NEKROLOG

Mikis Theodorakis (1925-2021)

Arven han etterlater seg, er enorm. Den spenner over gresk nasjonal stolthet, politisk aktivisme, og opphøyelse av folkemusikk som sjanger.

Publisert Sist oppdatert

10. oktober 1974 stod Mikis Theodorakis sammen med et kobbel av Hellas’ største musikere på Karaiskakis fotballstadion på Pireus – Olympiakos’ hjemmebane. Dette var hans første konsert etter militærdiktaturets fall. Hvis man vil se betydningen han hadde for sin nasjon, vil en enkel video fra denne fremførelsen gi et inntrykk. Man kan oppfatte den ekstatiske forløselsen hos publikum når Theodorakis opptrer.

Theodorakis selv hadde fortid som venstreaktivist, og var i perioden forut for juntaen både fengslet og torturert for sine politiske meninger. Musikalsk samarbeidet han med likesinnede diktere, slik som Yiannis Ritsos, og skrev stykker som ble politiske hymner for venstresiden i Hellas, men etter hvert ble omfavnet av alle.

Få samtidskomponister har hatt større lytterskare enn Mikis Theodorakis. Internasjonalt slo han for alvor gjennom med filmusikken til Zorbas, med det bouzouki-riffet som fortsatt brukes i alt fra techno, hockey-kamper eller Svampebob. Hjemme i Hellas var det heller hans massive produksjon innen folkemusikk og viser som gjorde ham til allemannseie.

Theodorakis forente som kunstner den særegne dobbeltheten i etterkrigstidens Hellas. Masseturismen var så vidt begynt, og vesteuropeere ville danse Zorba. Samtidig var Hellas et av Den kalde krigens episentre, tynget ned av kommunistiske land nordfra.

Politisk var han kanskje noe vanskeligere å plassere enn strenge ideologer kunne ønske seg. Visst bekjente han seg til sosialismen, og var i perioder medlem av Det kommunistiske partiet. Han vek derimot ikke av banen for å bli uavhengig minister i en høyreregjering tidlig på 1990-tallet. De senere årene, engasjerte han seg mot normaliseringsavtalen mellom Hellas og Nord-Makedonia, som han mente var for ettergivende med tanke på gresk, historisk eierskap til navnet «Makedonia».

Et litt eklektisk forhold til partipolitikk godkjennes gjerne fra kunstnere. Så også for Theodorakis. Det var trolig noe presist i hans egen oppsummering om at «frihet i Hellas er min religion». I gresk mentalitet, er det uansett som musiker og komponist han vant størst anerkjennelse.

Han var en direkte årsak til at folkelig musikk ble anerkjent som høyverdig kunstform, med bouzouki, lyre og symkoperte rytmer. I tillegg ga han ut verker med større formater, slik som Axion Esti, eller vespere inspirert av gresk-ortodoks kirkemusikk.

Med Theodorakis’ bortgang, forsvinner også den kanskje fremste representanten fra et kunstnerisk «greatest generation», som favnet politisk frigjøring, en ny åpning mot verden og modernisering av et land som lenge hadde sakket bak Vest-Europa. Ingen moderne kunstner har kroppsliggjort denne erfaringen tydeligere enn ham, og ingen musiker har hatt større betydning for Hellas.