Bøker

Heltinnen i Berlin

Selv om Erle Marie Sørheim ikke har funnet noe sensasjonelt, eller noe som gjør at vi må skrive krigshistorien på nytt, er «Til Berlin faller» er en viktig bok, skriver Erik S. Idsøe.

«Til Berlin faller – Nordmenn i det tredje riket» gir et rikt innblikk i nordmenns liv i Berlin under annen verdenskrig, men kunne med fordel hatt en mindre heltemodig og mer balansert fremstilling. 

NY BOK

  • Til Berlin faller. Nordmenn i det tredje riket.
  • Erle Marie Sørheim
  • Kagge forlag
  • 2018

Wanda Maria Heger. For en fascinerende livshistorie denne kvinnen har. Og for en innsats hun la ned for å hjelpe norske fanger i Tyskland under annen verdenskrig.

I sin nye bok Til Berlin faller vier Erle Marie Sørheim stor plass til Wanda Heger, og det er med god grunn. Jeg skal komme tilbake til hvorfor, men Sørheims bok gir jevnt over et rikt innblikk i det store mangfoldet blant nordmenn som oppholdt seg i Tyskland under krigen. Boken inneholder en rekke personlige historier og et stort persongalleri.

Journalisten Theo Findahl og hans nevø Sverre Bergh er henholdsvis korrespondent i Berlin og student i Dresden. I tillegg  til disse to følger boken de deporterte nordmennene som ble sendt til Tyskland med tvang – juristen Johan Bernhard Hjort med familie, hans datter Wanda, motstandsmannen Bjørn Heger samt rektor ved Universitetet i Oslo, Didrik Arup Seip.

Korrespondenten Theo Findahl skrev en artikkel som var oppsiktsvekkende i seg selv – han varslet om en forestående tysk troppeforflytning nordover den 6. april 1940. Findahls rapportering forut for nazistenes Operation Weserübung (okkupasjonen av Danmark og Norge) fikk svært liten spalteplass og oppmerksomhet i Aftenposten.

Hvorvidt hans varsel hjem til Norge før krigen hadde hatt noe utslagsgivende effekt for okkupasjonen hvis det hadde blitt viet større interesse, får vi aldri vite. Men redaksjonelt er det vel en av de største undervurderingene av nyhetsverdi som har blitt foretatt i Norge.

Til Berlin faller er en viktig bok. Det er ikke det at Sørheim har funnet noe sensasjonelt – ei heller noe som medfører at krigshistorien må skrives om. Bokens styrke er at den vever sammen mye av det som allerede er kjent og tidligere har blitt fremstilt stykkevis og delt, først og fremst gjennom persongalleriets egne bøker som er blitt publisert i etterkrigstiden.

Her kombineres hverdagsskildringer med historier fra de grusomme sidene ved krigen, som blant annet Didrik Arup Seips opplevelser fra Sachsenhausen, bombingen av Dresden i februar 1945 og Sovjets beleiring av Berlin i krigens siste dager. Dette presenteres på en måte som viser både krigens brutalitet, men også enkeltmenneskets ufattelige evne til å tilpasse seg ekstreme situasjoner hvor håpløst utgangspunktet enn er.

Sørheim er noen ganger innom de vanskelige temaene, som for eksempel at de norske jødene ikke ble kartlagt og hjulpet på samme vis som andre nordmenn i tysk fangenskap.

Gjennom boken blir både krigens og familiens kompleksitet ytterligere utdypet. Familien Hjort-Heger legemliggjør en rekke av de dilemmaene og problemstillingene som spilte inn i forbindelse med krigen:

Johan Bernhards rolle i opprettelsen av Nasjonal Samling og senere brudd med partiet, samt hans kritikk av nasjonalsosialismen som førte til arrestasjon og deportasjon.

Wandas ønske om å bli værende i Norge gjennom å inngå et proforma-ekteskap (som ikke ble gjennomført) og tvangsflytting til Tyskland sammen med resten av familien for å gjenforenes med faren.

Familiens innsats for de norske fangene og Bjørns Hegers engasjement i motstandsbevegelsen som ad omveier fører ham til Berlin, hvor han møter sin vordende kone, Wanda.

Alle disse menneskenes historie kommer etter hvert sammen i landsbyen Gross Kreutz i Brandenburg, som blir hovedsetet for deres felles prosjekt for å gi hjelp, formidle informasjon samt redde flest mulig nordmenn fra tysk fangenskap. Gjennom familien Hjort-Heger får vi et bilde av hvor mange lag og dimensjoner som kunne eksistere mellom familiemedlemmer under krigen.

Til Berlin faller omfatter som nevnt et stort persongalleri – og til tider blir det nesten for mange personer. Men bokens største svakhet er likevel den begrensede omtalen av norske medløperne og nazister i Berlin under krigen. Noen av dem nevnes, og det er forståelig at man velger å omtale heltene. Men ut fra tittelen på boken kunne man nok forventet en litt mindre heltemodig og mer balansert fremstilling.

Sørheim er noen ganger innom de vanskelige temaene, som for eksempel at de norske jødene ikke ble kartlagt og hjulpet på samme vis som andre nordmenn i tysk fangenskap. I lys av den pågående debatten om hvem som visste hva, hvor og når om norske jøders skjebne under annen verdenskrig, er det åpenbart behov for å belyse dette ytterligere.

Det er mange historier og personer som opptrer i Til Berlin faller som hadde fortjent større omtale. Wanda Heger blir etter hvert den mest dominerende personen i boken. Hennes nærmest naive pågangsmot fremstår i ettertiden som svært imponerende. Wanda Hegers kreative metoder innebar både å kontakte Heinrich Himmler direkte, oppsøke Sachsenhausen og Gestapos fengsel, gå direkte på innflytelsesrike personer, bryte med etablerte normer og bidra til potensielt livsfarlig aktivitet for å hjelpe nordmenn i tysk fangenskap. Det var en innsats det står stor respekt av.

Det kan dog innvendes at hun på grunn av sin familiebakgrunn møtte en velvilje i systemet som andre ikke nøt like godt av. Det fjerner imidlertid ikke det imponerende ved innsatsen til Heger: Hun brukte de mulighetene som åpnet seg til å hjelpe sine landsmenn, fremfor å tenke på egen sikkerhet og fremtid.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden