Kultur

– Hollywood er viktigere enn Bibelen

- God litteratur forholder seg til demoner i mange skikkelser, sier teologiprofessoren.

Bilde: Pixabay

– Det er ingenting rasjonelt ved å tro på en personifisert djevel, sier Marius Mjaaland, professor ved Det teologiske fakultet.

Minerva intervjuet forrige uke Espen Ottesen og Thomas Åleskjær, som begge mener at djevelen er en reell skikkelse som er skapt av Gud. Åleskjær uttalte at denne troen er rasjonell hvis man tror på evangeliene og på Bibelens Gud.

Professor Mjaaland er uenig i at dette er den eneste mulige forståelsen av djevelen. Han mener at en personifisert og entydig djevel er en umulighet:

– Åleskjærs syn har i hvert fall liten støtte i Bibelen, sier Mjaaland.

Han forteller at djevelskikkelsen fremstilles på svært mange forskjellige måter, og at det ikke finnes noen enhetlig beskrivelse av djevelen i Bibelen. Han mener at en slik personifisering av djevelen vitner om en svært spesifikk og lite nysgjerrig lesning.

– Problemet med det Ottesen sier er at det onde både er et generelt problem, med verdens smerte og lidelse, samtidig som han tenker seg en djevelskikkelse som har en klar vilje. Hvordan forklare hva som skyldes denne «generelle ondskapen» og hva som skyldes djevelens vilje? Det finnes ikke et godt skille her, og man må anerkjenne tvetydigheten i Bibelen.

Tvetydighetens Gud

Mjaaland mener at man avviser store deler av Bibelens ord når man holder fast på en enhetlig personifisering av djevelen. I Bibelen finnes det mange ulike måter å beskrive virkeligheten på, og djevelen får ofte jobben med å representere det onde, mener han.

– God litteratur forholder seg til demoner i mange skikkelser, sier han, og legger til: Se bare på Dostojevskij!

– Luther så djevelen som en av Guds masker, og det har jeg sansen for.

– Hvordan vil du selv beskrive djevelen?

– Luther så djevelen som en av Guds masker, og det har jeg sansen for. Det er en veldig fin tvetydighet der. Jesu’ åpenbaring gjennom de svakeste i samfunnet er den ukontroversielle forståelsen, men Luther gikk altså lenger og mente at «djevelens maske» kanskje også var Gud.

Mjaaland ser ikke at man må tro på en enhetlig djevel for å ha en gudstro, og mener det er mer rasjonelt å ha en litterær distanse til Bibelen. Selv mener han at djevelen i Bibelen er uttrykk for forfatternes forståelse av ondskap, og at fortellingene vi møter ofte er ytre gjengivelser av indre sannheter.

– Dette er kjennetegn med myten som sjanger. At mange av de eldste historiene i Bibelen bruker et mytisk språk, tror jeg ingen kan bestride, sier han.

Mjaaland mener at beskrivelser av djevelen nødvendigvis må være kontekstuell, også på grunn av Bibelens mytiske språk omkring denne skikkelsen. Han påpeker at myter også mister sine opprinnelige konnotasjoner og over tid vil tolkes i et helt annet lys enn det som opprinnelig var ment.

– Over tid så mister mytene sin opprinnelige mening, og meningen blir erstattet av nye tolkninger. Hollywood spiller i dag en større rolle i predikanters forestillinger om djevelen enn det bibeltekstene gjør.

Han vil understreke at han ikke fullstendig avviser alle sider av den typiske karismatiske forståelsen av djevelen. Han har for eksempel tiltro til misjonærers fortellinger om demonutdrivelser i Afrika, og at dette er noe virkelig som kanskje ikke fanges godt opp i vår vestlige forståelse av virkeligheten.

– Jeg tror det finnes flere virkeligheter enn vår egen, sier han.

– Det er selvfølgelig mye psykiatri og maktspill i slike seanser, men jeg tror ikke vitenskapen nødvendigvis gir oss den eneste gyldige sannheten, legger han til. De som lobotomerte mennesker på 60-tallet, trodde de gjorde en god gjerning, mener Mjaaland. Han ser på den praksisen som et eksempel på ondskap, uten at det nødvendigvis er djevelens verk.

Karismatisk djevel

Mjaaland hevder likevel at mange karismatiske retninger innenfor kristendommen ofte går for langt inn i apokalyptiske forestillinger hvor djevelen spiller en sentral rolle, og hvor djevelen blir forstått som en viljesterk, fysisk skikkelse. Dette finnes i alle typer karismatiske retninger, mener han.

– Med den typen demonisering gjør man fort en jordisk kamp til en himmelsk kamp, sier Mjaaland.

– Ottesen og Åleskjær advarer også mot dette?

– Ja, jeg vil si at dette er mer kjent fra karismatiske menigheter i Afrika og Sør-Amerika. Poenget er at forståelsen av djevelen blir svært vilkårlig hvis man benytter den for egne interesser, uten at jeg oppfatter at dette er en tendens i norske miljøer.

– Demonene kan like gjerne sitte i statsapparatet

Man går alt for langt når man identifiserer djevelen som en bestemt skikkelse på denne måten, mener Mjaaland, og understreker den manglende støtten i Bibelen for dette synet. Han minner om at det for eksempel ikke finnes beskrivelser av djevelen i de eldste delene av det Gamle Testamentet.

– Den første beskrivelsen er vel i Jobs bok?

– Ja, det er én av de første, men det fins ulike dateringer på de forskjellige delene av Jobs bok. Der fremstilles også djevelen som Guds sønn, men det er få som tenker på djevelen som Jesu bror av den grunn.

Samtidig som at han ikke vil definere djevelen for enhver pris, mener Mjaaland at det er en fare i å ikke gå langt nok i å forklare det onde i dagens samfunn eller i politikken.

– Det er viktig å holde på forståelsen av djevelen som et symbol på ondskap, og å definere hva som er godt og ondt, både i det personlige liv og i det offentlige, understreker han.

–Blant nordmenn er det for eksempel en typisk naivitet i troen på at staten alltid er en god kraft.

– Dette er de viktige skillene. Hva vi ser på som godt og ondt i dag, behøver ikke være det i morgen, sier Mjaaland.

–Blant nordmenn er det for eksempel en typisk naivitet i troen på at staten alltid er en god kraft. Djevelen sitter i detaljene, som det heter, og demonene kan like gjerne sitte i statsapparatet, slik vi har sett mange ganger opp gjennom det 20. århundre, legger han til.

Ingen moderne tilpasning

Mjaaland er kanskje det mange konservative kristne vil kalle en «liberal» teolog. En vanlig kritikk er at de har fjernet seg fra det overnaturlige i Bibelen gjennom å tolke fortellingene symbolsk eller litterært, og at dette oppløser og utvanner Guds ord. Espen Ottesen uttalte i forrige ukes intervju at det er en moderne tilpasning å se på djevelen som en litterær og mytisk skikkelse. Mjaaland kjenner seg ikke igjen.

– Det er hans forestilling som er moderne, ikke min. Det var ikke vanlig å ha et klart skille mellom det mytiske og faktiske før på slutten av 1700-tallet. Dette ble innført av tyske teologer som var sterkt påvirket av opplysningstidens idealer, og som utelukket det mytiske ved Bibelen. Før dette var det ikke et så skarpt skille.

– Gjør vektleggingen av det mytiske det mulig å se på Bibelen som Guds ord?

­– Ja, absolutt. Men det er likevel mange måter å beskrive Guds ord på, og det ser vi i Bibelen.

– Bibelen er Guds ord formidlet gjennom flere forfattere, og på mange ulike måter. Jeg tror ikke at hvert ord er guddommelig inspirert, men lener meg også her på Luther. Det viktigste er Kristus, og man må lese Bibelen i lys av ham. Synet på Bibelen som Guds ufeilbarlige ord kom først på 1600-tallet, og ligner mer på Islams klassiske lesningen av Koranen.

– Åleskjær mener det ofte er en sammenheng mellom et litterært syn på djevelen, og å betrakte andre deler av Bibelen som litterære bilder eller symboler, slik som oppstandelsen. Tror du Jesus sto opp fra de døde?

– Ja, det gjør jeg.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden