Kommentar

Hilsen til Obama

For Trump har det selvstendig verdi å reversere Obamas politikk. Det rammer atomavtalen med Iran.

Bilde: Gage Skidmore / Flickr [CC BY-SA 2.0]

Når Trump trekker seg fra en avtale uten å påvise brudd på den, svekker det USAs troverdighet som avtalepartner. Det reduserer sjansene for at Nord-Korea virkelig vil gi opp sine atomvåpen.

Da Donald Trump trakk seg fra atomavtalen med Iran i går, gjorde han det klart at dette var fordi avtalen aldri burde vært inngått.

“This was a horrible one-sided deal that should have never, ever been made. It didn’t bring calm, it didn’t bring peace, and it never will. (…)

The agreement was so poorly negotiated that even if Iran fully complies, the regime could still be on the verge of a nuclear breakout in just a short period of time.”

Det internasjonale atomenergibyrået IAEA mener at Iran overholder avtalen, i all hovedsak. Deres vurdering er ikke ufeilbarlig, men utenriksminister Pompeo, da CIA-direktør, bekreftet i en Senatshøring så sent som 12. april at han ikke hadde sett noen bevis på at Iran hadde brutt avtalen. Israel har heller ikke lagt frem bevis på alvorlige brudd, og Nethanyahus show i forrige uke handler om Irans aktiviteter langt tilbake i tid.

Så USA kan altså ikke vise til at avtalen er brutt. Det meste de kan gjøre, er å påstå at de ikke kan vite med sikkerhet om den er overholdt. Som Trump sa:

“The deal’s inspection provisions lack adequate mechanisms to prevent, detect, and punish cheating—and don’t even have the unqualified right to inspect many important locations, including military facilities.”

Hva skal Nord-Korea tro?

Samtidig som Trump annonserte at han trakk seg fra Iran-avtalen, offentliggjorde han at utenriksminister Mike Pompeo var på vei til Nord-Korea for å gjøre de siste forberedelser foran toppmøtet mellom Kim og Trump. Hvordan skal så Kim tolke det Trump nettopp gjorde?

Trump trekker seg ut av Iran-avtalen blant annet med den begrunnelse at den ikke stopper Irans mulighet til å skaffe seg atomvåpen for all fremtid, siden den har en solnedgangsklausul om 10 til 25 år. Skulle Iran trekke seg fra avtalen, mener eksperter at de kunne utvikle atomvåpen i løpet av ett års tid (noe som er en betydelig forsinkelse sammenlignet med situasjonen før avtalen ble inngått). Dette er uakseptabelt for Trump.

Atomvåpnene er det viktigste maktmiddelet Kim har.

Samtidig vil han inngå en avtale med Nord-Korea som faktisk har skaffet seg et lite arsenal av atomvåpen, og sannsynligvis også raketter som kan levere dem. Kan en slik avtale da innbefatte at Kim får beholde det han allerede har utviklet og produsert, mot at han fryser videre utvikling?

Hvis ja, henger dette ikke på greip. Det ville være som om Trump ikke bare godtok dagens avtale med Iran, men også satt sitt godkjentstempel på at de faktisk utviklet og disponerte atomvåpen.

Hvis nei, er det svært lite sannsynlig at Kim vil gå med på en avtale. Atomvåpnene er det viktigste maktmiddelet Kim har. Han har riktignok kommet med uttalelser som tyder på at han er villig til å gi dem fra seg, men dette møtes med vantro av de aller fleste eksperter.

Tolkningen av Kims mulige ettergivenhet handler også om hvorfor vi tror Kim nå er villig til forhandlinger. En Trump-vennlig tolkning er at Kim er skremt av Trumps trusler, og at de økonomiske sanksjonene skader ham. At han altså forhandler fra en svak posisjon. Selv tilhører jeg dem som tror det forholder seg motsatt: Kim forhandler fordi han ser seg selv i en sterk posisjon, siden atomvåpenprogrammet har kommet så langt.

Avtaler med USA, ikke sittende president

Hans vilje til komme Trump i møte undergraves at av Trump nå så klart poengterer at en avtale med én administrasjon i USA ikke er bindende for den neste. Hva om Trump etterfølges av en republikansk president som konkluderer med Trump ble lurt av Kim og ga ham alt for gode betingelser?

Det er generelt veldig problematisk når det skapes inntrykk av at avtaler med USA bare er bindende for den sittende administrasjonen. Det undergraver USAs troverdighet som avtalepartner. Og Iran-avtalen er mer alvorlig enn at Trump trakk USA ut av Paris-avtalen, som uansett ikke var bindende, eller at han vil reforhandle NAFTA-avtalen. (Dersom han ensidig sa den opp, ville det være noe annet).

Iran kan lære av Kim

Mahsa Rouhi skriver i Foreign Policy om hvordan Irans hauker nå kan reagere, og et mulig svar på Trumps erklæring:

«….Resumption of currently restricted nuclear activities, followed by Iran’s withdrawal from the Nuclear Nonproliferation Treaty, which is the escalatory path favored by hard-liners in Iran. Like the hawks in Washington, the proponents of the third option in Tehran are also using the North Korean example to make their case. They insist that if Iran accelerates its program to build significant nuclear capabilities, or even a bomb, it will gain leverage and be in a much stronger bargaining position for comprehensive concessions from both the United States and regional rivals in the Middle East.”

Sanksjoner blir mindre effektive

Ledende vestlige allierte har allerede tatt avstand fra beslutningen. Frankrike, Tyskland og Storbritannia, som er partnere i avtalen med Iran, bekreftet i går at de fremdeles står ved den.

Trump mangler de egenskaper som gjør at han kan overtale sine allierte.

Det lå et betydelig diplomatisk arbeid fra Bush- og Obama-administrasjonene i å overtale andre land til å være med på sanksjonspolitikken før avtalen ble inngått. Når USA nå ensidig har trukket seg fra den, er velviljen blant de allierte meget lav. «A determined Europe could take steps to undermine the impact of U.S. unilateral sanctions, such as routing Iran-related financial transactions through the European Central Bank”, skriver Peter Harrell i Foreign Affairs.

Trump mangler de egenskaper som gjør at han kan overtale sine allierte. Han kan bare presse dem, og dette kommer på toppen av et allerede problematisk forhold på grunn av USAs ensidige handelstiltak. Enda vanskeligere blir det å få Kina, der Trump trapper opp sin handelskrig, til å slutte å kjøpe olje fra Iran, eller å få Russland til å gå fra sine planer om store investeringer i Irans olje- og gassindustri, skriver Harrell.

Et springende punkt er derfor hvor strengt USA vil praktisere sanksjonene mot selskaper som handler med Iran, som Zack Beauchamp skriver om hos Vox:

“Part of this hinges on how strictly Trump chooses to enforce the sanctions he’s reimposing. The Office of Foreign Assets Control (OFAC) is the branch of the Treasury Department responsible for implementing US sanctions; it has a lot of leeway to shape which international companies will be hit by secondary sanctions and how strict those sanctions will be. The less stringent OFAC’s guidance is, the less the new sanctions will hurt Iran.”

En “optimistisk” teori er at dette bare handler om en overfladisk markering av at Trump ønsker å rive ned alt som er igjen at Obamas politikk – gå fra avtalen, men ikke praktisere sanksjonene slik at det skaper alvorlige problemer i forholdet til allierte.

Denne logikken kan også gjelde for en avtale med Nord-Korea – at Trump går med på noe overfladisk som kan markedsføres som en stor diplomatisk seier, men som mangler reelt innhold.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden