ESSAY

«Jeg elsker Holocaust»

Holocaust er fatalt blitt en kilde til moralsk sløvhet.

Publisert

27. januar – Holocaust-dagen – sendte svensk tv (SVT2) programmet Witnesses. Jeg var i tvil om jeg orket enda mer, men dette viste seg å være en av de beste dokumentarer jeg har sett. Gamle mennesker fortalte om hvordan de som barn erfarte Holocaust. Noen fortalte for første gang.

Det som gjør siste fase av Holocaust unik, er som kjent det industrialiserte, effektivt administrerte massemordet. Tall og statistikker er i grunnen et ekko av effektiviteten, slik at de overlevendes beretninger er desto mer nødvendige. Det er en plikt å ha kunnskap om Holocaust. Aspekter som har lite eller ingen ting med kunnskap å gjøre, kan bli problematiske. Det er temaet her.

Demonisk estetikk

Ruth Klüger, professor i tysk litteratur ved University of California, døde i oktober i fjor, 89 år gammel. I 1992 publiserte hun erindringsboken weiter leben. Eine Jugend (engelsk utgave: Still Alive). Samtaler er tilgjengelige på YouTube. At hun klarte å lyve på seg tre år, og få en SS-mann til å godta at hun var 15 da hun var 12, reddet henne fra gasskammeret. Man trengte arbeidere.

Klügers refleksjoner omkring Holocaust-erindrings-kulturen er spesielt verdifulle. Hun har pekt på aspekter som trenger kritisk oppmerksomhet. Det hun forteller fra en boklansering i USA, antyder hva det dreier seg om. En begeistret leser erklærte: «I love the Holocaust».

En jødehater uttrykker seg ikke slik, i hvert fall ikke i den vestlig verden. Nazister pleier tvert om å benekte, eller de omtaler det hele som en uhyre overdrivelse, jødisk-israelsk propaganda. Det er ingen grunn til å tro at leseren var en nazist.

La det synke inn: Jeg elsker Holocaust.

Klügers impuls var å si til kvinnen: «You shouldn’t. Stop reading these books, including mine, if you enjoy them.» Kanskje er impulsen for bastant. For et spørsmål melder seg – leser man ikke bøker og ser man ikke filmer fordi de gir tilfredshet av en eller annen art?

Den som har kunnskap om Holocaust, vet noe om antisemittismens historie og om tilstander i Weimar-republikken, ulike forutsetninger for nazi-regimet. Man vet at jødene var langt den største gruppen av ofre, men ikke den eneste. Åndssvake og andre som ble ansett som unyttige i samfunnet, skulle også myrdes. Fremfor alt vet man at mennesker er i stand til ufattelig ondskap.

Den som «elsker» Holocaust, har neppe uttrykt tilfredshet over å ha ervervet seg slike kunnskaper. Vedkommende røper fascinasjon over ondskap. Nå er det nødvendig å understreke en distanse: Fascinasjon over ondskap er et demonisk, ikke et ondt fenomen. Det finnes stor etterspørsel etter bøker og filmer som imøtekommer slik fascinasjon, fra primitive grøssere til produkter på høyt kunstnerisk nivå. Demonisk estetikk er ikke noe nytt. Den kan ha vært mer dominerende i tidligere tider, men fra 1600-tallet ble den skjøvet ut fra kulturens hovedarenaer av en idealistisk filosofi som fastslo at kunstens oppgave er å foredle menneskene. Vold kan forekomme, blod kan flyte, men en moralsk belæring skal da være tydelig.

Dette kravet virker håpløst moralistisk i dag, men ligger under i Holocaust-formidlingen: Det er en plikt å være informert. Når grusomheter fremstilles filmatisk, vil en viss demoni spille med. Det kan være uunngåelig, men i den svenske dokumentaren var den fraværende. De overlevendes ansikter og stemmer var alt. Ingen illustrasjoner. Gitt sjokkeffekter man etter hvert er blitt fortrolig med, ble det en virkningsfull purisme.

Skyld og identifikasjon

Som i Tyskland så også her – overalt i årene etter krigen fantes en trang til å legge katastrofen bak seg, se fremover og gjenoppbygge landet. Jens Bjørneboes Før hanen galer (1952) er et tidig avvik fra holdningen. Den historiske basis for romanen er nazistenes eutanasiprogrammer og medisinske eksperimenter på mennesker. Det fokuseres på vitenskapelighet. Bjørneboe skriver: ”Denne bok er tilegnet erindringen om de mennesker som var offer for den hjertets blindhet som lenge har preget den moderne vitenskapen”. Siden det nye Norge skulle bygges på rasjonelle, vitenskapelige prinsipper, passet dette perspektivet dårlig inn.

I Nürnberg var ett av fire anklagepunkter knyttet til Holocaust, forbrytelser mot menneskeheten. Samme anklage ble rettet mot nazi-forbrytere i okkupasjonsmaktenes respektive soner, og i okkuperte land. Forbundsrepublikken dømte enkelte i ledende stillinger. De som bidro administrativt på lavere nivå slapp unna. Mange nazister fortsatte som statsansatte etter 1945. Ny rettspraksis i Tyskland etter dommen over Demjanjuk i 2011, har åpnet for prosesser mot alt personale i leirene. Enkelte var tidligere blitt tilkalt bare som vitner. De få gjenlevende nærmer seg 100 år.

Hannah Arendts Eichmann in Jerusalem (1963) var et vesentlig bidrag til en kulturell bearbeidelse som tok til først på den tiden. Den grå og puslete Eichmann la opp til den tvilsomme ideen om «ondskapens banalitet». Ideen er mangetydig, jeg forstå det slik at tilpasning til et morderisk byråkrati fortoner seg som tilpasning til et hvilket som helst byråkrati. Kan en slik sløvhet kalles banal? En annen sak er at Eichmann var en energisk pådriver i Holocaust-maskineriet og tok flere initiativer for å gjøre transporten til Auschwitz mer omfattende og effektiv.

Enkelte Holocaust-museer innbyr til identifikasjon med ofrene. Jeg mener Ruth Klüger har rett når hun forkaster slike forsøk. Det kan ikke bli annet enn kitsch, falsk innlevelse. Mer meningsfullt må det vel være å spørre om det er mulig å tenke seg inn i rollen som forbryter. For moralsk selvinnsikt krever innbilningskraft. Med andre ord: Kunne jeg ha bidratt til Holocaust?

Kan jeg se meg selv som en Sophie eller Hans Scholl eller andre i die Weisse Rose, mennesker som ofret livet i motstand? Ville jeg vært immun mot Hitler-begeistringen? Siden det sømmer seg å bekjenne moralsk svakhet, blir det naturlig å svare nei, antakelig ikke. Men denne bekjennelsen er lite verd. Hvem trenger den? Ingen har bedt om den. Vi som ble spart for nazi-tiden, står også slik i fare for å bedrive et smakløst skuespilleri. Det verste ved identifiseringer er at det legges til rette for retorisk normalisering.

Den groteske Holocaust-normaliseringen

Holocaust har lenge blitt brukt som et retorisk virkemiddel. I all «hitling» og «brunbeising» er det Holocaust som gir antydningene en dødelig brodd. Et trist norsk eksempel nylig er Sylvi Listhaugs «frysninger på ryggen» ved tanken på noe så alminnelig og anstendig som nasjonal konservatisme. (Senterpartiets fremgang har noe med slik konservatisme å gjøre.) Men nei, det heter jo nasjonalkonervatisme, noe somt minner om nasjonalsosialisme!

Når en nestleder i et parti røper en slik mangel på dannelse og dømmekraft, da er partiets nedtur velfortjent. Normalisering skjer også når Holocaust-karakteristikker knyttes til hendelser som er alt annet enn normale, f.eks. stormingen av Kongressbygningen 6. januar. Arnold Schwarzenegger opplyser at dette må forstås som en amerikansk parallell til Krystallnatten, en sentral hendelse i Holocausts første fase.

Det er en vanvittig sammenligning. Like ille er det å trekke inn Holocaust for å uttrykke avsky for en streng asylpolitikk. Holocaust er fatalt blitt en kilde til moralsk sløvhet.

En ekstrem variant av normalisering finnes i Zygmunt Baumans Modernity and the Holocaust (1989). Bauman tilbakeviser tanken om «sivilisatorisk sammenbrudd». Den bygger på en naiv forestilling om moderne sivilisasjon, en humanitetens tidsalder som tilsier at Holocaust er et radikalt avvik. Tvert om, hevder Bauman. Holocaust hører hjemme bare i moderne sivilisasjon. At siste fase av Holocaust forutsetter moderne infrastruktur og følgelig er mulig først i moderne tid, lar seg ikke benekte. Den innsikten er utvilsomt banal. Bauman mener naturligvis noe annet. Han antar at ensretting i tro og livsstil kjennetegner det moderne. Ugress må fjernes fra modernitetens velstelte hage, og alle slags minoriteter står i fare for å bli sett som ugress. I Moderniteten og Holocaust kan man lese følgende:

Holocaust var ikke en irrasjonell oversvømmelse av ikke-helt-utryddede rester av før-moderne barbari. Det var en lovlig beboer i modernitetens hus, ja som faktisk ikke ville føle seg hjemme noe annet sted. (norsk utgave, 2005, s.53)

En «lovlig» beboer? Aksept av statlig massemord er ikke karakteristisk for moderne lover, juridiske eller moralske. Det må være tale om en annen slags lovlighet, noe i retning av moderne tidsånd. Den moderne hagen krever orden, oversikt og mest skjebnesvangert stadig sterkere statlig kontroll. Det blir igjen aktuelt å nevne Bjørneboe, som så dødelige fiender i alle autoriteter og all slags konformitet. «Det var pene, skikkelige normale familiefedre som bygget konsentrasjonsleire og pisket fangene i hjel», uttalte han i 1976, i det siste intervjuet han ga.

Her er det nærhet til Bauman, men Bjørneboes forfatterskap tilsier at alminnelig, lovlig ondskap føler seg hjemme i alle historiske epoker. Begge ser det unike ved den moderne ondskapen i dens rasjonalitet.

Det er store svakheter ved den tanken. Den påståtte lovligheten må ignorere menneskerettighetene, basis for tanken om forbrytelse mot menneskeheten. Riktignok ble den første «verdenserklæring» om slike rettigheter formulert først i 1948, ikke minst i lys av Holocaust, men idealet stammer fra opplysningstiden og hører med til moderniteten.

Antisemittismen var først knyttet til religion; Martin Luthers morderiske utfall mot jødene er velkjent. På 1800-tallet ble rasetenkning vel så viktig. Nazismen lanserte den kapitalistisk-bolsjevistiske sammensvergelsen. I dag har antisemittisme funnet et skjulested i den permanente hakkingen på Israel. Alt presenteres som rasjonelle argumenter. Det følger ikke at rasjonaliteten selv er ansvarlig.

Men den som i utgangspunktet ser moderne rasjonalitet som en trussel mot det menneskelige, vil naturlig nok tolke Holocaust i det perspektivet. Hvis denne forbrytelsen i en eller annen forstand er «en lovlig beboer i modernitetens hus», da må dette hus fordømmes. Holocaust blir å forstå som apokalypse, dvs. en åpenbaring. Også det innebærer også en normalisering, for her har man den endelige innvending i en serie av innvendinger mot moderne sivilisasjon.

Uttrykk som «vitneutsagn, vitnesbyrd» har tilknytning til rettssalen. «Jeg elsker Holocaust» er utenkelig der. Jo lenger man fjerner seg fra temaet rettsoppgjør, desto bedre muligheter for svevende teorier og skamløs retorikk. Med god grunn har Holocaust, det ultimate uttrykk for statlig djevelskap, en sikker posisjon i den vestlige verdens selvforståelse. Forhåpentlig vil en stemme som Ruth Klügers klare å hevde seg.