Bøker

Hodet i fremtiden

Bilde: wikimedia commons

Yuval Noah Harari er ute med siste bind i sin trilogi av sakprosakioskveltere.

Hodet i fremtiden

Yuval Noah Harari 21 tanker for det 21. århundre 434 sider Bazar Forlag, 2018

Den israelske historikeren Yuval Noah Harari har solgt millioner av eksemplarer av sin bok Sapiens, en fortelling om menneskehetens historie han gav ut i 2011, og som fortsatt står fremst i utstillingen på mange, om ikke de fleste, av verdens flyplassbokhandler. Braksuksessen skyldes at Harari gjenforteller denne historien ut fra det sekulære, vitenskapelige og liberale verdensbildet som leserne hans deler, og gjør det på en lettfattelig og logisk måte. Ting som samfunnsvitere tidligere har gjort altfor tungt og abstrakt, men som det er lett å være enig i, blir satt enkle ord på (mennesket styres ikke av instinkter som andre dyr, men er avhengig av «kollektive illusjoner»). I tillegg skriver han med en voldsom selvtillit og fremstår derfor overbevisende.

Mest om fremtiden

Oppfølgeren til Sapiens, Homo Deus, handlet om mennesket fremtid. Det siste bindet i trilogien, som er ute både på norsk og engelsk nå, heter 21 tanker for det 21. århundre og skal diskutere store spørsmål som angår oss her og nå. Skjønt, det er fremdeles fremtiden som hovedsakelig interesserer Harari. Halve boken handler om alle de nye utfordringene som vil oppstå når den formodentlig nært forestående revolusjonen i kunstig intelligens og bioteknologi slår ut for fullt. Selv om vestlige samfunn fremdeles har rekordlav arbeidsledighet og lav produktivitetsvekst, vil massearbeidsløshet være et faktum når roboter og algoritmer tar over jobbene. Dette vil gjøre at samfunnet ikke lenger har bruk for lavt kvalifisert arbeidskraft. Harari ser for seg at dette problemet kan forsterkes ved at samfunnseliten begynner å kjøpe seg bioteknologiske behandlinger for å få bedre fysikk og evig liv. Jeg er ikke synsk nok til å bestride noe av dette. At stadig flere sjåfører snart kan bli arbeidsledige, virker for eksempel sannsynlig. Men det hadde vært fint om Harari kunne diskutert innvendinger som har kommet mot at den overskuelige fremtiden vil bli så dramatisk annerledes.

Harari er også opptatt av spørsmål som er mer fremme i det allmenne søkelyset. Ingen av de 21 kapitlene i boken har klimaendringer som hovedtema (Det finnes isteden både et kapittel som heter «Religion» og ett som heter «Gud»), men for Harari er det for eksempel en nøtt hvordan globale problemer kan løses av en menneskehet som fortsatt er inndelt i forskjellige nasjoner og religioner. Hvorfor en fyr som er overbevist om at teknologiske nyvinninger innen kort tid kommer til å omkalfatre samfunnet fullstendig, ikke tror at disse nyvinningene også vil gi oss muligheten til å redusere CO2-utsslippene drastisk, kunne jeg for øvrig ha tenkt meg å få forklart.

Tidligere lesere av Harari vil ikke bli overraskest over at han har lite til overs for religion, bortsett fra ultraortodokse jøder, som han lurer på om har funnet en måte å leve lykkelig uten penger og arbeid på. Harari ser naturlig nok Trump og Brexit som tilbakeskritt på vegen mot det nødvendige globale samarbeidet, men kunne spart seg for de mest klisjeaktige fiendebildene om folk som mener at demokrati, frie markeder og menneskerettigheter «kan stoppe ved grensen». Brexit og EU-motstand handler for eksempel om misnøye med måten EU fungerer på som institusjon, ikke som avvising av internasjonalt samarbeid i seg selv. Harari har også et kapittel om innvandring der han forsøker å innta en fornufig mellomposisjon mellom «innvandringsvennlige» og «innvandringsfiendtlige», uten at han later til å ha noen særlige detaljkunnskaper om emnet.

Ingenting utenfor illusjonene

Harari er uansett ikke en forfatter man tyr til for spørsmål innen dag-til-dag-politikk. Det faller naturligst for ham å ta for seg det virkelig store bildet, å snakke om hva et menneske er eller hva som er meningen med livet (ut fra sitt pedantiske menneskesyn). Menneskets bruk av kollektive illusjoner – i forrige århundre ble liberalismen, fascismen og kommunismen prøvd ut med varierende hell –, blir et sted i boken diskutert ved hjelp av et lengre sitat – over flere sider – fra Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley. Utdraget er fra når Savage John, som ønsker å leve på gamlemåten, ikke et liv fritt for smerte og bekymringer, har blitt arrestert og diskuterer hvorfor han ønsker å være ulykkelig med verdenslederen Mustapha Mond. Her poengterer Harari ganske riktig at døden strengt tatt er den eneste måten for et menneske å slippe unna et liv av illusjoner, men kunne med fordel ha brukt utdraget til å fortelle hva han synes om Mustapha Monds klokketro på transhumanisme og moralmedisin.

Jeg tror ikke denne boken vil gi verdens flyplassbesøkere tilsvarende aha-opplevelser som Sapiens gjorde, og derfor ikke selge fullt så godt. Det 21. århundre er et uoversiktelig sted, noe den i det minste viser. På slutten glir boken over i selvhjelpssjangeren og munner ut i en oppfordring om å meditere. Selv gjør Harari det to timer hver eneste dag. I et øyeblikks manipulasjon ble jeg overbevist og lastet ned en meditasjonsapp. Men som de fleste andre har jeg ikke viljestyrken til å gjøre det regelmessig, og er dømt til et liv omringet av det 21. århundrets kaos.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden