Kommentar

Henrik Ingebrigtsen er første norske offer for russisk hacking

Henrik Ingebrigtsen er det første norske offer for russisk hacking. På bildet: Ingebrigtsen under VM i friidrett i Moskva i 2013.

Photo: Erik van Leeuwen - www.erki.nl, GFDL

Og Dagbladets og VGs dekning av hackingen av friidrettsstjernen hjelper hackerne med å nå målene sine.

En russisk hacker-gruppe har lekket dokumenter som angivelig viser at det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF) kan ha hatt dopingmistanke mot den norske mellomdistanseløperen Henrik Ingebrigtsen. Dette er oppsiktsvekkende og har nyhetsverdi. Likevel begår Dagbladet og VG en stor synd ved å publisere historien med den vinklingen de velger.

Onsdag kveld publiserte nettstedet letsrun.com dokumenter hacket av den russiske hacker-gruppen Fancy Bears, som angivelig skal være fra Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF). Dokumentene inneholder en liste over personer IAFF skal ha fulgt med på fordi de har høye blodverdier, og inkluderer verdensstjerner som Galen Rupp, Mo Farrah og Asbel Kiprop.

Ingebrigtsen har vært testet 37 ganger, og Dagbladet og VG er påpasselige med å påpeke at det ikke er funnet noe ulovlig. Den angivelige mistanken fra IAAF er likevel brennbart stoff, og avisene har slått saken stort opp. VGs kommentator Leif Welhaven mener også Ingebrigtsen nå bør offentliggjøre alle testresultatene sine.

Isolert sett er dette et tilforlatelig standpunkt, men i konteksten er VGs og Dagbladets dekning av saken likevel dypt problematisk.

Samme mal som hackingen i det amerikanske valget

Russisk hacking har de siste par årene blitt brukt som et instrument for å undergrave vestlige institusjoner og samfunnsverdier. Vi så det tydeligst i den amerikanske presidentvalgkampen, der kompromitterende interne dokumenter og e-poster fra det demokratiske partiet og Hillary Clintons presidentkampanje ble lekket. Russisk hacking sto bak.

Fancy Bears lekkasjer om IAAF har urovekkende mange likhetstrekk med lekkasjene som preget den amerikanske valgkampen i fjor.

De lekkede dokumentene og e-postene dominerte til tider valgdekningen i USA, særlig under konvensjonen til det demokratiske partiet. Deler av det som kom frem, hadde politisk relevans; men effekten ble langt sterkere av måten det kom frem på – selektive lekkasjer av hackede dokumenter, med det formål å skape et bestemt inntrykk. Et umiddelbart offer var Deborah Wasserman-Schultz, som måtte gå av fra stillingen som leder for demokratenes sentralstyre da det kom frem at partiapparatet hadde favorisert Clintons kandidatur på bekostning av utfordreren Bernie Sanders. Men idag er det i USA nokså bred enighet om at det største offeret for de russiske lekkasjene var integriteten til det amerikanske demokratiet.

Fra russisk side var hensikten nok også å vise for et russisk publikum at det amerikanske systemet er korrumpert. At det finnes institusjoner med integritet, at et demokrati faktisk kan fungere, og at en rettsstat kan skape likhet for loven, er ikke ideer russiske myndigheter ønsker skal plantes i egen befolkning. Det gjelder derfor å vise at alle har sine svin på skogen, og at den vestlige belæringen av Russland på i menneskerettighets- og demokratispørsmål i virkeligheten er hyklersk.

Fancy Bears lekkasjer om IAAF har urovekkende mange likhetstrekk med lekkasjene som preget den amerikanske valgkampen i fjor:

For det første «avslører» de saker som tilsynelatende har nyhetsverdi. At en av våre største sommeridrettsstjerner kan ha vært dopingmistenkt av IAAF, er en story. De som står bak lekkasjene er kløktige nok til å velge saker som vestlige medier synes det er vanskelig ikke å kommentere.

Målet er å svekke tilliten

For det andre er hensikten med lekkasjene å svekke tilliten til en institusjon som man må anta har en viss integritet, nemlig IAAF, ved å skape grunnlag for følgende narrativ: «En rekke vestlige friidrettsutøvere er også dopingmistenkt – men det er kun de russiske som blir tatt! Det foregår med andre ord en politisk siling av hvem som blir tatt i doping. Dette viser hykleriet i den vestlig-dominerte institusjonen». På hjemmebane i Russland går dette budskapet rett hjem.

Nyheten her er ikke først og fremst at IAAF følger ekstra med på en del utøvere. Det er at russiske hackere fortsetter sitt arbeid for å undergrave vestlige institusjoner, nå også på idrettsbanen.

Samtidig er meningen også å svekke vestlig opinions tillit til egne institusjoner og utøvere, trolig for å skape en slags moralsk likevekt mellom russisk og vestlig offentlig bevissthet.

VG og Dagbladet går med andre ord rett i den russiske fellen. Ved å publisere en rekke nyhetssaker, endog kommentarer, bidrar de nettopp til at de som står bak lekkasjene, når målene sine. Selv om det som er påvist, egentlig er at IAAF har gjort jobben sin, at Henrik Ingebrigtsen har bevist sin uskyld 37 ganger, er etterlatt inntrykk uansett at utøvere har noe å skjule. VGs konklusjon blir altså at Ingebrigtsen må offentliggjøre testresultater for å rense seg for «mistanke».

Det er helt gal reaksjon på et alvorlig angrep på ikke bare IAAF, men vestlig offentlighet i sin alminnelighet. Det er i lengden umulig å renvaske seg mot gjentatt hacking av utvalgte mer eller mindre autentiske hackinglekkasjer.

Det er ikke mulig i et fritt samfunn ikke å omtale slike lekkasjer. Men det betyr ikke at man trenger å spille på lag med hackerne, og gjøre en stor sak ut av noe som ikke kritikkverdig, og å kaste mistanke over utøvere uten grunn.

For nyheten her er ikke først og fremst at IAAF følger ekstra med på en del utøvere. Det er at russiske hackere fortsetter sitt arbeid for å undergrave vestlige institusjoner, nå også på idrettsbanen. Om de skulle ønske å fortsette med slik hacking mot norske mål, kan de foreløpig konstatere følgende:

Så langt har de fått god drahjelp av Dagbladet og VG.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden