Politikk

Høies ruspolitiske paradigmeskifte

Bent Høie

Helseminister Bent Høie tar til orde for et paradigmeskifte i norsk ruspolitikk. Det skal han ha massiv ros for.

«I dag er forbudet mot bruk, besittelse og salg av narkotika et teoretisk fenomen. Mitt ønske er at politiet skal håndheve dette forbudet. Vi må sende et signal om at narkotika av enhver type er uakseptabelt i vårt samfunn. Dagens praksis har ikke bidratt til å hindre nyrekruttering til narkotikamiljøene, og den har heller ikke gjort noe for å hjelpe dem som allerede er i miljøet. Jeg mener det er på tide å gjøre det åpenbare, å praktisere nulltoleranse i henhold til lovens bokstav.»

Utdraget er hentet fra et blogginnlegg med tittelen «Nei til narkotika!», hvor Høyres leder Erna Solberg la an tonen for 2007-valgkampen allerede i februar. I april 2007 ble budskapet fulgt opp med interpellasjon i Stortinget hvor Høyres justispolitiske talsmann tok til orde for «en lovendring som åpner for at det kan avkreves urin- eller blodprøve av alle, uansett alder, som mistenkes for å bruke narkotika».

Med det klare syn at «samfunnet har gått for langt i å akseptere slik virksomhet» og at «vi trenger realisme fremfor snillisme» setter Høyre i gang valgkampen med nulltoleranse mot narkotika som en av våre kjernesaker.

I dag føles 2007 veldig lenge siden.

Skifte i retorikk

Ordet nulltoleranse er ikke å se noen steder i programkomiteens forslag til nytt stortingsprogram for 2017-21. I stedet brukes det ord som «skadereduksjonsorientert tilnærming» og det slås med bred penn fast at «Norge skal være en pådriver globalt for en narkotikapolitikk bygget på helse, skadereduksjon og menneskerettigheter».

Det voldsomme skiftet i retorikk er ikke Høyre alene om. SV-dronningen Hanna Kvanmo drepte i sin tid alle tilløp til intern debatt i SV om den samme linjen ved å utbryte «Æ har ikkje løst te å komme ut av den odelstingsdebatten og være bare halvparten så sterkt imot narkotika som han Kåre Kristiansen!»

Dreiningen her hjemme er et ekko av en tilsvarende dreining i hele den siviliserte del av verden, ledet av internasjonale størrelser som tidligere Generalsekretær i FN Kofi Annan. Annans erkjennelse av at nulltoleranselinjen ikke virker formulerte han slik:

«Studies have consistently failed to establish the existence of a link between the harshness of a country’s drug laws and its levels of drug use. The widespread criminalization and punishment of people who use drugs, the over-crowded prisons, mean that the war on drugs is, to a significant degree, a war on drug users — a war on people.»

I land etter land faller nulltoleranselinjen og erstattes med helsebasert og rettighetsbasert politikk. Selv USA – narkotikakrigens mor – vil nå 2016 for første gang siden krigen mot narkotika startet bruke mer penger på behandling og forskning enn på straff.

Snur og leder an

En ting er å tilpasse seg stemningsskifter og globale politiske trender. Ale gjør det. Det som kanskje er mer overraskende er når et parti med en konservativ trosbekjennelse faktisk snur seg rundt og bestemmer seg for å lede an. For det var det som skjedde i dag tidlig da Høyres nestleder og helseminister Bent Høie skrev følgende i en kronikk i Dagbladet:

«I Norge har vi mange aktive og engasjerte organisasjoner for narkotikabrukere. De er uenige om mye, men én ting er de enige om: Straff og bøter mot narkotikabruk og besittelse gjør ofte mer skade enn gagn på både samfunn og den enkelte.

Jeg er enig.»

Hans begrunnelse for å være enig er intet annet enn en endring av selve innretningen av politikken. Der helseministeren – i norsk politisk debatt – bryter ny grunn er nemlig når han først slår fast at målet med politikken må være «å begrense skadene fra narkotika på samfunn og den enkelte» og så konkluderer med at «skal vi lykkes med det må vi innse at prinsippet om hjelp, ikke straff, er det veien videre må bygges på».

I dette ligger det en grunnleggende erkjennelse av at bruk av illegale (og legale for den saks skyld) rusmidler i første rekke er et helse- og ikke et ordensproblem. Politikkens underliggende innretning er viktigere enn man noen ganger kan få øye på i de konkrete debattene. Innretningen bestemmer hvilke spørsmål vi stiller, og det ligger vesentlig større sprengkraft i å endre spørsmålene enn å endre svarene. Om ministeren får gjennomslag for sine forslag (det er jo selvsagt fortsatt mulig at justisminister Anders Anundsen sitter på forskning som sier det motsatte), må den konkrete politikk vi fører vurderes opp mot om den reduserer skadevirkningene for individ og samfunn og om den bidrar til å hjelpe folk. Ikke om den koste hva det koste vil bringer oss en millimeter nærmere et mirage av et narkotikafritt samfunn.

Bevæpnet med den nye angrepsvinkel påpeker ministeren helt korrekt at det ikke ligger noen hjelp for tunge brukere, i det å bli nedlesset med stor bøtegjeld og å bli jaget fra sted til sted. For å si det med helseministerens egne ord: «For dem som er avhengige av tunge stoffer, er straff og bøter meningsløst.»

Paradigmeskifte

Innerst inne tror jeg de fleste allerede hadde tatt dette inn over seg. Vår drakoniske politikk overfor tungt rusavhengige har i realiteten båret preg av å være en kalkulert menneskeofring. For å unngå å «sende feil signal» har man latt de tungt narkomane gå. Å bøtelegge og fengsle tungt narkomane har vært det tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund i sin tid kalte for en «virkelighetsresistent misgjerning» da han skulle oppsummere sin tid som dommer i nulltoleransens tjeneste. Lund sa om seg selv at «[d]et har vært rystende å erkjenne hva jeg egentlig har vært med på, og jeg kan ikke — i motsetning til dem som først nå innser narkokrigens svære og nytteløse omkostninger – unnskylde meg med at jeg ikke kunne vite bedre». Når det gjelder å forfølge de tungt narkomane er det nok ingen andre som egentlig heller kan bruke den unnskyldningen. Ofringen har vært et bevisst valg. Et valg det er akseptabelt å ta i et virkelighetsbilde hvor samlingspunktet er slagordet «A drug free world – we can do it!» og hvor virkelighetsbildet sentrerer seg rundt eggeknusing og omeletter. Et valg Høies linje nå sier et entydig og endelig farvel til. Det er å gå foran, og det skal han ha ros for.

Men Høie stopper ikke der. Han går videre og skriver følgende: «Nye brukere er ofte ungdom som er havnet på skråplanet. Å gi dem bøter og et rulleblad kan gjøre skråplanet brattere.» Jeg har engasjert meg i dette temaet i noen år og har alltid lurt på hvor den kommer fra, denne litt merkelige ideen om at vi hjelper folk som er i risikosonen for å falle utenfor ved å dytte.

Mennesker som er i ferd med å utvikle problematisk rusbruk kommer i stor grad fra hjem hvor ting ikke har vært så greit. Den store Adverse Childhood Experiences stuiden som fulgte hvordan det gikk med barn som var utsatt for overgrep, vold i nære relasjoner og mentale lidelser i hjemmet viste oss at slike opplevelser som barn mangedobler risikoen for rusproblemer som voksen. Det er større korrelasjon mellom seksuelle overgrep som barn og rusproblemer som voksen enn det er mellom sykelig overvekt og diabetes 2.

Dette er altså i stor grad unge mennesker med (og ofte med god grunn) lav tillit til autoriteter og voksenpersoner som demper en indre smerte med en dysfunksjonell mestringsstrategi. Å tro at man reduserer sannsynligheten for at den smertedempingen skal fortsette ved å påføre enda mer smerte i form av straff og tvangstiltak er i beste fall konterintuitivt og fremstår litt amerikansk. Det er prisverdig at Høie nå slår fast det åpenbare og forhåpentligvis får endret norsk politikk her.

Dette skiftet i inngangsvinkel skal Bent Høie ha ros for. Massiv ros. Det han tar til orde for er i realiteten et paradigmeskifte i norsk politikk.

Paradigmeskifter kommer ikke gratis. Forskjellige varianter av det gamle tvangs- og kontrollregimet har levd med oss i 40 år. Hele trossystemer er bygget rundt dette regimet. Det finnes mennesker som har basert hele sitt yrkesliv på det gamle regimet og som – om man mener alvor med det nye – fremover er irrelevante. Ikke fordi det de leverer ikke har effekt eller virker, men fordi det de leverer har negativ effekt og virker mot politikkens hensikt. Som ved alle slike skift vil disse kjempe for sin relevans i årene frem til skiftet er gjennomført.

Ruskontrakter

Vi kommer til å se forsøk på oppblomstring av såkalte «frivillige ruskontrakter», hvor man tar bort ordet straff, men tvinger (frivilligheten er høyst teoretisk) sårbar ungdom (ofte gutter) på vei utenfor det skråplan Høie snakker om til å kle av seg foran helsesøster (ofte kvinne) og avgi urinprøve mer enn en gang i uken. En opplevelse flere av dem beskriver som både krenkende og dypt nedverdigende. Man trenger ikke være fagperson for å forstå at dette ikke nødvendigvis er en vinner om målet er å bygge tillit hos unge mennesker som i utgangspunktet har hatt gode grunner gjennom oppveksten til å være skeptiske til voksenpersoner og hjelpeapparat. Ikke overraskende er det da slik at helsesøstre flere steder nekter å utføre kontrollene fordi de anser det som uetisk og i strid med deres gjerning som er å hjelpe – ikke å straffe. Resultatet er at testingen da flyttes fra hvit til blå uniform. Som det står i evalueringsrapporten: «Politiet, som representerer et kontrollorgan, er positive til rustesting, mens mange helsesøstre ikke ser det som en del av sin portefølje å kontrollere ungdommer.»

Konsekvensen av å bryte kontrakter er at man er tilbake i strafferegimet. Hva er så forskjellen på dem som overholder kontrakten og dem som ikke gjør det? Om vi ser på det fagpersonene faktisk skriver blir bildet nokså tydelig:

«[U]nge gutter fra Oslo øst får ruskontrakt først og fremst som et kontroll- og straffetiltak, mens majoritetsguttene fra vest får ruskontrakt som et hjelpetiltak der kontroll er et element sammen med samtaler og støtte. Det kan synes som om ruskontrakt, slik det praktiseres i Oslo i dag, fungerer best for de unge som har mest ressurser fra før.»

Sagt på en annen måte: Kontraktene hjelper dem som uansett ville klart seg ved bruk av tiltak som ikke inneholder tvangselementene, men fungerer like mye som en dytte ned skråplanssklien som straffetiltakene alltid har gjort for de vi egentlig ønsker å nå. At vi ikke kaller dem straff har ikke noe å si. Det er innholdet som betyr noe. Skal vi hjelpe og ikke straffe må vi bort fra denne rare ideen om at det å påføre ungdom med utfordringer tvang, lidelse og smerte på noen som helst måte hjelper.

Denne diskusjonen kommer til å komme igjen og igjen i løpet av dette skiftet.

Vi må hjelpe Bent Høie

Kan ikke Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF – en privat forening av tjenestemenn som får lov til å representere sine private oppfatninger iført uniform!) få lov til å fortsette å reise rundt og skremme elever på skoler? Nei. Det skal de ikke. Det er veldokumentert at slike kampanjer ikke fungerer til noe annet enn å øke distansen mellom dem vi ønsker å nå og myndighetene og i politimesteren i Oslos egne ord er «antatt virkningsløse» hva gjelder selve narkotikabruken på skolene. I tillegg er det faktisk slik at de ikke er fagfolk, noe som blir veldig synlig når de eksempelvis reiser rundt og påstår at norsk ungdom ruser seg på å røyke bananskall(!). Konsekvensen av den nye innretningen er å forbeholde arenaen til helsesøstre og annet fagpersonell som faktisk vet hva de snakker om.

Kan vi ikke få lov til å arrestere brukerne først og så la anmeldelsen danne grunnlag for henvisning til hjelpeapparatet? Nei, dere kan ikke det. I et regime som bygger på skadereduksjon og på å hjelpe og ikke på å straffe, skal brukere gå til og ikke løpe fra politiet. Uansett hvor de ser seg rundt skal de se forsøk på hjelp og støtte, ikke håndjern og glattcelle.

Uansett hvorfra det gamle paradigmets krampetrekninger måtte komme må vi nå sammen hjelpe Bent Høie i å nå sin visjon om å få oss til å «innse at prinsippet om hjelp, ikke straff, er det veien videre må bygges på» ved å svare nei på alle disse spørsmålene. Nei. Nei. Nei. Når vi vet at straff ikke virker på brukere får dere ikke lov til å straffe om dere gjør det bare litt eller om dere gir det et annet navn. Det er tungt å ikke lengre være relevant og til tider kan man jo synes litt synd på det gamle kontrollregimets enøyde krigere, men medlidenhet over noens tapte status og prestisje kan ikke holde oss fra å ta de riktige valgene.

Vi skal hjelpe og ikke straffe. Da er straff for bruk feil svar. Alltid. Overalt. Til enhver tid. Uansett.

Les også Jan Arild Snoens gjennomgang av erfaringene med avkriminalisering i Portugal

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden