Debatt

Historieforfalskning i beste sendetid

Benin-bronsene (British Museum) kan ikke måle seg med Apollon av Belvedere (Vatikanet), uansett hvor ukorrekt det er å si det.

Bilde: Michel wal CC3.0, Alvegaspar CC4.0

BBCs relativistiske nyinnspilling av Civilisation(s) er et forvirret forsøk på å vise mangfold i kunsthistorien. Men den når ikke Lord Clarks original til hoftene.

Civilisations. Det er det første man merker seg med BBCs nyinnspilling av Kenneth Clarks monumentale dokumentarserie fra 1969. Fortsatt skrevet med britisk “s”, ingen vulgær amerikansk “z”. Men helt til slutt, når det kan se ut som hele tittelen har samlet seg på skjermen, dannes den siste bokstaven ut av støvet. En plural “s”. Tilsynelatende én uskyldig bokstav, men som avslører det forvirrede premisset bak dette feilslåtte prosjektet. Det handler altså om flere sivilisasjoner, ikke bare en.

Dokumentarserien i ni episoder vises på BBC 2 i disse dager, etter flere års forarbeid. En ny serie for en ny generasjon. I motsetning til Clarks serie, med den ydmyk-arrogante undertittelen “a personal view”, har nyinnspillingen ikke ett syn, men tre.

Historikerne Simon Schama, Mary Beard og David Olusoga er alle med som programledere i hver sine (henholdsvis 5, 2, og 2) episoder. Altså får vi ikke bare synspunktet til en gammel hvit mann, men også en gammel hvit, radikalfeministisk kvinne og en ung mann av minoritetsbakgrunn. Det gir BBC politisk korrekte alibier mot anklager om “white privilege”, implisitt rasisme eller “mansplaining”.

Utgangspunktet for originalen for nesten 50 år siden var at daværende programdirektør David Attenborough ville finne en god måte å vise frem fargefjernsynets meritter til en fortsatt særs fargeskeptisk befolkning. De foretrakk sine fjernsynssendinger i svart-hvitt.

Vestens triumf

Attenborough gav Clark frie tøyler til å lage en serie om sivilisasjonens historie. Serien ble et mesterverk, som førte verdens viktigste bygg- og kunstverk inn i de mange tusen hjem, like før masseturismen tok til for fullt. Fra Sansoucci til Monticello, Voltaires Chateau Fernay til Chiswick House, Det sixtinske kapell til Chartres-katedralen.

Men et halvt århundre senere hjemsøker Clarks spøkelse fortsatt BBCs kontorer. Hans aristokratiske manerer og patriarkalske tone, hans selvfølgelige og skamløse tro på at Vesten hadde nådd en høyere form for sivilisasjon enn resten, og ikke minst hans tendens til å se historien gjennom bragdene til noen få mesterlige, som regel hvite, menn – heller enn massenes strev, er ikke verdier BBC kunne stått inne for i dag.

Derimot har Attilas hunere og Djengis Khans mongolske horder etterlatt seg få spor.

Den nye versjonen av serien må derfor sees dels som en sjelsrensende prosess for en britisk statskanal i midtlivskrise, som har så sterk skyldfølelse for egen imperialistisk historie at sendeplanen er helt overfylt av reportasjer om afrikansk kultur og indisk identitet.

Sivilisasjoner varer

Clarks serie handlet om ideen om sivilisasjon. Den hadde et sammenhengende konsept. Clark ville fremheve det ypperste av menneskelig oppnåelse, innen kunst, musikk, arkitektur og sivilsamfunn. Mens barbarisme er enkelt å gjenkjenne når man ser det, kan sivilisasjon være vanskeligere å definere. Men Clarks premiss om at sivilisasjon må ha karakter av varighet (“a sense of permanence”), er en hendig syretest. At Parthenon i Athen og Pantheon i Roma fremdeles står i dag, er beviset på de greske og romerske sivilisasjonenes soliditet.

Derimot har Attilas hunere og Djengis Khans mongolske horder etterlatt seg få spor. Likeså som barbarene i ISIS river ned alle spor av sivilisasjon rundt seg, og levner lite annet til ettertiden enn grufulle minner. Clark nølte derfor ikke med å karakterisere enkelte sivilisasjoner som mer opphøyde enn andre.

Det var for eksempel grunnen til at Clark ikke engang lot seg bry med Spania, som med Velázquez og Goya ville hatt en selvskreven rolle i en dokumentar om kunsthistorie, men som ifølge Clark ikke akkurat kunne sies å ha løftet sivilisasjonen til neste nivå. (En mer kvantitativ rigid metodikk for å måle sivilisasjonsgraden i ulike land i ulike epoker, som underbygger Clarks mer kvalitative betraktninger, finner man for eksempel i Ian Morris’ Why The West Rules For Now).

Mangfold blir smørje

Den nye serien prøver å vise mangfold, men alt blir bare smørje. Kunstverk og bygninger skal sammenlignes i hjel, uten at programlederne klarer å få seg til å konkludere at den ene er bedre enn den andre. (Den grelle konsekvensen av alle kurs som begynner med ordet “komparativ” på humanistiske fakulteter i dag). De som betrakter kunsten er like interessante som dem som har laget den. Noe de jo selvsagt ikke er.

Grekernes statuer bærer ikke bare skylden for vår tids kroppspress, men den første kvinnelige statuen ble så klart også voldtatt, av en mann. Der Clark vurderte epoker basert på byggverkene som ble ført opp, er Beard mer tilbøyelig til å basere seg på et kompendium av bygningsministerens taler.

Süleymaniye mot Hagia Sophia

Seriens konstante relativisering gjør seg gjeldende når Schama skal sammenligne kuplene i det første Rom med dem i det andre. Etter å ha innledet med den tvilsomme påstanden om at den italienske renessansen skylder mye til arabiske (heller enn bysantinske) oversettere, presenterer Schama kappløpet mellom den tyrkiske arkitekten Sinan i Istanbul og Michelangelo i Roma på 1500-tallet om å overgå den tusen år eldre Hagia Sophia. Dette er godt TV med et fengende plot, men Schamas narrativ er likevel dobbelt problematisk.

Schama vinkler det som at Süleymaniye-moskeen overstiger Hagia Sophia: “The mosque that would eclipse the Hagia Sophia…The visual proclamation of Islam’s victory”. Det er selvsagt det ytterste vrøvl. Tvert imot er kuppelen på Justinians gamle kirke, med sine 55,6 meter, to og en halv meter høyere enn Suleiman den stores moské. Kun medregnet minaretene er moskeen høyere.

Men den metriske høyden er bare en ting. Som alle som har betraktet de to byggverkene på nært hold vet, når ikke Süleymaniye-moskeen opp til Hagia Sophia på noe som helst vis. Murverket er mye fattigere og enklere enn den solide marmoren og porfyren som former Hagia Sophias gulv, vegger og søyler. De for det meste påmalte islamske dekorasjonene fremstår primitive til sammenligning med Hagia Sophias sublime mosaikker.

Det sklir over i det absurde når Schama attpåtil følger opp med å likestille Süleymaniye-moskeen med Peterskirken i Vatikanet. Med sine 136,6 meter ruver Michelangelos katedral himmelhøyt over Sinans moské. Og følelsen man får på vei opp de skitne bakgatene som leder til Süleymaniye-moskeen, kan ikke på noen som helst måte måle seg med ærefrykten man kjenner når man går nedover Via della Conciliazione og ser Peterskirkens kolossale midtkuppel trone imellom sidekuplene, som gradvis forsvinner bak hovedfasadens kolossalsøyler. “The visual proclamation of Christianity’s victory over Islam”, kunne Schama sagt. Men det sier han ikke. I stedet tar han med seeren videre til noen kupler i Mughal-India.

Fremragende Schama

Om man ser bort fra Schamas bias, så er han en fremragende programleder. En karismatisk ordsmed med et behagelig og gripende stemmeleie. Mesteparten av hans skriverier om økonomi og samtidspolitikk er pølsevev, men når han holder seg til kunsthistorien, (som i hans tidligere dokumentarserie The Power of Art) er han på hjemmebane, det nærmeste man kan komme en moderne Clark.

Hans dramatiske skildring av Cellinis Perseus med Medusas hode vis-à-vis Michelangelos David, akkompagnert av visuelle effekter som Clark ikke hadde til rådighet i 1969, er et estetisk høydepunkt, sammen med hans scener fra Petra i Jordan, som gjør serien verdt å se. Det er bare synd den er så forvirret.

Feministen Beard

Det naturlige hadde selvsagt vært å la Schama presentere hele serien, som ville gjort den mer helhetlig og sammenhengende Men da måtte BBC ofret for mye til den hvite manns privilegium. Så istedet har BBC slengt på to programledere til, med det resultat at summen blir mindre enn partene. Mary Beard har i senere år blitt kjent som en av Storbritannias ledende klassisister.

Om det skyldes hennes faglige meritter alene, eller dels også hennes radikale feministiske og kulturrelativistiske agitering er åpent for diskusjon. Pussig nok har hennes aktive feilaktige representasjon av den britiske befolkningens etniske komposisjon i romertiden, kun styrket  hennes status. Jeg synes historie om Rom – SPQR er lærd, men kjedelig.

Islam fremheves

Hovedproblemet med Beard er dog det samme som med Schama, bare verre: En enorm trang til å fremstille islamsk sivilisasjon som likeverdig, eller overlegen europeisk kunst og arkitektur, som om hun personlig kjenner en dyp skyldfølelse for Clarks vestlige triumfalisme.

Et eksempel er når hun sammenligner Tintorettos korsfestelse av Kristus med islamske kalligrafier, i et forsøk på å demontere oppfatningen av Islam som “the artless religion” – tross det komplette fraværet av menneskelige motiver. Selv Schama beskriver de fæle svarte platene med forgylt arabisk kalligrafi, som “Islamic elements merely bolted on to a church.”

Olusoga stopper akkurat før han utlover krigsskadeerstatninger til alle tidligere kolonier.

Slik er det ikke for Beard. Mens hun vandrer hijabkledt rundt i den blå moskeen, lovpriser hun de islamske kalligrafiene som om det var den ultimate kunstformen menneskeheten har skapt. “God in the art of writing… the image becoming the word, and the word becoming the image.” En klisjeaktig bortforklaring av at islam ikke har kunst som kan måle seg med kristendommens fremste mesterverker.

Mikroaggresjonenes historiker

Mens det er feministen Beard som bærer fanen for islamsk kunst og kultur, overtar David Olusoga stafettpinnen på vegne av glemte og undertrykte sivilisasjoner fra Afrika og Latin-Amerika. Det er kontinenter Clark var komfortabel med å ignorere i sin helhet.

David Olusoga er derimot den perfekte historiker for mikroaggresjonenes tidsalder, og er lynrask til å arrestere seg selv for overtredelser som å legge sin vestlige oppfatning av konseptet “død” oppå mexicanernes Aztec-inspirerte Día de Muertos.

Olusoga stopper akkurat før han utlover krigsskadeerstatninger til alle tidligere kolonier. Så mye bedre det hadde vært om de europeiske sjøfarerne kunne satt seg ned rundt bålet og sunget kumbaya med de innfødte, istedenfor å ha kolonisert dem.

Olusoga tar oss med til “imperiet” Benin. Hit kom de første portugisiske reisende for å handle, ikke erobre, og de hadde ikke noe problem med å gjenkjenne Benin som en “powerful, sophisticated civilisation (…) capable of producing great art.” Det var først med senere generasjoners fordommer at den nye verden ble underlagt europeisk herredømme.

Benins herlighet

Olusogas kronbevis på at afrikansk kunst ikke står tilbake for europeisk, er Benin-bronsene: en samling av primitive plater og skulpturer som ble knabbet av britene under ekspedisjonen i 1897. Olusogas presentasjon av Benin-bronsene er et godt eksempel på historiefagets fall. Bronsestatuene representerte intet mindre enn en utfordring for de dominerende ideene i viktorianske Britannia: Ideene om vestlig kulturell overlegenhet som underbygget det britiske imperium.

Afrikanere skulle ikke være istand til å produsere stor kunst og bronsestatuer like realistiske som levende mennesker. Det er slik Olusoga vinkler, uten et ord om at europeere minst siden Apollon av Belvedere i Alexander den stores dager har hogget statuer av langt høyere perfeksjon enn Benin-bronsene. Så i realiteten ble viktorianerne neppe hverken særlig kulturelt utfordret eller imponert av de enkle afrikanske bronsestatuene utstilt i British Museum. Det er følelser Olusoga projiserer på dem retroaktivt – han begår rett og slett en mikroaggresjon mot de døde.

Heseblesende rundtur

Og slik ruller serien på. En visuelt imponerende rundtur gjennom kunsthistorien, i et heseblesende og stresset tempo. Resultatet blir akkurat like vellykket som å kjøre turistbuss med skrikende unger, fotograferende kinesere og ølvommede østfoldinger gjennom en europeisk storby: Man ser severdighetene, men får ingen innsikt.

Dette, spesielt episodene med Beard og Olusoga, er den ideelle dokumentarserie for MDG-medlemmer som har tatt post-koloniale Afrika-studier på Blindern, og drikker økologisk kenyansk kaffe på Grünerløkka.

Men for oss gammeltenkende sticks in the mud, som fremdeles fastholder at mesteparten av historien er blitt preget av døde hvite menn, er Clarks originalserie soleklart å foretrekke. Som Clark avsluttet siste episode for et halvt hundreår siden: “One may be optimistic, but one can’t exactly be joyful at the prospect before us.”

Om han skuer ned fra Olympusfjellet på spetakkelet til sine etterfølgere, må det være med et forundret smil om munnen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden