Kultur

– Jeg har et helt IKEA-kjøkken

Bilde: Alexander Zlatanos Ibsen

Innrømmer møbelrestauratør Martin Kraut. Men alle andre møbler han har, er antikke.

– Martin Kraut, hvor er vi på vei?

– Nå er vi på vei til en kunde for å levere møblene jeg har restaurert. De har flyttet i mellomtiden, så vi skal til deres nye hus.

– Og hva for noe skrammel var det de ville at du skulle fikse?

– En svært kostbar kommode i ibenholt, et bord i nøttetre og et annet i rosetre. Så skulle jeg reparere en marmorplate og et speil.

– Du er opprinnelig fra Sveits, så du må jo elske sveitserstil.

– Ja, jo, jeg får inn en del bondemøbler hjemmefra, for å si det sånn. Og mange møbler i norske hjem er jo fra utlandet, fra hele verden.

– Hvordan endte du opp her i de syrebeisede furumøblenes rike?

– Som for de fleste så var det kjærligheten som brakte meg hit. Jeg flyttet til Norge i 1995. Tre år etter ble jeg selvstendig og startet eget firma. Utdannelsen har jeg fra Sveits hvor jeg gikk i lære som møbelsnekker og restauratør. Men jeg hadde en stund mulighet til å bli yrkesmilitær.

– Ikke til sveitsergarden?

– He-he, nei, jeg er ikke katolikk og har sikkert bannet for mye, så det hadde ikke vært mulig. Men jeg var inne i tre år, i det ordinære forsvaret. Jeg skulle bli instruksjonsoffiser.

– I den sveitsiske marinen! Nei, nå skal jeg slutte.

– OK. Kjæresten min ønsket å flytte hjem til Norge, så jeg tenkte det var like greit å bli med. Mitt krav var at vi skulle bo i hus med verksted.

Møbelrestauratøren

Martin Kraut (f. 1969) restaurerer alle tenkelige møbler for privatpersoner, men innrømmer at han har IKEA-kjøkken.

– Og der har du bodd siden?

– Det har jeg.

– Er det noen særskilt kunsthistorisk periode du spesialiserer deg på som restauratør?

– Jeg tar hva som helst av treverk. Jeg jobber mye med forsikringssaker, slike som etter brann, vannskade eller innbrudd, og da må man være allsidig. Men det tok lang tid å etablere seg. I en årrekke gikk jeg rundt til antikvitetsforhandlere i Oslo og snakket om løst og fast med betjeningen, inntil jeg fikk lov til å legge en liten bunke visittkort på disken. Slik kom jeg gradvis i kontakt med folk som trengte restauratør.

Hvilke møbler tar folk spesielt godt vare på?

– Alt. Også nye ting. Jeg hadde sist uke et Fritz Hansen-bord, de berømte elliptiske som koster en formue. Skaden her var at flyttebyrået hadde skjøvet rundt esker oppå bordplaten og laget riper. Kunden klaget, og det ble forsikringssak.

Kan alt restaureres?

– Ja, hvis det er lønnsomt. Man må alltid avveie mellom å la det være som det er, restaurere eller kondemnere. Ofte er det affeksjonsverdien som avgjør.

Føler du at din jobb består i å tilbakeføre eller skape noe nytt?

– Jeg forsøker å beholde originalt så mye som mulig. Min filosofi er å ikke over-restaurere. Jeg går for eksempel ikke med på å gjøre det jeg mener er å skade et gammelt møbel, slik som å male over treverk som skal være synlig, eller gjøre det lysere. Jeg advarer mot slikt, og forteller at jeg i alle fall ikke vil påta meg å gjøre det. Det gjelder også for mitt profesjonelle rykte.

– Jeg føler det som min plikt å opplyse om at et møbel er helt ordinært.

– Hvor vondt er det å fortelle en mulig kunde at møbelet de har arvet, og som de ønsker å sette i stand, har null markedsverdi?

– Det er veldig avhengig av situasjonen. Når en kunde kommer til meg, føler jeg det som min plikt å opplyse om at et møbel er helt ordinært, er av dårlig kvalitet, eller at jeg synes det vil koste altfor mye å restaurere. Jeg sier av og til rett ut at de ikke må finne på å gjøre noe med det. Med mindre kunden vil restaurere for salg, kan dette være ubehagelig. Jeg har kommet i situasjoner der et hus har brent ned, og det eneste som stod til å redde var tre–fire gjenstander som bare var å kaste.

Helt hypotetisk: Hvis en fyr kommer til deg og forteller at han har kjøpt en stor skjenk, for eksempel i nordisk nyklassisk stil fra 1920-tallet, som har unik form, er kjekk til å oppbevare ting i som barna ikke skal få tak i, og som står fint til den nye leiligheten ekteparet nettopp har kjøpt seg. Så får for eksempel kona ham til å lakkere over med en mørkere farve, noe som gjør at den gamle lakken under går i oppløsning, og flammebjerksfineren under tar uopprettelig skade. Vil du da si at mannen eller kona er en idiot?

– He-he, da sier jeg ingenting, det får de finne ut av selv. Jeg bare opplyser om hva man kan gjøre med møbelet. Det viktigste for meg er at ingen kommer til meg etterpå og føler seg lurt.

Er du blitt bedt om å restaurere IKEA-møbler noen gang?

– Ja, en gang gjennom et forsikringsselskap hvor jeg fikk en rekvisisjon på en innbruddskade. Jeg ringte kunden, som var trist fordi det gjaldt en kommode bestemoren hadde eid. Dette var et stykke unna, så jeg spurte om jeg kunne få tilsendt et bilde, men det var visst vanskelig. Men kommoden var i nøttetre og mye verdt, mente hun. Da jeg kom meg ut til stedet, så jeg jo straks at dette var snakk om sponplater fra enten Skeidar eller IKEA. Helt håpløst. Dette tar jeg ikke med meg, sa jeg. Ta heller imot forsikringspengene.

Helt til slutt – og helt ærlig nå! Hvor mye IKEA har du hjemme?

– Jeg har et helt IKEA-kjøkken.

Skam deg! Skulle ikke du hatt et restaurert før-reformasjonsbondekjøkken fra Gudbrandsdalen, med rosemaling og spiskammer i patinert bøketre!?

– Nå skal det sies at jeg har tilpasset det til huset, og kjøkkenet er det eneste jeg har som ikke er antikt.

Intervjuet er publisert som «Borgeren» i Minerva nr. 3/2017. Nr. 4/2017 er i salg nå.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden