Høies gode intensjoner

Standardiserte tobakkspakniner bygger mer på synsing og personlig smak enn på prinsipper om rettferdighet, likebehandling, og vitenskapelige studier. Spesielt liberalt er det ikke.

Publisert   Sist oppdatert

Standardiserte tobakkspakniner bygger mer på synsing og personlig smak enn på prinsipper om rettferdighet, likebehandling, og vitenskapelige studier. Spesielt liberalt er det ikke.

I anledning verdens tobakksfrie dag på tirsdag (31.5.), annonserte helse- og omsorgsminister Bent Høie at Regjeringen om kort tid vil legge frem et lovforslag om standardisering  av tobakkspakninger (såkalt plain packaging). Tiltaket innebærer at all bruk av produsentlogoer og andre særtrekk forbys. Dette lovforslaget har vært ventet en god stund etter at saken var på høring for vel et år siden, og Morten Kinander og jeg kom nylig med et Civita-notat der vi peker på det vi mener er viktige innvendinger mot Regjeringens forslag. Dette har avstedkommet både en debatt i Dagbladet og på Dagsnytt 18 (31.5.) med Bent Høie. Helseministeren har gitt tydelig uttrykk for at han er forbløffet og skuffet over at Civita har engasjert seg mot forslaget om plain packaging, blant annet i et innlegg på sin Facebook-side etter Dagsnytt 18-debatten.

Høie har i denne debatten fremstilt saken som en konflikt mellom de som ønsker nye reguleringer av tobakk for å redde menneskeliv og beskytte barn og unge, og kritikerne, som angivelig bare vil beskytte tobakksindustrien. At tobakksindustrien er blant dem som kritiserer lovforslaget, blir i Høies verden nærmest til et bevis på at han har rett.

Det er lett å anerkjenne at Høie mener han prøver å utrette noe viktig med dette lovforslaget, og det er ingen grunn til å tvile på at han oppriktig ønsker å hindre at barn og unge begynner med tobakk. Det er naturligvis et legitimt og, isolert sett, godt formål. Det er imidlertid merkelig at Høie ikke greier å se at det også er legitime og viktige innvendinger mot dette forslaget, og at han ikke kan anerkjenne at det går an å mene at "plain packaging" er et dårlig forslag og samtidig ha anstendige motiver.

På Facebook 31.5. oppsummerer Høie debatten slik: “I dagens NRK debatt hadde de (Civita) tre argumenter: 1. Det var juridisk tvilsomt, 2. Effekten er ikke godt nok dokumentert, 3. Forslaget er ikke liberalt.” “De to første argumentene er grundig tilbakevist”, hevder Høie, og lovforslaget er dessuten  et “liberalt folkehelsetiltak”, slik helseministeren ser det.

Dette kan med fordel kommenteres litt grundigere, og jeg tar det her i systematisk rekkefølge:

Jusen

De juridiske problemstillingene først: Kinander og jeg har aldri hevdet at krav om standardiserte tobakkspakninger vil være klart lovlig eller ulovlig. Man kan åpenbart finne holdepunkter for å si at tiltaket er lovlig, på samme måte som man kan finne holdepunkter for det motsatte. Men at det skulle være “grundig tilbakevist” at dette er et tiltak som støter på en rekke mulige, relevante rettslige hindre, er ikke riktig. Vår hovedkritikk når det gjelder det rettslige har vært at disse problemstillingene er svært lettvint behandlet i høringsnotatet. Man har f.eks. bare brukt en drøy side på å ta stilling til tiltaket sett opp mot samtlige relevante bestemmelser i Grunnloven og EMK, og argumentasjonen er gjennomgående synse-basert. Denne kritikken er naturligvis berettiget og uendret, uavhengig av om det i etterkant av høringsnotatet har kommet dommer som gir holdepunkter for at forslaget kan være akseptabelt, i betydningen ikke i strid med konvensjoner Norge er bundet av.

Dokumentert effekt

At det skal være “grundig tilbakevist” at effekten av "plain packaging" ikke er godt dokumentert, er heller ikke riktig. Høie viser i denne forbindelse til forskning fra Australia. Denne forskningen har blant annet funnet ut at sigarettpakninger i en statlig bestemt standard-farge og utforming, som er valgt nettopp med det formål å gjøre pakningene så lite attraktive som mulig, gjør at produktene oppfattes som mindre attraktive enn produkter med “vanlige” farger og logoer. Det er knapt et overraskende resultat.

I det hele tatt gjøres det ofte et stort nummer av en rekke slike studier, som viser ulike aspekter ved hvordan folk oppfatter tobakkspakninger. Men dette er på siden av det som er av reell betydning, nemlig forventet effekt på hvor mange som røyker. Og hva vet vi om dette, basert på Australia-forskningen? Vi vet at antallet som røyker daglig, har gått litt ned fra 15,1 prosent i 2010 til 12,8 prosent i 2013 ("plain packaging" kom i 2012). Det innrømmes i WHO-rapporten som det vises til, at nedgangen dels skyldes generelle trender, samt at "plain packaging" ble introdusert sammen med en rekke andre tiltak, som høyere avgifter, og at det dermed er vanskelig å isolere effekten av akkurat dette tiltaket. Vi snakker altså om en ganske moderat nedgang i forbruk, som i beste fall delvis kan tilskrives "plain packing".

Det eneste konkrete “estimatet” av effekten av "plain packaging" isolert er at en nedgang i røyking med 0,55 prosentpoeng  kan tilskrives dette, tre år etter at tiltaket ble lansert. Dette kommer fra australske myndigheter, så vi må anta at de har gjort det de kan for å finne data som kan dokumentere at tiltaket har vært en suksess. Forøvrig er det visst “expected” at effekten av tiltaket vil “grow over time”.

Oppsummert er det altså en målt effekt på 0,55 prosentpoengs redusert forekomst av røyking og et håp om bedre resultater fremover som utgjør den “grundige tilbakevisningen” av bekymringen for manglende dokumentert effekt. Alle kan jo vurdere disse dataene selv og vurdere om man syns dette er sterke bevis for at det er et tiltak med store positive effekter som nå lanseres.

Forøvrig må det legges til at dette dreier seg om studier av røyking, og at det ikke finnes erfaringer med slike tiltak for snus.  Det norske lovforslaget vil ramme snus på nøyaktig samme måte som røyk. Dette er også prinsipielt betenkelig, fordi snus er et langt mindre skadelig produkt enn røyk, og den helt sentrale forholdsmessighetsvurderingen, som Helse- og omsorgsdepartementet knapt har brydd seg med å foreta hverken når det gjelder røyk eller snus, gjør dermed at den prinsipielle begrunnelsen for å ramme snus på samme måte som røyk, nærmest er ikke-eksisterende.

Og man kan uansett ikke forutsette at (den helt minimale) effekten som er målt på røykeforbruket, kan overføres til snus, da dette er ulike produkter. Forslaget om "plain packaging" for snus fremstår etter dette nærmest uten noen form for vitenskapelig basert begrunnelse. Etter vår mening er det alvorlig at denne typen inngripende tiltak lanseres basert på et så svakt kunnskapsgrunnlag.

Friheten

Vår kritikk av forslaget om "plain packaging" er mer politisk enn rettslig. Selv om det skulle være mulig å komme til at dette er lovlig, er det et problematisk forslag. Vi står overfor et tiltak som innebærer dramatiske inngrep i etablerte rettigheter, og begrunnelsen koker ned til at man, i beste fall, kan forvente en ørliten ekstra effekt på en trend som går riktig vei i alle tilfeller (nedgang i røyketallene).

Høringsnotatet bærer også bud om at vi kan forvente mer av denne typen politikk fremover. Helsebyråkratiet Høie står i spissen for, kan godt tenke seg å regulere både størrelsen på snusporsjoner og vinklingen på kantene på snusboksene. Det hele skal selvfølgelig utredes først, med tanke på om det er et “behov” for dette. Dette gir jo, blant mye annet, et interessant innblikk i hvorfor det er så vanskelig å kutte i byråkratiet.

Høies syn om at dette er et “liberalt folkehelsetiltak” er dessuten interessant rent prinsipielt. Helseministeren mener man med dette begrenser friheten til tobakksindustrien, ikke friheten til de som bruker tobakk. Til dette er det å si at det er rimelig klart at varemerker på tobakksprodukter har en verdi også for forbrukerne, på samme måte som det har det for alle andre varer. Man må gjerne mene at det ikke er et legitimt eller tungtveiende hensyn, men det er ganske enkelt galt å påstå at dette ikke også rammer de som bruker tobakk.

Høie lanserer følgende prinsipp for når han vil begrense menneskers frihet: “Jeg har lært at friheten har en absolutt grense. Det er når den går ut over andre. Industrien bruker sin frihet til å rekruttere nye til avhengighet av et sterkt skadelig produkt.”

Dette er teoretisk interessant. Det er vanlig å operere med et skadefølgeprinsipp innen liberal politisk filosofi, slik det her er antydet. Men det er gjerne knyttet til en skade som innebærer tap av rettigheter. Hvis man, slik som her, legger til grunn at enhver handling som “går ut over andre” er et legitimt mål for statlig regulering, er det i teorien ingen grense for hvilke politiske tiltak man kan legitimere. Nær sagt enhver menneskelig aktivitet kan jo “gå ut over andre”. Dette er derfor et prinsipp som kan brukes til «alt».

Tilfellet alkohol

Det er også interessant å forsøke å se for seg hva dette prinsippet ville føre til i praksis, også om vi bare begrenser oss til situasjoner som ligger tett opp mot temaet  tobakksregulering. Vi kan tenke oss en rekke ulike produkter naturligvis, der alkohol er det mest åpenbare. Alkohol blir, ut fra de mest relevante og anerkjente studiene vi har om skadepotensiale av rusmidler, rangert som et vesentlig mer skadelig rusmiddel enn tobakk, når man tar med skade for både brukeren selv og samfunnet (ref David Nutts studie i the Lancet fra 2010).

Det er grunnleggende i et liberalt demokrati, eller grunnleggende for rasjonell styring av et samfunn uansett, at like tilfeller bør behandles noenlunde likt. Ulik behandling krever en eller annen form for prinsipiell begrunnelse. Det er vanskelig å se hva som skulle være den prinsipielle begrunnelsen for ikke å foreslå samme type regulering av alkohol som Regjeringen nå vil ha for tobakk, hvis man først vil legge disse begrensingene på tobakksomsetning.

Samtlige argumenter som brukes for å forby bruk av tobakksprodusenters varemerker, kan i minst like stor grad gjøres gjeldende for alkohol. Det er derfor vanskelig å konkludere med noe annet enn at den helsepolitikken som forslaget om plain packaging er basert på, er en politikk som bygger mer på synsing og  personlig smak enn på prinsipper om rettferdighet, likebehandling, og vitenskapelige studier. Det kan man si mye om, men spesielt liberalt er det ikke.