Tajik roter med narkotika

Stadig flere land har de siste årene lagt om narkotikapolitikken. Dette har skjedd i erkjennelse av at den førti år lange krigen vi har ført, ikke kan forsvares lenger. De brutale virkemidlene har påført enkeltmennesker og samfunn enorme lidelser og kostnader, og i en grad som er fullstendig uproporsjonal målt mot resultatene man har oppnådd. Det er nemlig lite som tyder på at den massive bruken av straff har ført til vesentlig mindre bruk av narkotika enn vi ellers ville hatt.

Norge er ikke uberørt av utviklingen internasjonalt, og norske politikere er heldigvis ikke immune mot kunnskap om hvordan politikk virker. Retorikken har endret seg, og i dag snakker norske politikere heller om skadereduksjon, helse og menneskerettigheter enn om nulltoleranse og krig. Også i praksis har det skjedd endringer de siste årene. I erkjennelse av at det er meningsløst å straffe slitne rusmisbrukere med bøter og fengsel, er noen av de mest åpenbart urimelige utslagene av forbudspolitikken blitt forsøkt mildnet ved å praktisere alternativer til straff og vri fokuset over på behandling av rusmisbrukere.

Men Norge har fortsatt et av de høyeste straffenivåene for narkotika i Europa, og vi er et av stadig færre europeiske land som fremdeles straffer bruk og besittelse av brukerdoser med bøter og fengsel. Prinsipiell debatt om en alternativ ruspolitikk har norske politikere holdt seg langt unna. Inntil  nå.