KOMMENTAR

Alt det som trengs

Koronaviruset viser at begrensningene på statens makt er der bare så lenge vi vil de skal være der.

Publisert Sist oppdatert

Vi har vent oss til å tenke på politikk som bastet og bundet av rettigheter, konvensjoner og endeløse prosesser der alle skal si sitt.

Staten kan ikke nekte folk å ta med seg sykepenger ut av landet. Den kan ikke utvise Mulla Krekar. Staten kan ikke engang rive eget regjeringsbygg uten endeløse rettssaker, omkamper og kunstnerprotester. Statsrådens verktøykasse er tom, sa engang daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen. Han siktet til at han, til tross for å være hovedaksjonær, ikke kunne bestemme hvem Statoil valgte å gi kontrakter til. Men den tomme verktøykassen ble raskt et symbol på politisk avmakt – eller, mer positivt, en stat som har lært å holde fingrene fra fatet.

12. mars 2020 viste at bak fasaden av en bundet stat, finnes fortsatt en enorm makt. «Voldsmonopolet» kaller vi det i blant – men i norsk sammenheng er selve volden heldigvis teoretisk: Helt uten vold kan regjeringen snu opp-ned på livene til alle innbyggere. Nå sitter vi hjemme nesten alle mann: Noen i karantene, noen som forsøker å etterleve ambisjonen om å begrense kontakt – og noen som mer motvillig erkjenner at det er lite å ta seg til der ute: skoler og barnehager er barnløse, kulturinstitusjonene er like kultur-løse som befolkningen forøvrig, flyplassene går inn for landing og butikkene er hamstret tomme.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her