Bøker

Hjelp, vi er besatt av EU!

Bilde: Wikipedia

I stedet for å innrømme at politikken til venstresiden ikke har fungert spesielt godt i Frankrike, er det fristende å legge skylden på EU, slik en ny bok på Manifest forlag gjør.

NY BOK

  • Hjelp, vi er i EU! Den franske venstresidens uløste dilemma
  • Ingrid Grønli Åm
  • Forlaget Manifest, 2018
  • 206 sider

Fransk politikk har blitt snudd på hodet de siste årene. Emmanuel Macron har ledet et helt nytt sentrumsparti til makten både i Elyséepalasset og nasjonalforsamlingen, og langt på vei sprengt det eksisterende topartisystemet.

Verst har endringene gått utover det franske sosialistpartiet (PS), som mer eller mindre har forsvunnet som politisk kraft. Deres plass som ledende parti på venstresiden er overtatt av la France Insoumise (Det ukuelige Frankrike, heretter FI), en venstrepopulistisk bevegelse uten noen ordentlig partistruktur, ledet av rabulisten Jean-Luc Mélenchon.

Denne spektakulære omkalfatringen gjør dette til et ypperlig tidspunkt å skrive om fransk venstreside på. Boken Hjelp, Vi er i EU!, skrevet av Ingrid Grønli Åm og utgitt av Forlaget Manifest, gir en leseverdig innføring i historien og dagens situasjon på fransk venstreside, fra sosialistpartiets første president François Mitterrand, til tiden etter Mélenchons presidentvalgkamp i 2017.

Problemet er bare at fortellingen tvinges inn i en kunstig ramme der det meste tolkes inn i en kamp for eller mot EU som prosjekt. Man kan spørre seg om det er en vinkling som mer er tilpasset den norske venstresidens syn på EU, enn de faktiske forhold.

Historien om Mitterand

Grønli Åms fortelling starter med valget av François Mitterrand. Starten av Mitterrands presidentperiode er kanskje det nærmeste man har kommet et forsøk på sosialisme i et demokratisk vestlig land. Den første presidenten fra sosialistpartiet dannet i 1981 en regjering med kommunistpartiet, og nølte ikke med å innføre radikal politikk. Det første året ved makten nasjonaliserte han mesteparten av fransk bankvesen og viktige industrikonsern, reduserte normalarbeidstiden, senket pensjonsalderen, økte minstelønnen, og innførte formuesskatt.

I tillegg kjempet han mot arbeidsledighet gjennom en kraftig økning i offentlig pengebruk. Dette gikk mildt sagt dårlig. Etter tre devalueringer, inflasjon ute av kontroll og sviende nederlag i lokalvalg, gjennomførte han i 1983 en reorientering basert på liberaliseringer og budsjettdisiplin.

I Grønli Åms fortelling var dette motivert av et ønske om å prioritere tettere europeisk integrasjon, særlig å bli værende i det europeiske valutasystemet EMS. De gjentatte devalueringene blir ikke nevnt, ei heller at den økonomiske politikken ikke ga den ønskede veksten.

Det er også noe anakronistisk over diskusjonen av EMS. I dag er vi vant med at de fleste land har flytende valutakurser og kontroll over inflasjonen, og det fremstår dermed som en naturlig tilstand. På begynnelsen av 1980-tallet var det mindre enn ti år siden Bretton-Woods systemet, der alle valutaer hadde fast kurs mot dollaren, som kunne veksles inn i gull, hadde brutt sammen. Forskjellige former for fastkursregimer preget fortsatt nesten alle lands pengepolitikk. Alternativet til innstrammingspolitikken hadde mest sannsynlig vært stadig nye devalueringer, eller en franc i fritt fall, begge deler med ukontrollerbar inflasjon som resultat.

Det er hevet over enhver tvil at Mitterrand i hele sin karriere la svært stor vekt på et tett forhold til Tyskland, og det spilte nok inn i beslutningene. Men å skylde på EF for at de radikale eksperimentene ble forlatt, fremstår mest som en måte å unngå det som for ytre venstre er en ukomfortabel konklusjon, nemlig at politikken ikke fungerte.

Mitterrand berget seieren ved å mobilisere et stort flertall blant venstresidens velgere.

Etter starten på Mitterands periode, vier boken oppmerksomhet til blant annet folkeavstemningene om Maastricht-traktaten i 1992 og folkeavstemningen om EU-grunnloven i 2005. I førstnevnte vant ja-siden som kjent et knepent flertall, mens nei-siden i 2005 vant med solide 54,7 prosent.

Når temaet er folkeavstemninger om EU, er det lett for norske lesere å få feil inntrykk. Ingen av disse folkeavstemningene handlet om Frankrike skulle fortsette som EU-medlem. Grønli Åm presiserer også at et stort flertall av de som stemte nei i 2005 oppga at de støttet det europeiske prosjektet. Nei-resultatet i 2005 spiller likevel en stor rolle i den videre fortellingen. Det legges stor vekt på at venstresidens velgere stemte mot grunnloven. Det tas til inntekt for at sosialistpartiet, som helhjertet støttet opp om ja-siden, var i utakt med sin velgerbase. Det finnes imidlertid en alternativ fortelling, som forklarer resultatet både i 1992 og i 2005.

I 1992 hadde Mitterrand vært president i over ti år, og var, i motsetning til det boken hevder, relativt upopulær. Folkeavstemningen ble sett på av deler av høyresiden som en anledning til å svekke presidenten, gjennom å drive kampanje for nei-siden. En politiker fra høyresiden, som drev kampanje for nei-siden, skal etter at nei-siden nesten vant ha uttalt at han slapp unna med skrekken – målet var jo ikke å vinne.

Mitterrand berget seieren ved å mobilisere et stort flertall blant venstresidens velgere.

Legger skylden på EU

I 2005 var situasjonen motsatt. Presidenten var Jacques Chirac fra gaullistene, og også han var upopulær etter ti år med makten. Ikke overraskende stemte da et flertall av venstresidens velgere mot traktaten. Sammen med de EU-skeptiske stemmene til høyre og ytre høyre var det nok til å sikre et nei-flertall.

Selv om motstand mot sittende presidenter og generell misnøye med tingenes tilstand langt på vei kan forklare velgeratferden i 1992 og 2005, var neiet i 2005 skjellsettende for det politiske etablissement i Frankrike. Det var også svært viktig for de på venstresiden som drev kampanje for et nei og vant, hvorav Jean-Luc Mélenchon var en av de mest sentrale.

Motstand mot utviklingen i EU har utvilsomt vært sentralt i hans karriere og tenkning. Det er derimot ikke sikkert at det er årsaken til hans suksess. Grunnlaget for det bemerkelsesverdige resultatet for FI i presidentvalget i 2017, ble lagt av François Hollandes mislykkede presidentperiode. Den andre presidenten fra sosialistpartiet er på mange måter en gjentakelse av den første, bare som farse:

I likhet med Mitterrand gikk Hollande til valg på et radikalt program. Han utpekte finanskapitalen som hovedfiende, og foreslo et toppskatt på 75 prosent, lavere pensjonsalder og høyere minstelønn. I likhet med Mitterrand måtte han raskt endre kursen i møte med økonomiske nedgangstider.

Frankrike har innført mye av det den radikale venstresiden i Norge ønsker seg.

Grønli Åm legger også her skylden på EU. Det er delvis berettiget. Finanspakten til EU begrenset det budsjettmessige handlingsrommet. Kombinert med en pengepolitikk fra den europeiske sentralbanken i etterkant av finanskrisen som mange økonomer mener var helt forfeilet, og en katastrofal håndtering av eurokrisen, var dette en oppskrift på økonomisk stagnasjon.

Men det kunne likevel vært på sin plass å sammenligne utviklingen i Frankrike med andre euroland, som Nederland, Tyskland eller til og med kriserammede Irland. Disse hadde i motsetning til Frankrike hentet inn mye av det tapte innen 2017.

Grønli Åm vier mye oppmerksomhet til spesielt ett forslag fra Hollande, nemlig den såkalte El Khomri-loven for oppmykning av arbeidsreguleringer. Forslagene var svært kontroversielle i Frankrike, og utvilsomt en grunn til at venstrevridde velgere forlot PS på leting etter mer radikale alternativer. Forfatteren fremstiller langt på vei denne loven som et diktat fra Brüssel. Det underspiller imidlertid at franske politikere helt siden 90-tallet har vært opptatt av behovet for å myke opp i Frankrikes svært rigide arbeidsmarked for å få ned arbeidsledigheten.

At EU-kommisjonen, ledet an av en fransk kommisjonær fra sosialistpartiet, også anbefalte løsningen, endrer ikke det faktum at både diagnosen og medisinen fullt ut var fransk.

Før valget i 2017 var det klart at Hollande var for upopulær til i det hele tatt å stille til gjenvalg. PS satset på den radikale kandidaten Benoît Hamon fremfor den sentrumsorienterte tidligere statsministeren Manuell Valls. Det, kombinert med at høyresidens kandidat var den svært konservative (og etter hvert skandalebefengte) François Fillon, ga Macron et stort spillerom i sentrum. Selv om Hamon en stund så ut til å ha grepet om de radikale velgerne, tok Mélenchon til slutt flesteparten av disse, og katastrofen var et faktum for PS.

Målinger viser at to tredjedeler av Mélenchons velgere fra presidentvalgkampen er positive til EU.

Den mest interessante delen av boken er beskrivelsen av nettopp Mélenchons vei mot presidentvalgkampen i 2017. Det intense engasjementet han skapte, særlig blant unge velgere, er egnet til å skape misunnelse hos enhver politiker. Grønli Åm viser at det ikke kom til ved en tilfeldighet, men var resultatet både av en smart bruk av sosiale medier og dyrkingen av profilen som en outsider.

Det er imidlertid ikke klart at Mélenchons sterke EU-motstand var avgjørende. Målinger viser at to tredjedeler av Mélenchons velgere fra presidentvalgkampen er positive til EU. Det er en åpenbar grunn til at partiet hans gradvis har moderert seg i EU-spørsmål, noe Grønli Åm beskriver, men i liten grad forklarer.

Venstresidens politikk

Frankrike har innført mye av det den radikale venstresiden i Norge ønsker seg. Landet har lenge ført en aktiv industripolitikk. De har stor statlig innblanding i mange sektorer av økonomien. Arbeidslivet er svært strengt regulert, selv etter Macrons reformer er reglene stort sett strengere enn i Norge.

Fagforeningene har en betydelig lovfestet makt, som er uavhengig av svært lave medlemstall. Arbeidstiden er kort, feriene er lange og pensjonsalderen er lav, særlig for offentlig ansatte. I tillegg har de en radikal tradisjon for store protestbevegelser, som kan lamme landet og bringe regjeringer i kne. Skattene er dessuten både høye og progressive.

Resultatene er høy arbeidsledighet, et todelt arbeidsmarked med gullkantede rettigheter for noen og midlertidige stillinger for andre, en lite dynamisk og vekstkraftig økonomi, og høy statsgjeld. Helsevesenet er riktignok regnet som blant de beste i verden, men er forsikringsbasert og derfor neppe et forbilde for radikale nordmenn.

Politikken til venstresiden har rett og slett ikke fungert spesielt godt i Frankrike. Når man skriver for Forlaget Manifest er det selvfølgelig mer fristende å gi EU skylden for problemene på fransk venstreside, enn å anerkjenne dette. Det spørs imidlertid om så mange franskmenn er enige i konklusjonen om at hvis bare politikken kunne gå enda lenger til venstre, uten innblanding fra EU, ville alt blitt så meget bedre.

Flere av sosialistpartiets velgere fra 2012 stemte for Macron og hans løfter om liberale reformerenn på Mélenchon i første valgrunde. Foreløpig har resultatene av Macrons politikk også latt vente på seg, og franskmenn har i det siste igjen tatt til gatene for å vise sin misnøye.

Kravet fra demonstrantene, som kalles les gilet jaune, etter refleksvestene de har på, er imidlertid ikke en større og mer aktiv stat. Det er lavere avgifter.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden