Var det verre før?

Såkalt fattigmannstrøst, eller egentlig rikmannstrøst i verdens rikeste land, er å si: Det var verre før. 639 har (i skrivende stund) så langt dødd i Norge i vår pågående pandemi. Det ser til og med ut som om det totale antall dødsfall det siste året er lavere enn normalt. Den forrige pandemien, spanskesyken, fra 1918-20, tok 15 000 liv i Norge. Min mor, som var 7 år da den begynte, fortalte med vanlig nordnorsk overdrivelse at kirkeklokkene i byens eneste kirke, som hun vokste opp ved siden av, hele tiden ringte til begravelser.

Det var vel verre? På den andre siden: Hun, og dermed jeg, var jo så heldige at hun ikke ble smittet, men vokste opp slik at hun kunne bringe meg inn i verden. Mens jeg i dagens pandemi er i en aldersmessig risikogruppe som takket være regjeringens EU-underkastelse, ennå ikke er blitt vaksinert, og dermed fortsatt kan slå følge med de 639. Da vil denne pandemien, for meg, være verre enn spanskesyken. (For ikke å snakke om for noen av Minervas lesere.)

Også var det alkohol. I dag er alle skjenkesteder i Oslo stengt, ja, vi får ikke en gang komme inn og drikke brus. Og noen forferdelige dager så det ut som at KrF hadde tatt all makt i regjeringen og stengt ned polene, samtidig som grensen mot Sverige var bevoktet av militære styrker. Så ille var det ikke under spanskesyken. Riktignok ble det innført et brennevinsforbud to år før, i 1916. Men restaurantene var ikke stengte, og man kunne få servert vin, om ikke hetvin, og (svakt) øl. Arthur Omre sørget uansett for brennevinstilførsel.