.

Om det er et tap, er det ikke opp til meg å vurdere. Men mister vi kontakten med vår egen musikkhistorie, mister vi kanskje, ja, kontakten med noe av det som gjør at vi kjenner oss igjen i hverandre. Og dét har vi vel strengt tatt ikke råd til, tenkte jeg da applausen døde ut, og jeg ikke lenger visste om Heimferd fortsatt var en heim-ferd. Kanskje var det i stedet klangen av idéen om det norske, fra tiden før nasjonalismen ble til det trøblete begrepet er det er i dag.

I så fall trenger vi en ny sang om hvem vi er, med det samme.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden