Herland vil ikke vitne

Å vitne kan nok være belastende og ubehagelig. Men vitneplikten bør ikke undergraves. Til det er den for viktig.

Publisert Sist oppdatert

Å vitne kan nok være belastende og ubehagelig. Men vitneplikten bør ikke undergraves. Til det er den for viktig.

Denne bloggen er også publisert på konservativ.no

Det er ingen hemmelighet at mange har et, skal vi kalle det anstrengt forhold?, til Hanne Nabintu Herland. Det er tydelig etter at jeg twitret om hennes innlegg i Aftenposten i dag. Å kalle Herland spissformulert er en underdrivelse. Hun har bare tykk pensel i malerskrinet. I dagens avis skriver hun blant annet at: «Den politiske heksejakten er nå så sterk at vi kan snakke om udemokratisk totalitære forhold i Norge.» Jeg har tidligere skrevet om hvordan det å bruke ord som kommunisme, totalitært eller udemokratisk i utrengsmål, indirekte kan bidra til å gjøre viktige skillelinjer mer diffuse. Poenget mitt i dag er ikke retorikken hennes, men det som faktisk er det viktigste i innlegget. Hanne Nabintu Herland nekter å vitne i rettssaken mot morderen fra 22. juli. Jeg forstår ubehaget. Jeg forstår også skepsisen mot forsvarets strategi og faren for at det hele kan bli «ett sirkus».

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Minervas digitale årsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Minervas digitale månedsabonnement,
første to uker kr 1,-

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her