Politikk

Heroin – med verdighet som våpen

AMSTERDAM: Nederlands liberale narkotikapolitikk har fått antall overdoser til å stupe.

AMSTERDAM: Nederlands liberale narkotikapolitikk har fått antall overdoser til å stupe.

2013 markerer 15-års jubileum for de offentlige brukerrommene i Nederland. I fjor ble et brukerrom for første lagt ned, men i motsetning til i Norge, hvor hjelpetiltak nesten alltid legges ned grunnet mangel på ressurser, er årsaken her den langvarige nedgangen i antall heroinavhengige. Det var rett og slett ikke et behov for rommet lenger.

Nylig ble jeg kjent den sjokkerende statistikken som viser at det årlig i Norge er 90 narkotikarelaterte dødsfall per en million innbyggere. I Nederland er det tilsvarende tallet åtte.

Jeg bor selv i Amsterdam og har lenge undret meg over hvor det var blitt av alle de narkomane og de hjemløse, som er så å si overalt i Oslo, hvor jeg er oppvokst.

Nå, to år etter jeg flyttet hit, har jeg funnet dem.

Blaka Watra
Et par hundre meter fra sentralstasjonen i Amsterdam ligger et av byens mange «inloophuizen», eller «åpne hus». Det er er ulike sentre med et bredt spekter av funksjoner tilpasset blant annet hjemløse og rusavhengige. Senteret jeg skal besøke heter Blaka Watra, oppkalt etter et sted i Surinam.

Vi har ett sprøyterom i Norge. Vi har i tillegg noen få lavterskeltilbud i regi av frivillige organisasjoner og i senere tid har også initiativ som =Oslo og Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN) kommet på banen i et forsøk på å se de menneskene ingen andre ser.

Nå er jeg på vei inn til ett av brukerrommene i Amsterdam, hvor rusavhengige trygt kan innta de stoffene de trenger for å fungere. I motsetning til i sprøyterommet i Oslo, hvor det kun er tillatt å innta heroin med sprøyte, er det i dette brukerrommet kun tillatt å røyke det. Bildene fra Oslo sentrum, med nedbrutte og noen ganger bevisstløse narkomane liggende i gatene med en sprøyte i armen, er fortsatt ferskt i minne, og jeg har en sunn dose skepsis til situasjonen jeg er i ferd med å utsette meg for.

Jeg står utenfor en høy, hvit bygning og det er fortsatt ingenting som tyder på at dette er et oppholdssted for hjemløse og narkomane. Ikke så mye som et skilt. Er dette riktig adresse? Jeg er på vei til å snu da en litt sliten, men blid kar dukker opp bak meg. Han ringer på, ser inn i kameraet og introduserer seg selv før det piper i døra. Han drar den opp, ser meg på meg og smiler: «Damene først».

Han geleider meg opp en trapp og inn i en resepsjon. Det er stort og minner nesten om en restaurant med suset fra stemmene som snakker i bakgrunnen, de imøtekommende fjesene, og den gode atmosfæren som umiddelbart får meg til å senke skuldrene. I midten av oppholdsrommet står et biljardbord, i hjørnet sitter noen menn som spiller kort og ler, ved et annet bord sitter det flere som spiser og skravler. På kontoret, som har vindu ut mot fellesarealet er det også mye aktivitet og generelt ser de fleste her ut til å ha det ganske travelt.

Det er vanskelig å skille mellom hvem som jobber her og hvem som er brukere, da alle ser like oppegående ut og alle tilsynelatende har en rolle i driften av stedet.

Alle hilser og det blir ryddet plass til meg ved siden av en som sitter og røyker heroin, og som gjerne ville svare på alle spørsmål jeg måtte ha. Den hyggelige mannen heter Jack. Han er 47 år og har vært avhengig av heroin siden han var 15 år. Det har jeg nesten vanskelig for å tro, ettersom han fremstår som en helt normal, oppegående fyr. Han forklarer det selv med at han aldri har rørt en sprøyte i hele sitt liv, og mener han da hadde vært død for 30 år siden. I stedet har han et relativt velfungerende liv og trives spesielt godt med å jobbe. Jack går på metadon, men røyker heroin èn gang om dagen. Han jobber for Blaka Watra og leverer varer, slik som mat og utstyr, rundt til de ulike sentrene.

I dag har jeg kontroll på livet mitt, jeg har fått hjelp til å komme vekk fra gaten, jeg har mat, et sted å bo, medisinsk oppfølging med metadon og en jobb.

Han synes selv han har det godt og han har sett nok til å vite at det er langt fra noen selvfølge. «I dag har jeg kontroll på livet mitt, jeg har fått hjelp til å komme vekk fra gaten, jeg har mat, et sted å bo, medisinsk oppfølging med metadon og en jobb. Det gjør at jeg klarer å holde heroinforbruket mitt til et minimum og heller bruke tiden min på noe nyttig.”

Jack er overbevist om at dette er umulig å oppnå så lenge man injiserer og forklarer effekten av røykingen som mye mildere, han estimerer rundt 25 prosent der injisering ville gitt 100 prosent effekt. Det var aldri aktuelt for ham å prøve sprøyte etter å ha sett på andre hvilken fysisk skade det gjorde på kroppen og hvordan det utelukkende førte til død.

På spørsmål om forskjellen med å injisere og røyke heroin, blir han dypt engasjert og ramser opp en rekke argumenter. Det er åpenbart at at resten av rommet er enige med han og etterhvert blir det kamp om å få ordet.

I Nederland blir anslagsvis 90 prosent av all heroinen røyket, mens de resterende 10 prosentene blir injisert. Alle brukerne til stede uttrykker at de anser de to ulike bruksmåtene som to forskjellige verdener og forteller at disse gruppene helst holder seg unna hverandre, noe som forklarer hvorfor de fleste brukerrommene her tillater en av delene, men sjelden begge samtidig.

amsterdam220513
Jack fyrer opp sin daglige dose heroin. Foto: Silje Mack

Jeg har vokst opp med en oppfatning av at det er heroinen i seg selv som ødelegger kroppen og skaper synlige skader, i tillegg til smittsomme sykdommer slik som HIV og hepatitt, som man lett kan pådra seg når man deler sprøyter. Jeg har sjelden hørt om en heroinavhengig som har ’klart seg’, og heller ikke hatt en klar definisjon av det begrepet; om det er å slutte med heroin etter mange år med misbruk og på en mirakuløs måte bli en helt «alminnelig» borger, eller leve som en funksjonell heroinavhengig. (Og jeg har vel heller ingen klar definisjon av disse begrepene.) Jeg gikk til en viss grad ut i fra at alle kom til å dø en tidlig død, enten av overdose eller av for store helsebelastninger generelt, en såkalt ”naturlig død”. Men det som kommer frem i det jeg sitter og snakker med disse brukerne, hvorav mange har røyket heroin i over 20 år, noen så lenge som 40 år, er at min oppfatning av det uungåelige tvert imot er et «worst case scenario», og at det finnes uendelige nyanser.

Jack ønsker å utdype forskjellene ved røyking og injisering fra et helseaspekt, og dette er åpenbart bakgrunnen for hans bastante nulltoleranse for sprøyter. ”Om en injiserer er belastningen på kroppen enorm. Organene ødelegges, og først ut er leveren. Om en ikke dør av overdose, vil en på et tidspunkt dø av leversvikt. Årene forsvinner og mange får infiserte sår som ikke blir behandlet i tide. I tillegg er det i dagens samfunn spesielt ufordrende å kombinere injisering av heroin med andre grunnleggende behov, slik som et regelmessig matinntak, søvn og hygiene, og sosiale behov som relasjoner og arbeid. Når man injiserer kan en fort bli «borte» i timesvis, for så og våkne opp og være i akutt behov for neste dose. Det er altoppslukende og ikke bærekraftig hverken på kort eller lang sikt.» Han legger til at de tyngste injiserende brukerne her som er i spesialiserte programmer med mye oppfølging og tilrettelegging har andre muligheter, men at man jo ikke kan ta høyde for at man skal være så heldig.

Jeg spør om han kjenner til hvilken forskjell røyking og injisering har for de pårørendes del, og han ser med ett ned i et dypt sukk. ”Det er vanskelig for hvem som helst å forholde seg til noen som injiserer heroin, for det er et overhengende faktum at de kan dø når som helst. Det er en belastning de fleste fortrenger eller skyver unna, ofte begge deler. Jeg har selv aldri klart å opprettholde relasjoner til noen som bruker sprøyter. Jeg har sett for mange av dem dø.”

En som først har opplevd den intense rusen som injisering gir, har betydelig færre muligheter for ikke bare å slutte, men å begrense bruken på noe som helst vis.

To andre menn kommer til, Ulrich og Roy. De bekrefter langt på vei Jacks beskrivelser, men legger til at sprøytebruk i stor grad avhenger av hvilken kultur og trend som er gjeldende når du introduseres for heroin for første gang. Ingen av de tre kjenner personlig noen sprøytemisbrukere som hverken har lykkes med å slutte uten substitutter, eller med å gå over til å røyke. De mener bestemt at gapet i effekten er så stort og at en som først har opplevd den intense rusen som injisering gir, har betydelig færre muligheter for ikke bare å slutte, men å begrense bruken på noe som helst vis.

Altså, veien er kortere til total rusfrihet eller funksjonell bruk om du bare røyker? konkluderer jeg spørrende og de ser på hverandre før de nikker bekreftende.

Det er likevel ikke bare helt enkelt. Gutta tar opp argumentene jeg har hørt om fra debatten i Norge, om at det er dyrere å røyke heroinen, men avviser at dette er årsaken til at sprøytemisbrukere ikke vil «konvertere». De minner om at det også er andre faktorer som spiller inn, faktorer som ofte skiller seg fra land til land, blant annet tilgjengelighet og renhet på stoffet. ”I områder hvor stoffet er ekstremt rent, er det nesten umulig å injisere det, det blir som å ta selvmord”, sier Jack. Han forteller også at det er mange heroinavhengige, spesielt fra andre land, som kaller dem bortskjemte som røyker heroinen. «Men i virkeligheten har vi bare vært bevisste nok til å stå i det samme på en mer konstruktiv måte.» mener han.

Igjen bryter disse menneskene totalt med mine forestillinger av heroinavhengige. De er ikke mutte, slitne og totalt uten livsgnist i øynene – tvert i mot. De er både energiske, entuasiastiske og de stråler livsglede. Jeg stiller dem spørsmålet jeg aldri tidligere ville funnet på å stille noen i deres situasjon; hva liker dere å drive med på fritiden?

Svaret er kollektivt og instinktivt: jobb. De liker å ha noe å gjøre og helst noe de er gode til. Alle er en del av jobbprogrammet til Blaka Watra, som tilbyr en stor variasjon i arbeidsplasser og arbeidsoppgaver, alt tilpasset den enkelte. Mens Jack jobber internt i organisasjonen, jobber Ulrich i dyrehagen Artis Zoo, som gartner. Roy jobber som kunstner og viser meg stolt ett av de mange, flotte maleriene han har malt.

”Jobbprosjektet gir dem også ekstra inntekt, da de fleste kun mottar en ukelønn tilsvarende 270 kr fra trygden. Det er for mange redningen fra et tidligere liv hvor den eneste måten å finansiere heroinen på var kriminalitet. I kombinasjon med boligprosjektene og sentrene som følger dem opp, gis en helhetlig løsning hvor brukerne raskt blir mest mulig selvdrevne. Det gjør samfunnets investeringer både bærekraftige og meningsfulle.”

– Conrad, teamleder på Blaka Watra

De forteller videre at de alltid ser frem til spesielle anledninger, og nevner at det vil bli holdt en stor fest på senteret senere i år i forbindelse med brukerrommenes 15-års jubileum. Da vil det bli både mat, musikk og dans, og mennesker fra alle samfunnslag og i alle aldre vil delta. De understreker at jeg er hjertelig velkommen, og det er åpenbart at de gleder seg til denne dagen, hvor skillene mellom dem og det øvrige samfunnet vaskes enda mer ut.

Før og nå
Conrad er teamleder på Blaka Watra, og har jobbet her helt siden senterets oppstart. Han forklarer hvordan Nederland lyktes med å gripe inn i en økende dop(u)kultur, og på denne måten være med å forme utviklingen og trendene. ”Dette foregikk på slutten av 70-tallet og utover 80-tallet, da man opplevde en eksplosiv økning i injisering av heroin i Europa. Det var et problem man ikke kunne ignorere, da overdoser og alvorlige, smittsomme sykdommer truet med å utslette en hel generasjon unge rusmisbrukere”, forteller han.

Mens resten av verden, inspirert av USAs «war on drugs», begynte å arrestere utallige heroinavhengige i et forsøk på å tvinge dem til å kutte ut dopet, valgte Nederland å forsøke å samarbeide direkte med brukerne.

Han utdyper;: ”Det ble investert i flere prosjekter som hadde som mål å nå de mest utsatte ved å opprette en konstruktiv dialog fremfor å skremme dem vekk og lenger inn i de destruktive subkulturene. Prosjektene var et samarbeid mellom flere instanser, og både kommunene, sosialarbeidere, frivillige organisasjoner og politiet jobbet sammen mot dette felles målet. De var i gatene og informerte om farene ved injisering og deling av sprøyter, de delte ut brosjyrer og brukerutstyr og kjørte mange kampanjer over en lengre periode. Tema var bevissthet rundt eget bruk og konsekvensene av det. Resultatet var at mange valgte å bruke heroin på en måte som var mye tryggere for dem selv og dem rundt; noen la vekk sprøyta og gikk over til å røyke for å redde sitt eget liv, og mange sluttet å dele sprøyter. Rekrutteringen til miljøene sank også betraktelig, da det ble mer fokus på realitetene ved et misbruk fremfor mytene som ofte tilbød en langt mer tiltrekkende versjon.”

Totalt sett hadde denne kunnskapsutvekslingen en helt avgjørende virkning på den videre utviklingen av heroinmiljøet og det gir oss et lite innblikk i hvordan Nederland klarte å snu statistikken fra 90 prosent injiserende og 10 prosent røykende helt på hodet på et par tiår.

Situasjonen i dag er ikke mindre av en solskinnshistorie, og Conrad deler villig.

Han forteller til min store overraskelse at Nederland i dag faktisk blir ansett som konservative på dette området, og at flere land i Europa nå har tatt et steg lenger enn dem, blant annet ved å avkriminalisere all bruk eller dele ut heroin.

Vi tok problemet mer ved roten, og i dag har vi rett og slett ikke et behov for ytterligere tiltak.

”Vi tok problemet mer ved roten, og i dag har vi rett og slett ikke et behov for ytterligere tiltak. Vi har kommet til et punkt hvor de fleste sprøytemisbrukerne fra 80-tallet er døde, enten av overdoser eller smittsomme sykdommer, og rekrutteringen stoppet opp for lenge siden. De som er igjen er en liten gruppe som kanskje har brukt heroin i flere tiår, og de har for lengst stabilisert seg. De har kontroll på seg selv og vi har kontroll på dem – det henger sammen. De fleste vil fint kunne leve et godt liv til de blir 80.”

Han forteller at i befolkningen så vel som i regjeringen anses hverken heroin eller heroinavhengige lenger som et problem og er derfor i mye mindre grad på den politiske agendaen. Nå er det heller alkoholavhengighet som er det store temaet, det er nå de som blir ansett som den største og mest åpenbare belastningen for samfunnet. ”I senere tid har alkoholikere vært misunnelige på de narkomane for de gode hjelpetilbudene de har mottatt og mener seg nedprioritert. Men man må starte et sted, og da starter man gjerne der det haster mest. Nå som vi har funnet en løsning for heroinavhengige som gagner dem, så vel som samfunnet, frigjør vi i neste omgang ressurser til andre områder. Vi bruker i dag mye mindre penger, da det i hovedsak kun er snakk om vedlikehold av en ordning vi har kommet frem til at fungerer veldig godt for oss”, forteller han stolt.

amsterdam1220513
Roy, Ulrich og Jack. Foto: Silje Mack

Spesielt positivt sies dette å ha vært for politiet, som i dag visstnok har et utrolig godt samarbeid med denne gruppen brukere. «Det er en gjensidig tillit og en god kommunikasjon som ivaretar interesser på begge sider,» forklarer Conrad.

Det å få problemene vekk fra gata og inn i mer håndterlige former, var helt avgjørende. Ved å samle denne gruppen kunne man endelig jobbe aktivt med sosialt arbeid, skadereduksjon og man kunne tilby dem som ikke eide annet enn klærne de gikk i, grunnleggende, menneskelige nødvendigheter. Slik kom man i en posisjon hvor man faktisk hadde mulighet til å hjelpe dem og denne gruppen var for første gang i en posisjon hvor de kunne motta hjelp. ”Dette må være det beste eksempelet jeg vet om på en «vinn-vinn»-situasjon», smiler Conrad.

I dag har de et par steder med utdeling av medisinsk heroin (som ikke må forveksles med vanlig heroin) til de aller tyngste brukerne som har fått konstatert av leger at de ikke vil overleve å kutte ut stoffet. Det finnes også et fåtall brukerrom hvor det injiseres, men hovedsaklig røykes heroinen, enten hjemme hos brukerene eller i brukerrommene. Åpenlys bruk i offentligheten forekommer sjelden eller aldri.

De som ønsker og kvalifiserer til det, har mulighet til å få legemiddelassistert behandling, og noen ganger er det en kombinasjon av for eksempel metadon og heroin, eller sprøyter og røyking, som fungerer best for den enkelte. Her blir de gitt frihet under ansvar, et ansvar de fleste håndterer godt under de rammene som tilbys. Conrad forteller stolt om resultatene: ”I fjor ble nedgangen i brukere veldig tydelig da vi for første gang måtte legge ned et brukerrom fordi det ikke var et stort nok behov for det lenger. Det er med på å understreke den suksessen vi som har vært med på denne reisen, hele tiden har sett potensialet for.»

Den siste generasjonen
Både Jack, Ulrich og Ray har vært med siden «begynnelsen», da heroin var mye mer utbredt, og de har fulgt de store endringene som har funnet sted de siste tiårene.

Flere ganger under samtalene våre så de seg nødt til å understreke at de snakket utelukkende om nåtiden, som absolutt ikke måtte forveksles med fortiden. Alt var annerledes før: kulturen, brukerne, rekrutteringen og ikke minst politiets rolle og samfunnets holdninger for øvrig. De er også svært bevisste på at endringene skyldes aktiv innsats fra begge parter og de slutter aldri å være takknemmelige for at de i dag lever et liv de før bare kunne drømme om.

Ulrich slår fast at de er en del av den siste generasjonen. Da jeg ber ham utdype dette, sier han: «Se deg rundt. Alle i dette rommet er eldre og har brukt heroin så å si hele livet. Det er ingen vei tilbake for oss, så vi gjør det beste ut av det her, men det har ikke kommet nye til på så lenge jeg kan huske.”

Jack skyter inn at at den store endringen kom med brukerrommene, sentrene og boligtilbudene, som sørget for at ingen behøvde å hverken bo, oppholde seg eller ruse seg på gata. Han har full forståelse for at ingen ønsker en hjemløs eller en narkoman på trappa si, eller i nærheten av sine barns skoler. Ikke fordi de er farlige, men fordi det er ugunstig for begge parter og bidrar til å skape et større skille med mer uvitenhet og fordommer.

”Nå er det ikke lenger unge, sårbare mennesker i søk etter spenning som oppdager oss i de mørke smugene, blir nysgjerrige og ønsker å prøve å oppnå den samme rusen som vi opplever. Det er ingen unge som drar til et brukerrom av nysgjerrighet for rus, og hadde de gjort det, hadde de snudd i døra. For her er det ingen subkultur, her er vi kun oss selv og vi er her fordi vi ikke har noe valg,» forklarer Jack videre.

Selvsagt finnes det fremdeles ungdom som velger å ruse seg på harde stoffer, og i Nederland er såkalt «partydop», altså ecstasy og kokain, mest utbredt i denne gruppen. Det begrenser seg da, som begrepet beskriver, til spesielle fester og de fleste vokser fra det før studiene. Det viktigste er at heroin her er totalt separert fra andre rusmidler.

Alle tre har kjent tungt på akkurat dét ansvaret, og de har alltid fryktet at de kan bidra til at noen havner i samme situasjon som dem. Men selv om de kan være enig i at rusmisbruket deres skal «skjermes», mener de samtidig at sentrene ikke har bidratt til å gjemme dem bort – tvert i mot. Ved at de har fått muligheten til å normalisere livene sine så langt det lar seg gjøre, føler de selv at aksepten er større og diskrimineringen mindre. ”Befolkningen har ikke lenger alle disse negative assosiasjonene til oss, slik som de naturligvis hadde tidligere.” sier Roy.

Han husker det godt. «De så på oss som om vi var monstre, som om vi ikke var mennesker slik som dem. Men heldigvis er det bedre nå.»

Den grusomme erkjennelsen
Parallelt med at de forteller om sine erfaringer i Nederland, forsøker jeg å gi dem et innblikk i hvordan vi håndterer de samme problemstillingene i Norge. Jeg forteller at politiets nylige store satsing gikk ut på å jage de narkomane fra sted til sted, et prosjekt som krevde store politiressurser, uten å oppnå stort annet enn et at de narkomane ble spredd rundt omkring i byen og følte seg mer trakassert enn noen gang. Jeg forteller om hvordan de narkomane i Norge blir håndtert som et søppelproblem, at fokuset sjelden har vært på hva vi kan gjøre for å gi dem et bedre og mer verdig liv, men på hvordan vi kan få dem ut av bybildet – ut av vårt synsfelt.

Plutselig føles virkeligheten jeg skildrer helt surrealistisk, og jeg kjenner en avsky langt ned i sjela nå når kontrastene og urettferdigheten plutselig blir så tydelig.

Jeg kjenner en voldsom indre kamp når jeg ser for meg teksten det er ment jeg skal skrive i etterkant av dette møtet. Jeg tenker på alle de heroinavhengige i Norge, og på at hundrevis av dem dør hvert år. Jeg tenker på alle de pårørende som har mistet sine sønner, døtre, brødre, søstre og venner, og maktesløsheten de må ha kjent på når samfunnet vendte dem ryggen.

Alle disse menneskene som i mange år har vært ofre for noe totalt utenfor deres kontroll – skal jeg virkelig fortelle dem at de kunne vært spart for mye av denne lidelsen? Jeg trøster meg med at de må ha kjent på denne dype urettferdigheten hele veien, selv om de ikke alltid har kunnet konkretisere den.

Da jeg gikk tom for notatark, ville jeg kun stille gutta ett siste spørsmål: Om de kunne gitt én beskjed til Norge med tanke på hvordan vi behandler mennesker i deres situasjon, hva ville de sagt?

Selv om noen velger å bruke heroin, så har de rett på et liv.

«Se oss. Se oss for de vi er. Hadde dere oppriktig gjort det, hadde dere ikke behandlet mennesker som dyr.» ”Selv om noen velger å bruke heroin, så har de rett på et liv.” «Vi er gode mennesker, og vi skader ingen utenom oss selv. Slutt å bruke så mye energi på å endre oss, og hjelp oss heller. Så kan dere flytte fokuset over på alkoholproblemene deres.”

Jeg ser dem – og jeg kunne ikke vært mer enig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden