Debatt

Hjelp, feministene kommer!

Ingen forelesere blir kastet, ingen talere blir protestert mot, og ordet «trigger-warning» høres ikke på norske campus.

Bilde: Andrew Rusk / Flickr [CC BY 2.]

Skal man tro Ivar Arpi, er universitetet et arnested for radikal feminisme. Hadde det bare vært så vel.

I et intervju i Minerva går den svenske aviskommentatoren Ivar Arpi hardt ut mot det radikale kjønnsperspektivet han hevder er blitt en «overkirkelig» ideologi i akademia.

Konteksten er en kamp om kvinner på pensum ved Universitetet i Lund i Sverige. Der måtte professoren Erik Ringmar, grunnet tommelfingerregler om kjønnsbalanse på pensum, inkludere den kjente feministiske tenkeren Judith Butler på pensumet i et fag om fascisme i brytningen mellom 1800- og 1900-tallet.

Det er litt som at også bedrifter som opererer på formelt sett like vilkår, behøver statlig hjelp i ny og ne.

Det er helt legitimt å ta debatten om kjønnskvotering på pensum, og det er lett å starte en slik debatt ved å påpeke at det ikke i et hvert fag er hensiktsmessig å kvotere inn kvinner (mer om det under). Men dette er ikke debatten Arpi i samtale med Minerva ønsker å sparke igang.

Arpi bruker hendelsen ved Lund som et utgangspunkt for en lengre tirade mot det han omtaler som «radikale feministiske teorier» som inntar universiteter og de pratende klasser. Ved å foreta en udefinert «granskning» har Arpi funnet ut at de aller fleste i Sverige er for likestilling, men at de blir sjokkerte når de blir forklart hvor dypt de «radikale feministiske teoriene» stikker i høyere utdanning og offentlige organisasjoner generelt.

Likestilling blir ofte forstått som like rettigheter, og siden man i teorien har dette i dag, antas det at kvinnekampen har nådd et naturlig endepunkt. At man har like rettigheter, blir videre brukt for å avfeie andre tiltak for å inkludere kvinner hvor de er underrepresenterte eller i praksis ikke har like muligheter selv om de har like rettigheter. Det er litt som at også bedrifter som opererer på formelt sett like vilkår, behøver statlig hjelp i ny og ne, og kontroll fra konkurransetilsynet – noe den jevne høyrepolitiker synes å ha lite imot, uten at vedkommende kalles radikal av den grunn.

På likestillingsfeltet blir derimot tiltak etter at like rettigheter er nådd, av enkelte, som Arpi, fremstilt som radikalfeminisme, og avvist.

I Lund ble kvinneperspektivet i undervisningen problematisert av faktiske studenter, som beskrevet i en tidligere sak i Minerva, men disse kan umulig ha vært representative, hevder Arpi. I en undersøkelse kom det jo frem at faget var blant universitetets mest populære, og som alle vet, kan gode ting aldri bli bedre.  

Finnes det ikke gode lærebøker om kalkulus ført i pennen av kvinner, burde man heller ikke kvotere.

Videre hevder Arpi at siden studentene ga uttrykk for at de likte faget, så måtte det være radikale studentpolitikere som mot studentenes vilje tvang kjønnsperspektivet på Ringmars fag.

Venstrealliansen kan bare tale for Universitetet i Bergen (UiB), men at studentpolitikerne skulle være spesielt radikale, kan vi vanskelig si oss enige i. Også på UiB er det blitt foreslått å kvotere inn kvinnelige teoretikere hvor dette er hensiktsmessig, og dette til heftig debatt.

Å kvotere inn kvinner på pensum kan være et godt virkemiddel for å sikre kvinnelig representasjon i fag hvor de er underrepresenterte. At de er underrepresenterte, vet man, for studenter sier som ved Lund ofte fra selv. Ved UiB har man blant annet på filosofisk fakultet dannet et nettverk for kvinner i filosofi for å sette lys på mannsdominansen i faget.

Kvotering på pensum er ikke alltid radikalfeminisme

Selvsagt må man foreta en vurdering om hvorvidt kvotering er hensiktsmessig eller ikke. Finnes det ikke gode lærebøker om kalkulus ført i pennen av kvinner, burde man heller ikke kvotere. Om det ved Lund ble foretatt kvotering hvor det ikke var et behov for kvotering, er det synd, men det burde ikke trekkes frem som noe bevis på at alle forsøk på å få kvinner på pensum er radikalfeministisk ideologisering. En kan nemlig ikke se bort fra at kvinnelige forfattere også har noen gode poenger.

Arpi maler et bilde av at svenske universiteter overtas av radikale strømninger, à la det mange mener skjer på enkelte universiteter i USA.

Dette er et bilde man i en rekke artikler i Minerva har forsøkt å male også av norske universiteter. Man forsøker å skape et inntrykk av at man har en krenkelseskultur på campus. Dette er lite annet enn en kamp mot vindmøller. Norske studenter er stort sett lydige, og gjør sjelden annet enn hva universitetsledelsen ønsker at de skal. Ingen forelesere blir kastet, ingen talere blir protestert mot, og ordet «trigger-warning» høres ikke på norske campus. Tvert imot finner man at mindre politisk korrekte praksiser lever i beste velgående. På NHH har fadderleker involvert shots drukket fra pungen til medstudenter og Studentersamfunnet i Trondheim arrangerte nylig nazifest.

At studentpolitikere, eller studenter generelt, skulle være radikale, er rett og slett et bilde som ikke stemmer overens med virkeligheten. Også derfor er det synd om Arpis formaninger om radikalisering av universitetet nå skal sive over landegrensene.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden