Spøkelser kan ikke dø, men kanskje temmes

Det er seierherrene som skriver historien, sies det. Typisk nok er dette utsagnets historie intet unntak; det ble formulert av en rekke «tapere» før det havnet i Winston Churchills munn og ble nedtegnet for evigheten.

De siste årene har det blitt stadig større strid om hvem historiens seierherrer er, og dermed hvem – eller hvilke gruppers perspektiv – som får bestemme hvordan fortiden skal huskes. Vi har hatt omfattende debatter om historisk belastede kunstverk og litteratur, moralsk utdatert ordbruk og akademias koloniale arv. Black Lives Matter-opprøret har for alvor satt søkelys på at sentrale personer i rasismens historie er hyllet med statuer og minnesmerker over hele den vestlige verden. I flere land har statuer blitt fjernet eller skamfert, blant annet av Christopher Columbus i USA, slaveeier Edward Colston i Storbritannia og den brutale koloniherren kong Leopold II i Belgia. For tiden pågår det en intens debatt i Norge om hvorvidt statuene av Winston Churchill og Ludvig Holberg bør lide samme skjebne.

Selv om disse debattene kretser rundt konkrete ting som personer, hendelser eller språkbruk, handler de om noe mye større, noe som har satt det demokratiske grunnfjellet i bevegelse: Historien skrives ikke lenger av én stemme, men av mange på en gang.