KOMMENTAR

Elizabeth Warren har lagt frem en finansieringsplan for sin helsereform som vil endre USA radikalt.
Elizabeth Warren har lagt frem en finansieringsplan for sin helsereform som vil endre USA radikalt.

Spis de rike!

Warrens radikale helseplan er basert på luftige regnestykker og konfiskatoriske skatter på de rike.

Publisert   Sist oppdatert

Etter å ha blitt kraftig angrepet fra sine demokratiske rivaler for å vri seg unna når hun fikk spørsmål om hvordan hun skulle finansiere sin helseplan, la Elizabeth Warren frem en omfattende plan den 1. november. Hun har lenge vært i oppgang på meningsmålingene, men er det en liten nedgang å spore. Men fremdeles er hun bookmakernes favoritt til å vinne demokratenes nominasjon, og hun ligger jevnt med eller litt foran Trump i meningsmålingene.

Planen har vist seg å være mat for kritikerne, selv om hun insisterer på at middelklassen ikke skal betale en penny mer i skatt. For å komme dit, må man gå til omfattende «willing suspension of disbelief», som Hillary Clinton en gang kalte viljen til å tro på utrolige påstander.

Høyresidens Washington Examiner mener at Warren egentlig foreslår at «Mexico skal betale for det», men også mer sentrumsorienterte Economist skriver: «The underlying sums strain credulity, requiring heroic assumptions on cost reductions and budgetary gymnastics on revenue-raising.”

Urealistiske helseinnsparinger

La oss starte med kostnadssiden. Det er bred enighet blant uavhengige analytikere, blant annet den liberale tankesmien Urban Institute, at Medicare for All, altså en universell helsedekning basert på dagens offentlige system for pensjonister, vil koste staten et sted mellom 31 og 34 billioner dollar over ti år. (Budsjettanslag gjøres gjerne for ti år av gangen i USA).

Samtidig vil privat sektor – arbeidsgivere og privatpersoner spare nesten like mye, ved at kostnadene overveltes på staten, men det er likevel en netto økning i helseutgiftene på anslagsvis 7 billioner, fordi konsumet av helsetjenester vil øke gjennom at uforsikrede, inkludert ulovlige innvandrere i Warrens plan, vil bli dekket, og fordi egenbetalingen bortfaller, noe som stimulerer etterspørselen.

Warrens første gruppe tiltak er å få disse kostnadene ned til 20,5 billioner. Dette får hun for det første til gjennom gode ønsker – å redusere administrative utgifter med omkring 60 prosent (1,8 billioner) sammenlignet med anslaget fra Urban Institute, som sier at deres anslag er nødvendig for å redusere svindel og misbruk og for å sikre kvaliteten i helsevesenet.

Hun legger også til grunn en generelt lavere økning i helseutgiftene enn Urban Institute, etter «tenk på et tall-prinsippet (1,1 billioner).

Warren skal ta i bruk nye betalingsmåter til leverandørene, og redusere refusjonssatsene til sykehusene (2,9 billioner). Ved siden av tvil om disse innsparingene i det hele tatt kan realiseres, sier eksperter til The Atlantic at dersom det skjer kommer mange sykehus og andre helseleverandører til å legge ned.

Hvem skal betale for nye medisiner?

Hun vil også at Medicare skal betale langt mindre for medisiner – hele 70 prosent mindre for merkevarene (1,7 billioner). Politifact skriver at det svært tvilsomt om hun kan realisere innsparingene her.

Amerikanerne betaler mer for medisiner enn andre land, eller sagt på en annen måte: De bærer store deler av utviklingskostnadene for nye medisiner som andre land nyter godt av. Som Washington Post skriver på lederplass om hennes plan: “Even if this were politically possible, it would raise huge questions about defunding the research, testing and diffusion of new therapies.”

Warrens plan forutsetter lavere priser enn det kanadiere og dansker betaler. Det har lenge vært gjort forsøk på å få ned disse kostnadene i forhandlinger med de store legemiddelfirmaene, men den underliggende logikken er uendret: Noen må betale, og den private betalingsviljen for helse er høy i USA. Larry Levitt i Kaiser Family Foundation sier til The Atlantic: “The trade-off with drugs is, lower prices would inevitably lead to fewer drugs coming to market,”

Dersom legemiddelfirmaene nekter å være med, har Warren en reserveplan: Utvikling av nye medisiner blir en offentlig oppgave.

Forsikringspremier omdirigeres

Så skal hun finansiere disse 20,5 billionene. Først tar hun de 9 billionene som arbeidsgiverne betaler for helseforsikring i dag, siden disse ikke er nødvendige når Medicare skal dekke alle. Disse utgiftene, minus en rabatt på 2 prosent, skal altså nå kanaliseres til statskassen. Over tid skal alle arbeidsgivere betale det samme, altså ikke basert på hva de har betalt tidligere.

Prinsippet virker tilforlatelig. Bedriftene betaler ikke mer, selv om det de nå betaler er en skatt. Men det er mange praktiske og politiske utfordringer. Firmaer med under 50 ansatte skal være unntatt. Bill Clintons gamle finansminister Larry Summers skriver: “To cut costs, firms will be incentivized to get below the 50-employee threshold and scale back on current health benefits. And all the efforts that employers have engaged in to contain costs and to encourage prevention will become pointless.”

Washington Post peker på omgåelser av systemet: «Some analysts have warned that companies would have strong incentives, in the years before such a law's enactment, to make it appear their health-care costs are low. Businesses may be encouraged to split off into two entities, one of which might be able to avoid the required health-care contributions because it had none the year before the program kicked off."

Noen får dårligere dekning

Mange selskaper bruker gode helseforsikringer som et rekrutteringstiltak. Med Warrens system vil de fortsette å betale regningen, men uten å tilby sine ansatte noe bedre enn de alle andre får. Noen vil altså miste et gode.

Gode dekninger er gjerne i sektorer med sterke fagforeninger. Warren har forsøkt å komme kritikk fra fagforeningene i forkjøpet ved å ta inn i planen at selskaper med kollektive avtaler kan få redusert sin helseinnbetaling til staten dersom de isteden gir innsparingen videre til de ansatte i form av lønn eller andre goder. Men hun kan ikke få i pose og sekk. Går disse pengene til de ansatte kan hun ikke bruke dem til å finansiere sin helseplan.

Meningsmålinger viser jevnt over at det lite flertall støtter Medicare for All, men det endres til et tydelig mindretall når det opplyses om at systemet innebærer at private forsikringer forsvinner.

Bernie Sanders har så langt i valgkampen fredet Warren, men han kritiserer dette aspektet ved planen: “I think that that would probably have a very negative impact on creating those jobs, or providing wages, increased wages and benefits for those workers. Sanders er i motsetning til Warren åpen på at middelklassen også må være med på å betale for Medicare for All.

Som vi har sett vil helseplanen øke etterspørselen samtidig som leverandørene presses til kostnadskutt. Det underbygger motstandernes argument om at sosialisering av helsevesenet vil føre til misforhold mellom tilbud og etterspørsel, og dermed køer og rasjonering.

Luftige innsparinger

Også på utgiftssiden er det mange gode ønsker. Hun skal blant annet spare 2,3 billioner på mer effektiv skatteinnkrevning, et anslag som minner om «tenk på et tall». Clintons finansminister Larry Summers påpeker at dette er 65 ganger så mye som Kongressens budsjettkontor anser realistisk. Selv om han mener CBO er alt for pessimistiske, er også Warren alt for optimistisk.

Hun sparer 800 milliarder i militærutgifter satt av til «uforutsette hendelser», et kodeord for Midt-Østen. Får håpe de holder seg i ro der nede, da. Og hun skal spare 400 milliarder gjennom en omfattende innvandringsreform. Ved siden av at en slik reform i flere tiår har vist seg politisk umulig, er også dette anslaget luftig.

Næringslivet får svi

Så har vi de direkte skatteøkningene. Hun reverserer reduksjonen av bedriftsbeskatning iverksatt i fjor tilbake til 35 prosent, og legger den også på inntekter opptjent i utlandet, en særamerikansk ordning som forsvant under Trump. (Bedriftene må betale differansen mellom skattesatsen i utlandet og de 35 prosentene i USA).

Hun endrer også avskrivningsreglene, slik at bedriftsbeskatningen øker med 2,9 billioner til sammen, og innfører en skatt på finanstransaksjoner (Tobin-skatt – 800 milliarder), noe som enten vil redusere volumet (og dermed provenyet) kraftig, eller føre til at businessen flytter til et annet land. (Jeg skrev nærmere om Tobin-skatten for ti år siden – prinsippene gjelder enda).

Hva skal vi med de rike?

Den mest radikale skatteøkningen skjer på formue. Warren har fra før av gått inn for en formuesskatt på 3 prosent på formuer over 1 milliard dollar, for å finansiere andre av hennes prosjekter.

Nå økes denne til 6 prosent. Hun øker også satsen på inntektsskatt på høye finansinntekter, slik at den tilsvarer skatt på arbeid, og denne påløper før kapitalgevinster realiseres for den rikeste prosenten av amerikanerne. Til sammen betyr dette at de riktig rike vil betale betydelig mer i skatt enn de tjener, og innebærer i realiteten en konfiskering av høye formuer.

Larry Summers har sett på tallene, og påpeker at bruttoinntektene for dem med inntekt over 1 million dollar er under 1,1 billion årlig, mens Warrens skatteøkninger for disse, på toppen av dagens skatter og andre skatteøkninger for å finansiere andre av hennes programmer, er omkring 1,2 billioner.

Warren vil ikke selv kalle seg sosialist, i motsetning til Bernie Sanders, men hennes politikk vil bidra sterkt til Sanders’ mål om at det ikke skal være milliardærer i USA.

Hun innser åpenbart at det ikke blir veldig attraktivt for de rike å ha sin virksomhet i USA lenger, og foreslår derfor en exit-skatt på 40 prosent for dem som vil ta med seg pengene ut av landet. Trump bygger en mur for å holde innvandrerne ute. Warren bygger en virtuell mur for å hindre at rikingene slipper unna.

Huller i systemet

Det er for øvrig interessant hvor lite av de 34 billionene som konfiskeringen av de superrikes formuer vil innbringe. Riktignok er det mange rike i USA, men det monner ikke i det store bildet.

I Warrens plan gir økningen av formuesskatt fra hennes tidligere 3 prosent til 6 prosent omkring 1 billion i merinntekter. Men det er under helt urealistiske forutsetninger – lav omgåelse og at alt ellers ville fortsette som før. Om hennes opprinnelige forslag – 2 prosent skatt på former over 50 millioner dollar og 3 prosent over 1 milliard, skrev Larry Summers at anslaget er alt for høyt – med så høye satser forvitrer rett og slett skattegrunnlaget.

Det blir enda verre når skattesatsene blir konfiskatoriske. Summers skriver nå: “It is hard to see a defense for assuming — as the Warren proposal does — that wealth taxes can be doubled with no impact on avoidance, or that annual capital gains taxes can be levied without reducing the wealth tax base.”

For meg virker det mer som om Sanders’ instinkter slår igjennom hos Warren her: Å eliminere de superrike er et mål i seg selv.

Warrens helseplan vil radikalt endre USA. Men først må hun bli valgt til president. Dernest må hun ha et demokratisk flertall i Senatet. Og til slutt må hun overtale Kongressen til å støtte en slik omlegging. Dit er det langt.