NYHET

Som opposisjonspolitiker kritiserte Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol misbruk av nødturnuser i helsesektoren. Nå er det hun som er landets mektigste helsepolitiker, og antallet intensivplasser som realistisk sett kan mønstres på kort sikt anses for å være halvert.
Som opposisjonspolitiker kritiserte Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol misbruk av nødturnuser i helsesektoren. Nå er det hun som er landets mektigste helsepolitiker, og antallet intensivplasser som realistisk sett kan mønstres på kort sikt anses for å være halvert.

Er intensivkapasiteten virkelig halvert?

Regjeringen og helsesektoren mener tidligere planer for å oppskalere intensivkapasiteten ikke lenger er «realistiske». Men bakenfor begrepet «realistisk» skjuler det seg også forhold av mer politisk art.

Publisert Sist oppdatert

Forrige uke om kom regjeringen med oppdaterte tall på hvor mange intensivplasser Norge maksimalt kan etablere og drifte i en kort periode.

Tidligere er det flere ganger vært oppgitt at Norge kan mønstre 1200 plasser. Nå opplyser Regjeringen derimot at det maksimale antallet intensivplasser som kan driftes samtidig, bare er drøyt halvparten: 647 plasser.

«Det er realistisk å kunne trappe opp til 647 senger på kort sikt, men en andel av disse vil være såkalte intermediærplasser med en enklere innretning og lavere bemanning enn fullverdige intensivplasser», uttale Helseminister Ingvild Kjerkol til VG i forrige uke.

At det maksimale antallet intensivplasser som nå kan etableres er redusert til 647, blir også bekreftet av Helsedirektør Bjørn Guldvog til VG. «En oppskalering til 647 vil være svært krevende for personellet og vil gi vesentlig redusert tilbud til øvrige pasienter. Det kan derfor opprettholdes kun over en kort kriseperiode», uttaler han.

Men hvordan kan det ha seg at det som har vært kommunisert tidligere, kan være så fullstendig galt? Og hvilke forutsetninger bygger de nye tallene på?

En ny bestilling om maksimal intensivkapasitet

Helsedirektoratet og Regjeringens nye anslag på antallet plasser som maksimalt kan driftes, følger av en ny bestilling Regjeringen har gitt de regionale helseforetakene. Men hva det maksimale antallet plasser blir, beror blant annet på hvilke tiltak man implementerer i helsesektoren selv.

Dette fremkommer blant annet av svaret som er sendt fra Helse Sør-Øst til Helse- og Omsorgsdepartementet 5. januar. Dokumentet er et svar på bestillingen til helseforetakene. Her oppgis fire nivåer for skalering av intensivkapasiteten, fra trinn 1 til trinn 4.

Helse Sør-Øst er det største helseforetaket, og står for mer enn halvparten av intensivplassene. Dokumentet gjør det dermed umiddelbart klart at tallet regjeringen kommuniserer utad, er en oppskalering til nivå 2. På dette nivået kan Helse Sør-Øst drifte 343 intensiv- og intermediærplasser.

Hva betyr krevende?

Men det finnes altså to nivåer til. De er markert med rødt i dokumentet, og beskrives som «svært krevende å etablere». Men på nivå 4 ville Helse Sør-Øst alene kunne levere mer 786 intensivplasser. Det er vesentlig mer enn det Regjeringen og Helsedirektoratet har opplyst som det maksimale antallet intensivplasser for hele landet.

Dette planverkets trinn 4 later imidlertid til å samsvare med hva Helse Sør-Øst tidligere har oppgitt som det antallet intensivplasser foretaket maksimalt kan etablere. I en utredning fra april 2020 opplyser nemlig helseforetaket at det maksimale antallet som da kunne etableres var på 794 plasser. Det var blant annet denne utredning som i sin tid la grunnlag for opplysningen om at Norge kunne drifte 1200 intensivplasser på toppen av epidemien.

I utredningen beskriver Helse Sør-Øst planene for oppskalering til trinn fire i sin egen utredning. Her står det «at kapasitetsøkningen innebærer andre bemanningstall per intensivplass og per pasient enn det man har i en normal driftssituasjon». Videre heter det at det «flere steder [er] planlagt med «nødturnus» hvor døgnet deles i to (vakter på 12,5 timer) under maksimal utbredelse av epidemien». Dette innebærer at maksimal kapasitet kun kan driftes over noen få uker, skrev helseforetaket i april 2020.

Det synes altså å ha vært en forståelse av det var krevende å etablere disse plassene også i 2020; men det ble likevel bedømt som mulig. Hvorfor har det endret seg når intensivkapasiteten nå brukes som begrunnelse for inngripende og også på sin måte temmelig krevende smitteverntiltak for befolkningen?

Ny regjering – ny realisme?

Minerva spurte derfor Regjeringen i forrige uke om hvilke forutsetninger de reviderte planen bygger på når det kommer til hvilken turnus som er lagt til grunn, og hvor mange ansatte i helsesektoren som til vanlig ikke arbeider på intensiv, som da er omdisponert til å bistå i dette arbeidet.

Dette spørsmålet vil imidlertid statssekretær i helse og omsorgsdepartementet Karl Kristian Bekeng ikke svare på.

– Når det gjelder spørsmålene om hvilke forutsetninger som ligger til grunn, som turnusordninger og omdisponering av personell til andre arbeidsoppgaver, anbefales kontakt med de regionale helseforetakene, sa han til Minerva.

På spørsmål om hvorfor vi nå likevel har færre plasser forklarer imidlertid Bekeng:

– De opprinnelige opptrappingsplanene ligger fremdeles til grunn, men det er viktig å oppdatere planene på grunnlag av ny kunnskap og nye erfaringer, og vurdere kapasiteten regelmessig. Det er ikke slik at vi har færre plasser, men 647 er antall plasser vi kan få opp på kort sikt. Dette tallet er mer realistisk og basert på sykehusenes egen rapportering.

Et lignende budskap får Minerva også høre av viseadministerende direktør Jan Frich i Helse Sør-Øst:

– Planen fra 2020 ble utarbeidet med utgangspunkt i en bestilling om at man måtte kunne levere 1200 intensivplasser, men det ble påpekt betydelig risiko knyttet til å gjennomføre denne planen.

– Den nye planen viser hva man nå tror at man realistisk kan klare, sier han.

I den nye utredningen fra foretaket skrives det at de «trinnvise planene er intensivplasser man drifter eller vurderer som realistisk å kunne drifte på kort sikt angitt i svart, mens plasser det vil være svært krevende å etablere angitt i rødt».

De oppdaterte planene sier at det er realistisk å kunne øke antall plasser med respirator til 270 og antall plasser uten respirator til 73. Totalt dreier dette seg om 343 plasser, skriver Helse Sør-Øst om de reviderte planene i en pressemelding.

Det vurderes også «at en økning av intensivkapasiteten utover trinn 1 vil kunne resultere i negative konsekvenser for kvaliteten på behandlingen til covid-19 pasienter og andre pasienter», men utover dette står ikke effekten og virkemidlene som ligger bak de ulike trinnen utfyllende beskrevet i dokumentet.

Om hva de ulike trinnene i realiteten innebærer utover dette forklarer Frich i likhet med Bekeng at heller ikke kan han gi noe helt presist svar på det.

– Helse Sør-Øst har ikke gitt en fast definisjon av de fire trinnene for oppskalering, så de ulike helseforetakene kan ha ulik tilnærming til hva som ligger i de ulike trinnene for å oppskalere, sier han.

Urealistisk oppskalering innebærer potensielt ny turnus, nye samarbeidsformer og flere helgevakter

Denne formen for trinnvis oppklaring er likevel utførlig beskrevet av sykehusene i regionen til Helse Sør-Øst i deres respektive oppskaleringsplaner fra april 2020, da disse også ble styrebehandlet i foretaket.

Av rapportene fra de ulike sykehusene fremkommer det at situasjonen på sykehusene er ulik, men at flere sykehus i sine egne rapporter den gangen – i motsetning til det Kjerkol og Guldvog kommuniserer i dag – ikke omtaler en omstilling utover trinn 2 «som det maksimale» man kan få til, eller som «ekstremt krevende». I rapporten fra Oslo universitetssykehus skriver man i stedet at man regner med å ha tilstrekkelig personell til å drifte trinn 2–3.

Og på OUS hadde man også etablert en egen personalpool av ressurser som søkte på stillingsannonsen «Alle mann på dekk – Vil du bidra?», med over 1200 søkere allerede 14. april 2020.

Det er først ved trinn 4 at man påregner omdisponering av ressurser og bruk av nødturnus med 12,5 timers vakter.

Også Sykehuset Vestre Viken har skrevet i større detalj om hvordan oppskalering av flere intensivplasser kan skje gjennom to grep i omorganisering av driften.

Det ene grepet er å ha færre intensivsykpleiere per pasient, og i stedet gjøre intensivsykpleieren til en teamleader som får med seg et «team som består av annet helsepersonell (f.eks. anestesisykepleiere, operasjonssykepleiere, sykepleiere, fysioterapeuter)». Den andre variabelen som fremheves, er i likhet med OUS innføring av nødturnus med 12,5 timers vakter.

Sykehuset i Innlandet har i sitt svar på oppdraget fra april 2020 også beskrevet tiltakene på de fire trinnene slik de ser for seg å implementere dem. Her beskrives blant annet lån av helsepersonell som fra Fylkeskommunen og anvendelse av ekstern rekruttert personell som tiltak på trinn 2 i bemanningsplanen.

Først på trinn 3 vil sykehuset vurdere «å samarbeide med private rehabiliteringsinstitusjoner», «endre tidspunkt for ferieavvikling» eller «innføre at bruk av helgevakter annenhver helg». Ved trinn fire innføres også her nødturnus og flytting av mer personell over fra andre avdelinger.

I en sak hos Minerva i forrige uke opplyste både Helse Sør-Øst og Oslo universitetssykehus om hvordan det er sedvane i Norge at sykepleiere ikke skal arbeide helgevakt oftere enn hver tredje helg, og hvordan dette legger begrensninger på maksimal kapasitet.

Denne praksisen er likevel nedfelt hverken i arbeidsmiljøloven eller i sykepleiernes tariffavtale, men følger i stedet av etablert sedvane i sykehusdriften. Sedvanen har igjen har fått innpass i driften ved at de ansatte tillitsvalgte har nektet å godkjenne vaktplaner med helgevakt oftere enn hver tredje helg, med henvisning til at Norsk Sykepleierforbund har gjort et internt landsmøtevedtak om dette.

For å oppskalere driften på intensiven har imidlertid sykehusene anledning til å inngå avtaler med de ansattes fagforeninger, enten lokalt eller nasjonalt, som muliggjør endring av arbeidstid.

Sykepleierforbundet mener avtaler om endrede arbeidstider ble brutt

Før pandemien kom til Norge, ble slike avtaler inngått nasjonal vinteren 2020, men med begrenset varighet.

Leder i sykepleierforbundet Lill Sverresdatter Larsen mener ordninger om endret arbeidstid er blitt misbrukt.
Leder i sykepleierforbundet Lill Sverresdatter Larsen mener ordninger om endret arbeidstid er blitt misbrukt.

– Avtalen ble da inngått i en tid hvor ingen visste mye om viruset og konsekvensene av dette. NSF anså at det var nødvendig og klokt å inngå avtaler som ga arbeidsgiver mye større handlingsrom enn vanlig for å kunne håndtere de eventuelt store utfordringene som pandemien kunne gi. Sykepleiere var beredt til å ta på seg en større arbeidsmengde for å bidra i en samfunnskrise, forklarer leder i Norges Sykepleierforbund Lill Sverresdatter Larsen til Minerva.

Hun fremhever dog at Sykepleierforbundets erfaring med disse avtalene ikke bare har vært positiv.

– Mange sykepleiere jobbet mye, og i første del av pandemien var det mange som forsakte all sosial kontakt, også med nærmeste familie. Men, vi opplevde at avtalene ble utnyttet enkelte plasser. Avtalen ble brukt steder der de ikke hadde en eneste koronapasient. Av den grunn, og fordi smittepresset var lavere, så ble ikke avtalene videreført, sier Sverresdatter Larsen.

Spørsmålet om misbruk av nødturnus ble også løftet av daværende opposisjonspolitiker – og nåværende helseminister – Ingvild Kjerkol, som etterlyste klarere nasjonale regler.

Om muligheten til å inngå nye avtaler med sykepleierforbundet uttaler Sverresdatter Larsen at situasjonen nå er annerledes sett fra deres perspektiv enn hva den var i mars 2020.

– Det mange ukjente faktorer knyttet til situasjonen i mars 2020, mens vi to år senere forventer at arbeidsgivere og myndigheter ikke har det samme behov for å «tøye strikken». De har hatt god tid til å sette inn de nødvendige tiltakene for å få kritisk helsepersonell til å bli i yrket og mobilisere tilbake de som allerede har sluttet.

Til tross for et anspent forhandlingsklima er det likevel inngått avtaler mellom NSF og enkelte helseforetak om utvidet alminnelig arbeidstid på bakgrunn av korona, med utvidede rammer for arbeidstid og forhøyet timepriser. Disse avtalene gjelder til 31. august 2022, opplyser Sykepleierforbundet.

Organisatoriske tiltak i sykehusene er ikke Helsedirektoratets ansvar

At det skal inngås avtaler med «yrkesorganisasjoner og tillitsvalgte som muliggjør endringer i arbeidstid og arbeidsoppgaver», er imidlertid noe som også fremkommer som et av flere viktige tiltak i en veileder for pandemiplanlegging utgitt av Helsedirektoratet høsten 2019.

Helsedirektoratet står sentralt i pandemihåndteringen i Norge, og har gjentatte ganger gitt råd til regjeringen om inngripende smitteverntiltak og organisering av andre samfunnssektorer som skolen og kulturlivet. Men da Minerva forespurte Helsedirektoratet rett før nyttår om hvordan dette punktet om organisering av helsevesenet var fulgt opp gjennom pandemien, henviste direktoratet bare til de regionale helseforetakene.

– Det er helseforetaket og kommunen som ansvaret for henholdsvis spesialist- og primærhelsetjenester, herunder å sikre forsvarlig drift og utarbeide beredskapsplaner som kan iverksettes ved behov. Det er derfor mest naturlig at henvendelsen rettes til RHF-ene for konkrete svar på spørsmålene, svarte divisjonsdirektør Johan Torgersen.

Når Minerva spør Torgersen om direktoratet gjennom pandemien likevel har uttrykt et ønske om disse tiltakene gjennomføres, eller om det er blitt overlatt til RHF-ene selv å beslutte hvorvidt de vil inkludere disse tiltakene i sin egne pandemiplaner, svarte Torgersen:

– Direktoratet har ikke gitt særskilt uttrykk for at bestemte organisatoriske tiltak skal gjennomføres, det ansvaret ligger til helseforetakene.

Spillereglene i arbeidslivet er slik

Når Minerva igjen henvender seg til statssekretær Bekeng i Helse- og omsorgsdepartementet, med spørsmål om hvilke av de tiltakene som ligger på de øver trinnene som trinn 3 og 4 som ikke lenger vurderes som «realistiske», når Regjeringen uttaler at det nye anslaget for intensivkapasitet er «mer realistisk og basert på sykehusenes egen rapportering», svarer Bekeng:

– Under den første fasen av koronapandemien ble helseregionene bedt om å planlegge for et behov opp mot 1200 intensivplasser, som var det maksimale behovet under en pandemitopp i FHIs analyser. Disse planene ligger fremdeles til grunn, men det har vært viktig for oss å få en oversikt over hvor mye kapasiteten kan økes på kort sikt, altså raskt, hvis vi skulle få en rask økning av alvorlig syke pasienter med behov for avansert behandling. Da har vi ikke lagt til grunn det maksimale behovet i FHIs analyser, men spurt hva helseregionene selv mener er realistisk å øke til på kort sikt. Trinnene som det refereres til, angir at kapasiteten kan økes utover de angitte 647 plassene, men med økende usikkerhet rundt hvor lenge en slik kapasitet kan holdes, og med enklere standard.

– I hvilken grad er hvilken intensivkapasitet man anslår at landet har, et resultat av politiske prioriteringer og hvilken dialog og avtaleverk man har med fagorganisasjonene til de ansatte i helsesektoren?

– Spillereglene i arbeidslivet er slik at det er partene som forhandler og blir enige om avtaleverk, svarer Bekeng.

– En rød tråd i disse planverkene for oppskalering er at man på de øverste trinnene potensielt innfører bruk av nødturnus med 12,5 timers vakter, og at man innfører nye driftsmodellen der for eksempel intensivsykepleiere blir satt til å lede et team av støttepersonell som flyttes til intensivavdelingene, slik at antallet intensivsykepleiere per pasient potensielt vannes ut fra 1:1 til 1:4. Er det etter Regjeringens syn at det nå – etter to år med pandemi der sivilsamfunnet har blitt organisert til dugnad for å hegne om kapasiteten i helsevesenet – rimelig og forholdsmessig av helsesektoren å vurdere det som lite realistisk at man må be ansatte om å arbeide noen flere helgevakter, legge om turnusordningene og bruke mer støttepersonell på intensivavdelingene?

– I opptrappingsplanene fra april 2020 er det angitt usikkerhet om den maksimale kapasiteten blant annet på grunn av risiko for sykdom og fravær blant kompetent personell. Bruk av støttepersonell vil medføre at mye av den øvrige aktiviteten må reduseres, da de tas bort fra sine opprinnelige arbeidsoppgaver. Kvaliteten og standarden blir redusert i og med at støttepersonell ikke er utdannede intensivsykepleiere. Dette er momenter som gjelder fremdeles. I tillegg har helsepersonell nå stått i pandemien i snart to år, og det er usikkert hvor lenge såkalte nødturnuser med økt arbeidsbelastning kan fortsette før ansattes egenhelse blir påvirket.

– Det er altså et mye mer komplekst bilde enn en diskusjon om arbeidstidsordninger, svarer Bekeng.

Helsedirektør Guldvog forholder seg ikke til planer for oppskalering i Helse Sør-Øst.

Minerva har også spurt Helsedirektoratet om hvordan direktoratet har kommunisert rundt de nye tallene for intensivkapasiteten.

– Helse Sør-Øst omtaler antallet intensivplasser på trinn 2 som noe som realistisk kan etableres på kort sikt, mens trinn 3 og trinn 4 er det som omtales som «svært krevende». Hvorfor omtaler helsedirektøren da det volumet på intensivplasser på trinn 2 som det som er «svært krevende»?

– Helsedirektøren omtalte hele Norge, uttalelsen som Minerva siterer er fra Helse Sør-Øst, svarer avdelingsdirektør Torunn Janbu i Helsedirektoratet på epost til Minerva.

Direktoratet skriver at belastningen på helsetjenesten varierer mellom ulike helseforetak og i ulike perioder, og fortsetter:

– Situasjonen kan derfor beskrives noe ulikt. Vi mener at en situasjon med 647 intensivinnlagte koronapasienter nasjonalt ville vært svært krevende. Vi ser at 92 intensivpasienter med korona som vi har i dag og gjør at sykehusene må ta ned annen planlagt behandling. At Helse Sør-Øst ser at deres trinn 2 er realistisk på kort sikt, er likevel positivt.

– Hvorfor har ikke Helsedirektoratet i sine uttalelser også opplyst om at det finnes et trinn 3 og trinn 4 i disse planene?

– Helsedirektøren uttalte seg om Norge. Notatet det her vises til er fra Helse Sør-Øst. Helsedirektoratet gikk i sine svar ikke inn i trinnbeskrivelsen fra Helse Sør-Øst.

Oppdatert: Denne saken bygger på dokumentene: Planer for opptrapping av intensivkapasitet og Planer for opptrapping av intensivkapasitet i Helse Sør-Øst.