Redaksjonen blogger

Her er brede veien

Veien til helvete, også kjent som Vestkorridoren, er brolagt med titalls milliarder kroner i samfunnsøkonomisk tap.

Veien til helvete, også kjent som Vestkorridoren, er brolagt med titalls milliarder kroner i samfunnsøkonomisk tap.

Vi høyrefolk har mang en gang kjempet mot store, irrasjonelle offentlige utgifter. Oftest har vi i tapt, det er nå så, men vi har i hvert fall en gang i blant forsøkt å få notert ned for ettertiden at vi for en stakket stund forsøkte å holde landet på den smale sti.

Hvis Høyre ikke tar større ansvar for å unngå unødige og ukloke utgifter enn de andre partiene, er det ikke lenger Høyre, men bare Venstre eller FrP, alt avhengig av hva man mener om innvandring.

Men så var det denne veien fra helvete, da. Den er ikke lønnsom. Glem for et øyeblikk klimautslipp og elbiler og sykkelveier. Det er slikt vi høyrefolk har råd til å tenke på når vi ellers gjør samfunnsøkonomisk lønnsomme valg. Derfor skriver da også Høyre i Høyres håndbok at partiet skal ha ”økt fokus på samfunnsøkonomisk lønnsomhet” i veiprosjekter. Og akkurat denne E18-utbyggingen, den er spektakulært ulønnsom. Det er bare å klikke seg inn på Nasjonal Transportplan (s. 268-9) og se hvordan milliardene flyr. En grunnleggende årsak er, som Jon Hustad forklarer i Dag og Tid, at kapasiteten på veinettet i Oslo ikke blir noe bedre av at man bygger motorvei i Asker og Bærum. Samfunnsnytten av prosjektet er omtrent på linje med å bruke alle pengene på å brolegge strekningen fra Lysaker til Sandvika med en halv centimeter rent sølv.

Hadde dette vært en ulønnsom bilvei i Sunnmøre, drevet frem av en uhellig allianse mellom Sp, Ap og FrP, hadde formodentlig Anette Solli, Høyres fylkesordfører i Akershus, og jeg samstemt klaget vår nød over hvordan distriktspolitiske særinteresser herjer rikspolitikerne.

For all del: I vårt politiske system må man kompromisse, og å kompromisse betyr i norsk politikk normalt at noen ekstra milliarder til distriktene må på bordet. Dessuten må man lytte ikke bare til Høyres velgere, men også til dem man håper skal stemme Høyre, de såkalte svingvelgerne, de som like gjerne kunne stemt Arbeiderpartiet, Venstre, eller FrP – eller til og med Kristelig Folkeparti, og dermed har bevist utover en hver rimelig tvil at de ikke er så interessert i kostnadseffektivitet. Høyre har ofte nok erfart at veien til opposisjon er brolagt med økonomisk ansvarlighet og en fungerende kalkulator.

Men hvem skulle trodd at de distriktspolitiske særinteressene nå har spredt seg fra Sunnmøre, forsert Langfjella, krøpet nedover dalførene og nådd helt frem til Sandvika Storsenter? Men der er vi altså nå: Kampen mot overbud og sløseri må ikke lenger føres mot Sp i Sogn og Fjordane, SV i Troms eller FrP i Hordaland, men mot Bærum og Asker Høyre. Ikke bare det: Barbarene er alt innenfor porten, i selveste Oslo Høyre, med støtte fra VG på lederplass.

Det er ikke alltid lett å være Høyre. Jeg forstår at det er krevende å holde utgiftene under kontroll. Jeg aksepterer at vi ikke får til endringer i sykelønn og omlegginger i landbruket, jeg forventer klokelig at kommunereformen vil bli utvannet, jeg skjønner at en hver forhandling med Kristelig Folkeparti betyr at et hvert kutt i NORADs ineffektive informasjonsstøtte blir fjernet før budsjettet vedtas. Jeg har til og med lært meg å leve med at Høyre ofte gir opp før første slag for å redusere kostnadene er utkjempet.

Men er det for mye å be om at det ikke er Oslo Høyre selv som er problemet?

Knapt var man ferdige med å love titalls milliarder til et helt unødvendig OL i Oslo, som ville gitt helt gale infrastrukturinvesteringer og mange år med unødig kaos, før man vil ha et titalls milliarder til en vei som ifølge de fleste eksperter ikke løser noen grunnleggende problemer, som gir gale infrastrukturinvesteringer og mange år med unødig kaos.

Jeg vil råde alle partier til ikke å gjøre det til en vane å gå inn for unødvendige utgifter til mange milliarder kroner som ikke løser problemer og skaper unødig kaos, men det er et råd jeg for å være helt ærlig hadde håpet at Oslo Høyre ikke trengte.

Poenget er ikke å gjøre det til en vane å være enig med MDG. Det er ofte nok konflikter mellom partiets standpunkter og det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt og fornuftig. Men man kan ikke holde fast ved et standpunkt bare fordi MDG mener det motsatte.

Et konservativt og kulturbevisst parti bør vite at hvis spørsmålet er om man er på rett kurs, og svaret er ”her blir brede veien”, så er man antagelig et godt stykke utenfor den smale sti.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden